StatpedMagasinet 3–2014

Brukerhistorie: – Jeg har en ekstra motor!

– Vi har en ekstra motor som gjør at vi får gjort mye. Det handler om å benytte evnene på riktig måte, derfor er det så viktig med tidlig innsats og individuell tilrettelegging, sier Ole Vegard Mork Bredesen Nebbneset. Han har ADHD og Tourettes syndrom.

Ole Vegard studerer medisin på andre året ved Universitetet i Tromsø. Han har Tourettes syndrom (TS) og ADHD, og ser tilbake på et faglig interessant og aktivt år langt unna Eidsvoll Verk hvor han vokste opp. – Dette året har vært helt topp. Jeg har møtt åpne, koselige folk, fått gode venner, pusset opp leiligheten min – og ikke minst løpt i de fantastiske Tromsøfjellene, sier han. Løping i fjellet og sykkel som fremkomstmiddel er nesten som medisin å regne for Ole Vegard. I tillegg til ADHD-medisin er fysisk aktivitet helt nødvendig for å konsentrere seg om studier. – Jeg MÅ være aktiv, sier han.

Har egne strategier

Ole Vegard kjenner «tourettemiljøet» godt og har opplevd hvor ulike barn og unge som har TS, kan være.

– Mange sliter veldig. Jeg har også slitt, med tics, indre uro og rastløshet – og gjør det fortsatt, men mye mindre enn før. Da jeg kom til Tromsø for å studere, var jeg utrygg, og da kom ticsene lettere. Det vises ved at jeg blunker mye med øynene, lager grimaser og drar hendene over ansiktet. Jeg blir stille, grublende og passiv sosialt. Når jeg kjenner på utryggheten og vet at ticsene kommer, prøver jeg å ta ut uroen ved å bevege føttene, fikle med noe med hendene og sånne ting. Ticsregulerende trening (HRT) har vært til god hjelp. Så sier jeg til meg selv at det sannsynligvis er flere enn meg som er utrygge i situasjonen. At det faktisk er helt normalt å være utrygg når alt er helt nytt. Ny by, nytt sted å bo, 150 studenter som jeg aldri har sett før, bare i mitt kull. Og masse forventninger både til det faglige, til det nye sosiale livet og til meg selv, forteller han åpenhjertig.

Utryggheten kan også komme snikende når Ole Vegard møter nye mennesker som han opplever får det sosiale overtaket. – Det er også en helt normal reaksjon. Jeg kjenner på følelsen og gir folk en sjanse til å vise at de vil meg vel. Det er veldig få mennesker du møter som ikke vil deg vel, ikke sant? På denne måten demper jeg utryggheten og lærer meg selv å kjenne bedre.

Avgjørende med tilrettelegging

ADHD-en til Ole Vegard er uten hyperaktivitet, ofte kalt ADD. De første årene på barneskolen var det ingen som oppdaget diagnosene hans. De ble først uttalt i tredje-fjerdeklasse da kravene og arbeidsmengden på skolen ble større og mer omfattende.

– Jeg var impulsiv og hadde konsentrasjonsvansker. Jeg grublet og romsterte med egne tanker og fikk ikke med meg det jeg burde i undervisningen. Jeg fikk verken vist eller tatt ut læringspotensialet mitt, og alt annet enn det som skjedde i timen, opptok meg. Jeg strevde veldig med lekser. Jeg ville jo få det til og satt i timevis hjemme med skolearbeidet. Så fikk jeg assistent i noen timer, forteller han.

Ikke uten kamp, riktig nok. For foreldrene til Ole Vegard måtte rasle veldig med sablene, og blant annet anke til fylkesmann, før undervisningen ble tilrettelagt.

– Å få assistent snudde opp ned på skolehverdagen min. Assistenten strukturerte dagen og arbeidsoppgavene mine. Hun skapte oversikt, hun satte opp planer sammen med meg over hva som måtte gjøres når, og jeg fikk av og til være i eget rom.

Det gjorde at jeg konsentrerte meg bedre og ikke lot meg forstyrre av andre. Samtidig var det litt sårt å få assistent. Men jeg ble aldri mobbet. Blant kamerater som kjente meg godt, var mine greier aldri noe problem.

Ole Vegard hadde assistent gjennom hele resten av barneskolen. På ungdomsskolen ble han møtt av en kontaktlærer som ville vite hva skolen kunne bidra med for å gjøre trivselen så god som mulig. Dermed var enkeltvedtak unødvendig. «Tilretteleggingen» var en avtale med kontaktlæreren som gikk ut på at Ole Vegard ikke fikk anmerkning når han kom for sent, og at han i perioder hadde én dag hjemme i uken for å jobbe med skolearbeid. Et utmerket samarbeid mellom hjem og skole. På videregående fikk han litt støtte av en faglærer i tysk og matte, hjelp til å organisere skoledagen, prøver på eget rom og forlenget tid.

Redd for ikke å strekke til

Ole Vegard forteller at han aldri har hatt tvangstanker, men han har vært veldig sjenert og redd for ikke å strekke til.– Redselen for ikke å strekke til var nok årsaken til at jeg kunne være melankolsk og ha litt lavt stemningsleie som ungdom, sier han.

– Jeg var innom et distriktspsykiatrisk senter hos en nevropsykolog noen få måneder. Der fikk jeg i oppgave å skrive ned alt jeg foretok meg hver dag i en periode. Nevropsykologen mente jeg gjorde mer enn nok, selv om min opplevelse av meg selv er at jeg er god til å gjøre ingenting, og at jeg kan ta meg selv i å hoppe impulsivt fra aktivitet til aktivitet. Nå ser jeg på det å ha TS og ADHD som en fordel. Vi har en ekstra motor, og bruker vi den riktig, får vi gjort mye. Det handler om å benytte evnene på riktig måte, derfor er det så viktig med tidlig innsats og individuell tilrettelegging.

Vær aktiv

De siste årene har Ole Vegard i forskjellige sammenhenger fortalt om egne erfaringer til barn, unge og foreldre om hvordan det er å ha TS og ADHD. Særlig i puberteten kan det være krevende å ha diagnoser. Da har man ofte dårlig selvtillit, man skal finne seg sjøl og kan streve med å passe inn i samfunnet med annerledesheten sin. Ole Vegard anbefaler barn å drive med idrett, bli med i speideren og gjerne spille et instrument. Selv spiller han trommer og gitar.

– Å drive med idrett og være en aktiv speider har gitt meg både selvtillit og mange gleder. I motsetning til konkurransekulturen på skolen er speideren et sted man tar vare på hverandre og lærer å samhandle og samarbeide, også med dem du i utgangspunktet ikke liker så godt. Du lærer å finne løsninger og respektere andre for den de er, og får det samme igjen. Det viktigste er ikke å prestere, det er å gjøre det beste etter evne.

Jevn stigning til det bedre

– For min del har jeg hatt en jevn stigning fra å være usikker og ha mye å stri med på barneskolen til å ha det veldig bra nå. Etter videregående var jeg ett år på folkehøyskole. Deretter studerte jeg psykologi ved Universitetet i Oslo samtidig som jeg forbedret karakterene mine for å komme inn på medisinstudiet – for jeg har alltid tenkt at jeg skulle bli lege.

Familien har et småbruk i Vågå, så det er slett ikke utenkelig at Ole Vegard bor på gård med egen familie og er fastlege på stedet om noen år. – Først skal jeg jobbe som lege i Finnmark et par år, sier han.

Ole Vegard har allerede bestemt seg.

 

Tekst: Gerd Vidje. Foto: Lars Åke Andersen

Side 9 av 22