StatpedMagasinet 1-2016

To unge forteller om mobbing

I februar arrangerte Statped sin årlige brukerkonferanse med mobbing som tema. I samarbeid med Voksne for barn fortalte mange ungdommer om sine erfaringer. Thomas Findal Andersen og Mirnesa Balagic var blant dem.

Thomas Findal Andersen (18)

Thomas går siste år på videregående ved Briskeby kompetansesenter utenfor Drammen. Han er én av tre brødre som er født på samme dag. Thomas og broren Andreas har en hørselshemming.

– Andreas og jeg ble mobbet fra første skoledag. Vi ble slått og sparket og kalt stygge ting fordi vi er hørselshemmet. Preben hadde det litt lettere, han ble bare mobbet fordi han er broren vår.

– Vi gikk fem år på barneskolen før vi fortalte noen om mobbingen. Foreldrene våre trodde at alt var bra. Etter at foreldrene våre tok mobbingen opp med skolen, ble det bare verre, og tiden fra femte til slutten av åttende var egentlig helt grusomt. Vi fikk høre at vi drev med sladder. Mobberne våre, en gjeng på fire–fem gutter, slo til på skoleveien og i friminutter når det ikke var noen voksne der. Andreas og jeg var alltid nervøse og urolige for hva som kunne komme til å skje og hadde vår taktikk med å gjemme oss eller løpe vekk. Vi ble sett på som avskum, burde ikke leve opp, burde vært død. I sjette klasse prøvde jeg å ta livet mitt, men Andreas reddet meg i siste øyeblikk. Jeg orket bare ikke mer. Hadde det ikke vært for Andreas, hadde jeg ikke sittet her nå. Vi har hatt hverandre, styrket hverandre så godt vi har kunnet hele veien. Vi har vært to mot mobberne og mantra vårt var «vær sterk». Å begynne med håndball ble et fristed, og vi følte oss trygge der.

– Hva var årsaken til at mobbingen opphørte?

– Mot slutten av åttende klasse fortalte jeg om mobbingen på Facebook og fikk masse positiv respons. Plutselig skjønte jeg at jeg hadde venner. Etter det tok jeg initiativ til å holde foredrag om mobbingen i klassen – og mobbingen sluttet brått. Resten av tiden på ungdomsskolen gikk veldig greit. Det ble en fin tid.

– Hvorfor ventet du og Andreas så lenge med å si ifra?

– Vi var redde for at det skulle bli mer mobbing og vi ville ikke bekymre familien vår.
Vi tenkte det var best å holde mobbingen for oss selv. I dag angrer jeg på at vi ikke sa ifra før. Mitt råd til andre er: Ikke gi opp, si ifra med en gang. Får du ikke respons, så si ifra igjen og igjen til skolen tar grep! Vær sterk, finn en metode som holder deg oppe, vær blid og positiv. Engasjer deg i idrett, søk støtte i familien din.

– Rådet mitt til lærere er: Spør om hvorfor barn er lei seg, kommer for sent eller sliter på en eller annen måte. Vær observant og lær deg til å «lese» elevene. Her på Briskeby kompetansesenter er alle like, vi er døve, og alle har en felles fortid – alle og jeg understreker alle, har opplevd å bli mobbet.

Mirnesa Balagic (24)

Mirnesa er organisasjonssekretær i Unge Venstre, er født blind og kom til Norge som flyktning fra Bosnia tre år gammel. Hun bodde i Skjåk i Gudbrandsdalen til hun var 16 år.

– Synshemningen min er ikke den største utfordringen i livet mitt, sier hun ganske kjapt, mobbingen har vært mye større. Mitt første minne som treåring fra barnehagen var at noen hang meg ut av vinduet. Men mobbingen begynte ikke før i femte klasse på barneskolen. Inntil da hadde jeg mange venner, det var alltid noen ved siden av meg og rundt meg. Jeg tror det var en bagatell som gjorde at mobbingen begynte, det er litt uklart egentlig. Jeg ble utestengt fra fellesskapet, jeg ble plutselig alene – og det varte helt til andre klasse på videregående. Da flyttet hele familien fra Skjåk.

– Hvordan artet mobbingen seg og hva gjorde den med deg?

– Jeg ble stengt inne i rom for eksempel, kalt blind hore og sånne ting. Det var mest psykisk mobbing. Jeg er ganske stor, og det gjorde at jeg ble mindre utsatt for mobbing enn jeg ville ha blitt ellers. I flere år fungerte jeg på et lavmål på skolen og gledet meg til helgene hvor jeg fikk være i fred. Jeg var ensom og ble en lesehest. Det gledet meg å lese om andres verden som var så ulik min.

– Mobbingen gjorde at jeg strevde med selvbildet. Jeg brukte masse energi på å psyke meg opp og si til meg selv at «du er bedre enn du tror». Vendepunktet kom da jeg oppsøkte blindemiljøet. Styrken hentet jeg fra venner jeg fikk og har der. Jeg begynte å engasjere meg i frivillig arbeid og i politikk, og har fått mange venner.

– Du sa ikke ifra til noen?

– Jeg sa ikke ifra om mobbingen til foreldrene mine, men da jeg sa ifra til skolen, gjorde de ingenting med det. Problemstillingen ble ignorert. Skjåk er et lite sted, og du møter de samme menneskene overalt. Jeg flyttet fra en skole med 100 elever til en skole med 1500. Blant så mange finner du alltid noen du liker å henge med.

– Hva kunne ha hjulpet deg, da du opplevde mobbingen?

– At jeg hadde hatt noen å gå til, å snakke med – helsesøster, miljøarbeider, skolepsykolog. En som var tilgjengelig gjennom hele skoledagen, ikke bare to timer hver mandag. En som jeg bare kunne banke på døra til, når behovet meldte seg.

– Hva synes du om tiltakene fra regjeringen som ble lagt frem i slutten av april?

– Tiltakene er nødvendige. Statistikken viser jo at mobbing ikke avtar, snarere tvert imot. Jeg synes det er skremmende og trist at vi som samfunn må lovfeste og ty til straff for noe som burde være så opplagt å gjøre noe med. Det står ingenting om hva skolen konkret skal gjøre, det er en svakhet.

– Jeg tror det er klokt å informere om mobbing og snakke om det. Det bidrar til å forebygge at det skjer. Det er bra å handle raskt, men for å handle raskt, må du vite hva du skal gjøre. Skolene trenger veiledning. Her kan PP-tjenesten og Statped bidra. Jeg har ingen tro på at det å håndtere mobbing skal bli en del av lærerutdanningen. Du kan ikke lese deg til kunnskap om dette, det bør heller være en obligatorisk etterutdanning når læreren er i jobb. Problematikken rundt mobbing er så sammensatt at den må ta utgangspunkt i praksis. Det finnes ingen fasit.

Side 13 av 30