StatpedMagasinet 1–2018

Får tilgang til verden

Da Mona og Rahaf kom til Norge i 2016, manglet de språk å kommunisere med. Etter to år med tegnspråkopplæring har verden begynt å åpne seg. Nå skal de av sted for å møte 200 andre tegnspråklige elever på Kulturtreffet i Oslo.

Rahaf (til venstre) og Mona (til høyre) er på vei til Kulturtreffet i Oslo, en nasjonal tegnspråklig uke som Statped arrangerer hvert år for elever som er døve på 8.–10.trinn.

På Fagereng skole i Tromsø sitter Mona (13) og Rahaf (15) og forbereder seg til Kulturtreffet, en årlig tegnspråklig begivenhet i regi av Statped. Jentene har laget en tegnspråkversjon av Charlie Puths sang «One call away». Sangen minner om vennene de forlot i flyktningleiren i Libanon.

– Kanskje jeg finner meg en kjæreste på Kulturtreffet, spøker Rahaf. Alle ler. Før kunne de ikke tøyse på denne måten, fordi de ikke hadde språk å kommunisere med. Da Rahaf og Mona kom til Tromsø, kunne de nemlig verken arabisk, engelsk eller tegnspråk. Nå har de et språk, og om en uke skal de framføre en sang på tegnspråk foran 350 mennesker i Chateau Neuf.

Var i praksis språkløse

Rahaf (15), Mona (13) og Zaher (8) er oppvokst i Syria, men flyktet til Libanon og deretter til Norge. De har alle hørselsvansker og benytter hørselshjelpemidler. Rahaf har høreapparat og cochleaimplantat, Zaher og Mona har høreapparat. Men hørselshjelpemidlene fungerer ikke så godt for jentene. Derfor er de avhengige av å utvikle et godt tegnspråk og å lære seg å lese og skrive norsk for å kunne kommunisere.

I Syria og Libanon hadde ikke jentene tegnspråkopplæring, bare Rahaf hadde lært det engelske alfabetet. Hjemme kommuniserte de med selvlagede tegn som familien forsto. De mimet, pekte og dramatiserte når de ville fortelle noe. Det var ikke så lett, så kommunikasjonen handlet om enkle og konkrete ting. Også på skolen var det vanskelig.

Tegnspråket skaper trygghet

– Jentene har nok hatt ulike erfaringer, men det virker som de har vært veldig isolert og har oppholdt seg mest hjemme hos familien på grunn av kommunikasjonsvanskene. Da de kom til Tromsø, visste de lite om verden utenfor deres egen familie og den plassen de bodde på, forteller Anne Grethe Antonsen, tegnspråklærer.

– I begynnelsen brukte jentene nesten hele klasserommet for å fortelle noe, mimrer Tone Irene Larsen, audiopedagog og tegnspråklærer. – Vi brukte mye tid på bilder, illustrasjoner, strektegninger og miming for å forklare enkle ting. Det var bare å sette i gang med å lære norsk tegnspråk.

– Jentene har vært ivrige til å lære, de er glade og tryggere, sier Tone Irene Larsen, audiopedagog og tegnspråklærer på Fagereng skole i Tromsø.

Rahaf blir både lattermild og flau når hun tenker tilbake på den første tiden i Norge. Hun lærte seg raskt håndformene til det norske alfabetet. Da kunne lærerne også skrive, og hun lærte fort ordbilder på norsk, og dette ble motiverende for læringen.

– De var naturlig nok engstelige i begynnelsen, nå er de gladere og tryggere. De åpner seg mer og mer – og forstår stadig mer, sier Larsen.

En inngangsport til norsk

I dag klarer jentene å samhandle bedre og forstå mer av det som formidles i skolen. I tegnspråkklassen er det en assistent som er døv, og på nærmiljøskolen har de tegnspråklærer og assistent med god realkompetanse i tegnspråk som kan tilrettelegge og tolke undervisningen. Tegnspråket er også blitt en inngangsport til å lære å lese og skrive norsk.

– Det er fortsatt vanskelig å snakke om følelser. Jentene har ikke hatt mulighet til å sette ord på følelser før og er heller ikke vant til å uttrykke dem. Etter hvert som språket utvikler seg, vil også evnen til å reflektere øke. Da blir det lettere å skille mellom ulike typer følelser og reflektere over hvordan livet var før og etter språk, sier Larsen. Jentene var heller ikke vant til å snakke om opplevelser, men gjør nå dette med stor glede.

En tegnspråklig oase

Dagen for Kulturtreffet har kommet. Hvert år strømmer over 200 barn og unge og nesten 100 voksne til en dag med kulturaktiviteter. I år blir Kulturtreffet arrangert for 18. gang. Rahaf og Mona har reist grytidlig fra Tromsø for å være med.

Alle aktivitetene på Kulturtreffet er visuelt orientert. I workshopene jobber deltakerne med noe visuelt, som å tegne med lys, danse eller animere. I tillegg foregår all kommunikasjon på tegnspråk.

– Kulturtreffet er nok det største arrangementet for tegnspråklige grunnskoleelever, sier Per Øyvind Rekkedal i Statped, som er med på å arrangere Kulturtreffet. Han ser hvor befriende det er for elevene å komme til et arrangement, hvor tegnspråket er fundamentet for kommunikasjonen og aktivitetene er tilpasset elever med nedsatt hørsel.

– Det er befriende for elevene å komme til et arrangement hvor aktivitetene er
tilpasset elever med nedsatt hørsel, sier Per Øyvind Rekkedal i Statped, som er med å arrangere Kulturtreffet.

– Her møter elevene språkmodeller i alle aldre og treffer andre tegnspråkbrukere på tvers av alder, kjønn og kultur. Det er en liten tegnspråklig oase for barn og unge. Denne dagen får de muligheten til å knytte kontakter med andre som bruker tegnspråk og etablere tegnspråklige nettverk.

Knytter kontakter

I fjor var Mona og Rahaf på Kulturtreffet for første gang. De deltok aktivt i nesten alle workshopene, og treffet ble en stor opplevelse. I år er fokuset å bli kjent med andre. Rahaf og Mona går rundt og snakker med hvem de vil. I fjor måtte de alltid spørre tegnspråklærerne om hva som ble sagt.

Mona er både sliten og fornøyd ved slutten av dagen. Hun har blitt kjent med tre nye jenter, alle bruker hijab. Hun har til og med møtt en gutt fra Syria. Jentene har utvekslet navn og nummer og har planlagt å treffes igjen. Mona og Rahaf avsluttet med sangnummeret de hadde øvd inn, på tegnspråk – til stor applaus. De hadde hjertebank og var skikkelig nervøse før de skulle på scenen. Samtidig var sangen med på å gjøre årets treff så bra. – Det var artig og spennende, jeg vil tilbake neste år, slår Rahaf fast.

Tekst: Ánte Siri / Foto: Morten Brun

Side 6 av 31

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!