StatpedMagasinet 1-2016

Ekskludering og mobbing – to sider av samme sak

– Er det så rart at elever med nedsatt funksjonsevne er mer utsatt for mobbing enn andre, når vi vet at stadig flere blir plassert utenfor fellesskapet fra første dag på skolen, skriver Kristine Vierli i denne kommentaren.

Kunnskapsdepartementet kom i april med en rekke tiltak mot mobbing i skolen i tråd med Djupedalsutvalgets anbefalinger. Vel og bra, selv om det er påtakelig at tiltakene tilsynelatende kun er ment for den såkalte normaleleven. Hvem denne eleven er, er jeg ikke sikker på. Et av tiltakene er aktivitetsplikt som pålegger skolene å handle raskt og effektivt når de oppdager mobbing. Vel og bra det også, selv om det fortsatt er uklart når denne plikten skal inntre. Jeg tror det er nødvendig å se dette i sammenheng med målet om en inkluderende skole.

Å bli tatt på alvor

Det hender jeg møter folk som er imot inkludering. De sier det aldri så direkte, det er mer snakk om at det er så vanskelig å inkludere den og den eleven. De passer liksom ikke inn i fellesskapet. Spørsmålet mitt er hvorfor de tenker at det ikke går. Svaret handler stort sett om det samme: Det er så tungt for eleven som er annerledes å gå rundt og kjenne på annerledesheten hele tiden. Det er en interessant tanke, for forskning viser det motsatte: Barn med nedsatt funksjonsevne ser ikke på seg selv som annerledes . Det som er vanskelig, er hele tiden å kjenne på følelsen av at alle andre synes man er annerledes. Forestill deg at du våkner opp i morgen, og alle rundt deg behandler deg som en outsider. Og kanskje til og med mener at du ikke vet ditt eget beste. Hadde du følt deg inkludert? Verdsatt? Akseptert? Jeg vil anta at svaret er nei.

Spørsmålet blir da: Hadde du våget å si ifra om at du ble mobbet, og hadde du forventet å bli tatt på alvor dersom du sa ifra? Og så til det spørsmålet altfor få tar tak i: Er det så rart at elever med nedsatt funksjonsevne er mer utsatt for mobbing enn andre, når vi vet at stadig flere blir plassert utenfor fellesskapet fra dag én på skolen?

Det er ikke vondt ment

Ingen liker tanken på at deres barn er en mobber – eller mobbeoffer for den saks skyld. Det er noe av det som gjør mobbeproblematikken så krevende å få hull på.

For å gjøre noe med mobbing må vi innse at det er et problem. Dette gjelder også for lærere. Overraskende mange lærere kaller mobbing for erting. «Barn er jo barn!» Sakene vi får inn til NFU, viser at elevene sjelden blir tatt på alvor. Det er gjerne med unnskyldningen: «Det er jo ikke så rart at andre reagerer på at de er annerledes,
det er ikke vondt ment».

Når skal vi gripe inn?

Jeg er ganske sikker på at alle lærere kommer med et kollektivt sukk når jeg
sier dette, men jeg gjør det likevel. Du må gripe inn med en gang du ser tegn til dårlig oppførsel og mistrivsel blant elevene. Jeg mener ikke at all dårlig oppførsel skal betegnes som mobbing, men at all dårlig oppførsel mot andre elever har potensial
til å bli mobbing. Derfor er det viktig å ta tak i dette, og da må vi begynne med å lage et inkluderende skolemiljø.

Dette kan ikke skolen klare alene, og det er derfor viktig at det hentes inn kompetanse fra fagmiljøer som kan noe om dette, særlig PP-tjenesten og Statped. PP-tjenesten må bli flinkere til å oppfylle mandatet sitt om systemrettet arbeid. Samtidig må Statped få plass og tillit til å komme inn med sin
spisskompetanse, når det er behov for denne.

Tekst: Kristine Vierli, juridisk rådgiver i Norsk Forbund for Utviklingshemmede og medlem i Nasjonalt brukerråd i Statped.

Side 7 av 30