Etterlyser utredning og handling

Andelen yrkesaktiv ungdom med nedsatt funksjonsevne står omtrent på stedet hvil, på rundt 40 prosent. Lars Grue, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og arbeidsliv (NOVA), etterlyser utredning og handling som bidrar til at flere fullfører utdanning og kommer seg videre ut i arbeidslivet.

– Vi trenger folk i arbeid og kan ikke sitte stille å se på at ungdom faller ut av skole og arbeidsliv, sier Lars Grue. Han oppfordrer arbeids- og sosialministeren til å utvikle konkret politikk, bygget på forskning og erfaringer som allerede er gjort, men også ny kunnskap er nødvendig. – Vi vet en del om hva som virker, vi vet at utdanning er helt avgjørende for at ungdom med nedsatt funksjonsevne skal få arbeid, og vi vet at de trenger arbeidserfaring for i det hele tatt å bli vurdert som aktuelle søkere, sier sosiologen med et langt forskerliv bak seg på dette området.

Det er over 30 år siden FN arrangerte funksjonshemmedes år (1981). Da ble funksjonshemmedes situasjon på alvor satt på dagsorden. Siden har Norge hatt nasjonale handlingsplaner med «full deltaking og likestilling for funksjonshemmede» som overordnet mål, og mange forskningsprogrammer er gjennomført. Har det blitt bedre for barn og unge med nedsatt funksjonsevne? Er de mer integrert og inkludert i et samfunn som er mer og bedre tilrettelagt enn tidligere? – Både ja og nei, sier Grue.

Fremskritt på noen områder

– Det har skjedd mye når det gjelder rettigheter. Nye lover og regler skal sikre deres muligheter til å leve et likestilt og deltakende liv, på linje med andre. Forståelsen av funksjonshemming har også endret seg.

I dag forstår vi funksjonshemming som resultatet av et møte mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav til funksjon på ulike samfunnsområder. Vi er opptatt av å fjerne samfunnsskapte barrierer som hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne i å delta på linje med andre. I Norge har vi fått en antidiskrimineringslov som skal hindre at noen blir diskriminert i samfunnet. Vi har fått et likestillings- og diskrimineringsombud som både skal påse at diskriminering ikke skjer og at eventuelle overtramp blir rettslig forfulgt.

En deprimerende utvikling

På mange viktige områder har det likevel ikke skjedd så mye. Grue peker på at unge med nedsatt funksjonsevne sjeldnere enn andre gjennomfører videregående skole eller tar høyere utdanning.

(Kilde: «Langt igjen?»)

– Det er en deprimerende utvikling, særlig med tanke på målet om full likestilling og deltakelse. Vi vet at unge med nedsatt funksjonsevne oftere får spesialundervisning eller går i spesialklasse. Bare på 2000-tallet har andelen som får spesialundervisning økt fra seks til ni prosent. (Kilde: «Langt igjen?») Det er 50 prosent økning. Tallene gjelder fysisk funksjonshemming. De deltar også langt sjeldnere i arbeidslivet enn andre. Andelen unge funksjonshemmede i arbeidslivet er den samme i dag som for rundt ti år siden. Rundt 40 prosent er yrkesaktive mot 80 prosent i den øvrige befolkningen. (Kilder: AKU og SSB)

Den første intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) mellom regjeringen og partene i arbeidslivet kom i 2001. Ett av tre delmål var, og er fortsatt, at flere med nedsatt funksjonsevne skal delta i arbeidslivet. Etter 14 år er situasjonen den samme, så dette er ikke oppløftende.

Hvor butter det, mener du?

– Det er mange årsaker til det, sier Grue. – Vi var mange som trodde, eller håpet, at bare samfunnet ble bedre tilrettelagt og at diskriminerende lover og ordninger ble feiet bort, så ville funksjonshemmede barn og unge få en oppvekst på lik linje med andre. Men vi så bort fra et opplagt faktum. Nemlig at uansett hvor tilrettelagte og inkluderende omgivelsene blir, så vil det likevel være en del som fra starten av har et annet utgangspunkt enn flertallet. Mange barn og unge kan trenge noe i tillegg til det å ha tilrettelagte omgivelser dersom de reelt sett skal ha de samme sjansene, de samme mulighetene i livet som andre. De samme livssjansene. Hvordan dette skal gjøres er både avhengig av funksjonsnedsettelsen den enkelte har og hvilket livsområde det gjelder. Jeg har ikke her og nå noen universell oppskrift på hvordan vi skal oppnå dette. Men vi må gjøre noe mer enn det vi har gjort frem til nå.

