StatpedMagasinet 1–2018

Å være døv er en sosial utfordring

Med 20 års erfaring som moren til Sigurd oppsummerer Wenche Fjeld Tellefsen: Å være døv er først og fremst en sosial utfordring.

Nyfødtscreening av hørsel fantes ikke da Sigurd ble født for 20 år siden. Det var synd, for da hadde ikke Sigurd mistet betydningsfulle måneder med hørselsinntrykk eller tegn som språk. Moren hans, Wenche Fjeld Tellefsen, hadde også sluppet å krangle seg til utredning om cochleaimplantat (CI) var det riktige for Sigurd. Eller om det var lurt å prøve høreapparat først og kanskje heller vente å se, som legen på Ullevål sykehus ville. – Det er lenge siden nå, i dag er rutinene annerledes, men dette er en del av historien vår, sier Wenche.

Sigurd var 16 måneder da han fikk diagnosen døv og fikk CI på det første øret da han var 2,5 år. Den gang var tilbudet å operere ett øre om gangen, så Sigurd måtte vente til han var ni år for å få CI på det andre øret. Han gikk i vanlig barnehage med hørende barn. Personalet brukte norsk med tegnstøtte (NMT), og det gikk bra inntil treårsalderen. Da begynte Sigurd å miste fotfeste sosialt. Wenche var den gangen barnehagelærer og visste om Skådalen barnehage, kjent for å være god på tegnspråk. Sigurd fikk plass der og lærte tegnspråk.

– Parallelt hadde han opplæring i norsk tale og tegnspråk hjemme. Vi etablerte vår egen øvingsbank. Vi lekte, spilte, pekte og uttalte ord og tegnet (brukte tegn) oss gjennom en halv time hver dag etter middag. All lyd var ryddet bort. Heldigvis opplevde vi raskt at Sigurd utnyttet implantatet veldig godt og ble en god munnavleser.

Valgte ordinær skole uten tegnspråk

– Jeg tenkte at Sigurd skulle vokse opp i et hørende samfunn. Derfor tok jeg valget og meldte ham til en av skolene i nærheten. Døra til spesialskolen stenger jo aldri, sier Wenche.

Sigurd begynte på første trinn som seksåring med assistent – sammen med 15 elever og én lærer – ingen kunne tegnspråk. Han hadde så langt hatt tegnspråk som førstespråk og brukte det lenge når han lekte og snakket med seg selv og lekene sine, slik barn gjør. Lærere og assistent støttet talen sporadisk med tegn, men de så ikke at han falt av lasset sosialt. Selv om han fikk et godt faglig grunnlag, begynte han å henge etter på mellomtrinnet.

– Da satte vi i gang hjemme. Hver dag gjorde vi lekser sammen. Sigurd hadde dobbelt sett bøker, ett sett hjemme og ett på skolen. Jeg overdriver ikke, fra ungdomsskolen arbeidet vi i tre timer hver dag.

Sigurd og jeg har hatt stor nytte av flere kurs i Statped-regi, og ved et par anledninger har vi deltatt med erfaringene våre. «Du har ikke sjans på skolen om du ikke får leksehjelp hjemme», var Sigurds budskap til foreldrene på kurset. «Det er helt avgjørende for å lykkes.» Sanne ord, spør du meg, sier hun.

Løvemor

Wenche kjempet mange kamper da Sigurd gikk på barneskolen. Det gikk på klassesituasjonen og mobbing. – Det ble bedre for Sigurd og enklere for meg etter hvert, forteller hun.

– Jeg ble lærer og spesialpedagog i skolen selv, jeg visste mer om hva skolen har mulighet til å gjøre og gav meg ikke så lett. En lærer må evne å forstå eleven, ha vilje til å handle og ha metoder til å gjøre noe med problemene. Erfaringen vår er at dette har vært for dårlig organisert i skolens rutiner og dermed blitt veldig personavhengig, sier hun – men legger raskt til: – Noen av Sigurds lærere og hjelpere var verd sin vekt i gull. Det opplevde vi både på ungdomsskolen og på videregående. I PP-tjenesten ble vi fulgt opp av en psykolog som også var fantastisk. Harald Garder Beil, rådgiveren til Sigurd i Statped, er av samme kaliber, smiler Wenche.

Tekst: Gerd Vidje / Foto: Morten Brun

Side 10 av 31