StatpedMagasinet 3–2014

Refleksjoner ringside

Gutten ville bare bokse. Av alle absurde ting! Ønsket seg bare bokseutstyr til jul, og ville ikke diskutere allidrett. Store funksjonsnedsettelser, sammensatte lærevansker og sansetap hadde han. Og dessuten nektet han å lære å ta igjen i barnehagen. En klar pasifistspire altså, dersom valget hadde blitt aktuelt.

Mor, derimot, hadde nærmest fått det som heltidsjobb å slåss med skoleetaten, slik at gutten kunne få gå i vanlig skole. De sa det ikke ville fungere – at integrering ikke fungerte i praksis: «Å – så du vil at SKOLEN skal forandre seg», sa damen i etaten. Det fungerte faktisk veldig bra da skolen til slutt fikk muligheten til å tilsette en lærer med tegnspråkkompetanse i stor nok stilling. Det er en annen historie, men den er også viktig.

Da det ble snakk om fritidsaktivitet med støttekontakt, var saken likevel klar: Mor orket ikke flere kamper, så det måtte denne gangen bli «tilrettelagt gruppe». Hvordan kan en gruppe egentlig være tilrettelagt? Tilrettelagt for hvem? De har jo så forskjellig utgangspunkt, de med såkalt «spesielle behov». Etter å ha brukt to hele dager på å kartlegge og ringe rundt til alle byens tilrettelagte fritidstilbud, måtte vi erkjenne at gutten hadde for store utfordringer. Eller feil utfordringer. Eller at opplegget i fritidstilbudet var for langt unna det som kunne fenge. Så vi ga opp. Men på fallrepet sendte vi likevel en e-post til Norges bokseforbund, siden boksing altså var det eneste tiåringen hadde lyst til selv. Vi la ikke skjul på noen av diagnosene. Det var jo likevel en absurd og uoppnåelig grille gutten hadde satt seg i hodet, og vi hadde ingen ting å tape.

Og så ringer de fra Kolbotn bokseklubb. Harald Skoglund sier i telefonen: «Jasså –, så gutten har lyst til å bokse? Ja, da er han velkommen!» Det var eneste kriterium: «Lyst til å bokse». Det kunne min sønn definitivt oppfylle!

Dette er nå fire og et halvt år siden. Den unge bokseren er like funksjonshemmet, men har nå i tillegg bronsemerket i boksing. Han bokser (aldri utenfor ringen) hver torsdag i en gruppe som ikke er tilrettelagt. Hvordan er det mulig?

Kanskje fordi det er dette som egentlig er tilrettelegging: Å se barnet. Å stille spørsmål. Å sette fagkompetansen i førstelinjen. «Man må lete etter det som er positivt hos et barn, og så forsterke det», hevder boksetreneren. «Det er bra, Lars Jakob, du finner løsninger», sier treneren når gutten gjør pushups på sin egen måte, eller tar innkastet for det andre laget i ren iver over å ha lært å håndtere den 6 kg tunge ballen de varmer opp med. «Lars Jakob tar innkastet for dere», sier treneren bare. Ingen gir uttrykk for at ungdommen med sammensatte lærevansker står i veien for de andre sin læring og utvikling. Tvert imot. Flere sier det er ekstra meningsfullt å trene i denne klubben fordi miljøet er så inkluderende. Ungdom er ikke nødvendigvis så opptatt av at alle må være like eller perfekte så lenge de voksne er trygge på sine holdninger og kommuniserer dem tydelig.

Man kan lett få inntrykk av at noen tror barn med spesielle behov har disse spesielle behovene istedenfor vanlige behov som andre barn har. Men kanskje er ikke disse ungene så ulike andre barn likevel? Det å bli hørt, få lov å velge selv, kjenne på lyst og drivkraft og føle seg god nok sammen med andre er like viktig for barn med spesielle behov som det er for andre barn.

Idrett-Norges barnerettigheter bygger på FNs barnekonvensjon. Rettighet nr. fem beskriver retten til å velge idrett og trengingsomfang selv. Det står ikke noe med liten skrift om at retten ikke gjelder funksjonshemmede.

«Her er de trygge!» hører man gjerne om såkalt tilrettelagte grupper. Kontrasten til den generelle skoledebattens fokus på resultater og læring er slående. Og er de egentlig så trygge i sine paviljonger og egne klubber der alle er funksjonshemmede? Er det gitt at barn med Trisomi 21 er greie mot hverandre i ren solidaritet over felles kromosomavvik? Eller mot andre funksjonshemmede bare fordi de også er på siden av det gode selskap? Det viser seg at innvandrergrupper heller ikke står sammen i sitt utenforskap. Tvert imot dannes et hierarki basert på hvor utenfor man er, hvilken måte man er utenfor og hvilken relasjon man har til dem som er innenfor.

Kanskje er det slik at det å bygge inkluderende miljø er noe vi med hell kan ha større fokus på uansett? Barn med funksjonsnedsettelser befinner seg ofte i en situasjon med liten makt over eget liv. Mange har ikke blitt oppmuntret til å si fra om hvor de ønsker å være, hva de vil gjøre på fritiden og hvem de vil være sammen med. Og de mangler ofte en arena eller et språk for å fortelle om mistrivsel og mobbing.

Funksjonshemmede utfordrer våre vante kategorier. I vår utrygghet plasserer vi dem et annet sted, eller vi smiler stivt og haster videre. Kanskje trenger vi å utfordres i vår oppfattelse av hva som er normalt? Kanskje har skolen noe lære av idretten?

 

Tekst: Lise Lundh. Foto: Bjørn Sandness

LISE LUNDH er sosialantropolog og mor til en ungdom med sammensatte lærevansker og sansetap. Hun er medredaktør og forfatter i boka «Inkluderende praksis». Lundh er brukerrepresentant for Handikappede Barns Foreldreforening i Statpeds fagråd for sammensatte lærevansker. Foto: Terje Skåre

Side 22 av 22