Samme sjanselikhet

Det er i Norge en politisk målsetting at unge med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheten til å gjennomføre den samme utdanningen som andre og på sikt komme inn i arbeidslivet. Grue peker på at de økonomiske rammene og støtteordningene til utdanning som finnes ikke er tilstrekkelige. (Kilde: «Hjelp eller barrierer?»)

Han savner også større fleksibilitet og forståelse for at utdanningen kan ta lenger tid. – Samlet sett bidrar dagens ordninger til at unge med nedsatt funksjonsevne ikke har den samme sjanselikhet til å gjennomføre utdanning og å komme i arbeid som andre unge. Ikke alle unge med nedsatt funksjonsevne stiller likt med andre. Derfor er det

heller ikke rettferdig at de skal behandles fullstendig likt som alle andre. Den formelle likheten blir ikke alltid konvertert til reell likhet.

Overgang fra utdanning til arbeid

– Problemene er ikke slutt når utdanningen er avsluttet, for mange er det nettopp der den begynner. Her må innsatsen settes inn. Ofte mangler de unge arbeidserfaring. Og de mangler den viktige første referansen, den som kan forsikre en mulig arbeidsgiver om at det fint går an å ansette den unge mannen med cerebral parese eller kvinnen med hørselsvansker. Jeg tror at arbeidsgivere overvurderer utfordringene og problemene. Ofte er det relativt små tilpasninger som trengs. De ser ikke hvilken ressurs disse ungdommene faktisk er, at de kan gjøre en like god jobb som andre. Det finnes mye uvitenhet og usikkerhet, er jeg redd. 

Trenger mer kunnskap

Grue mener vi trenger mye mer kunnskap om hva som skal til for at det enkelte barn og den enkelte unge skal kunne realisere de mulighetene som er sikret gjennom lovverket. – Vi må skaffe oss mer kunnskap om hva som skal til for å oppnå sjanselikhet med andre barn og unge. Og finner vi at det er behov for flere individuelle tjenester og tiltak, så må vi som samfunn bære de kostnadene dette kan føre med seg. Vi må være villige til å gå et skritt videre fra målsettingen om like rettigheter til en målsetting om full rettferdighet i livssjanser.

Tekst: Gerd Vidje

Hederspris til Lars grue

I juni fikk Lars Grue Norges Handikapforbunds hederspris for sin uvurderlige kunnskapsformidling om funksjonshemmede barn og unge.

Lars Grue er sosiolog og samfunnsforsker, og begynte å forske på livsvilkårene for barn og unge med funksjonsnedsettelser allerede på begynnelsen av 1980-tallet, i en tid da ingen andre forskere var opptatt av dette temaet. Grue er en av tungvekterne innenfor forskning om funksjonshemmede. Han har utmerket seg ikke bare ved

å synliggjøre de samfunnsforhold som hindrer funksjonshemmedes livsutfoldelse, men også vise de mulighetene som finnes.

Grue vektla i sin takketale at det å selv få et barn med en funksjonsnedsettelse samt kona Fridas likestillingsforskning, inspirerte ham til å utforske samfunnsmessige betingelser som avgjørende for funksjonshemmedes muligheter.

Kilde: nhf.no

Bøker

Langt igjen?

Levekår og sosial inkludering hos mennesker med fysiske funksjonsnedsettelse.

Forfatter: Jon Erik Finnvold

Rapport 12/13 NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

Pris: 120 kroner

Bestilles på publikasjoner@nova.hioa.no

Kan lastes ned gratis på hioa.no

 

Hjelp eller barrierer?

En undersøkelse av betingelser for høyere utdanning for ungdom med nedsatt funksjonsevne.

Forfattere: Lars Grue og Jon Erik Finnvold

Rapport 8/14 NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

Pris: 190 kroner

Bestilles på publikasjoner@nova.hioa.no

Kan lastes ned gratis på hioa.no.

To skritt foran

Om funksjonshemming, oppvekst og mestring

Forfattere: Lars Grue og Marte Rua

Gyldendal, 2013

Pris: 345 kroner

Side 16 av 31

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!