StatpedMagasinet 1–2018

Veien blir til mens vi går

Marita Løkken er ganske fersk tegnspråklærer i Statped og deler i denne spalten sine refleksjoner med leserne.

Gjennom oppveksten har jeg vandret mellom døvesamfunnet og det hørende samfunnet. Da jeg ble født, fantes det ikke hørselsscreening. Jeg var seks måneder da foreldre mine skjønte at jeg måtte være døv. Da tok moren min meg med til Døveforeningen og spurte hva hun skulle gjøre. En ung hyggelig, døv mann svarte henne «Det går bra». Moren min bekymret seg for tegnspråk, for det kunne ikke familien, og hun bekymret seg også for hørsel og tale. «Det går bra, du trenger ikke velge bort et språk. Velg begge. Vi skal hjelpe dere, og veien blir til mens dere går.» Sa mannen i foreningen.

Mine nærmeste kan tegnspråk, eller enkle tegn, i ulik grad. Dette ser jeg også hos foreldre og andre familiemedlemmer som deltar på kurs i Statped. I dag har jeg som voksen kvinne etablert egen familie, og vi kommuniserer med tegnspråk. Som ungdom tok jeg avstand fra døvheten og tegnspråket. Alle ungdommer opplever vel en trassfase, uansett hva trassen består i. Dette er også noe som en del av dagens foreldre som deltar på kurs hos oss kjenner seg igjen i.

Jeg er relativt fersk tegnspråklærer i Statped. Jeg oppdaget fort mange likhetstegn mellom meg og min foreldregenerasjon og dagens foreldre som deltar på kurs i Statped. Her får de opplæring i tegnspråk for å etablere god kommunikasjon for og med barnet sitt. Selv om tegnspråkundervisning er hovedfokuset, merker vi at mange foreldre syns det er godt å snakke om utfordringer og gleder rundt det å være forelder til et tegnspråklig barn. Jeg kjenner igjen meg selv i historiene deres om barna, og jeg kjenner igjen mine egne foreldre i dagens foreldre. Det gir meg et usynlig, sterkt bånd til dem. Jeg føler et fellesskap når dagens foreldre snakker om utfordringer rundt kommunikasjon enten det hjemme i hverdagen, i større familieselskaper eller i det sosiale livet på skolen og i fritiden.

Noen av fortellingene har en humoristisk undertone, mens de fleste inneholder vonde følelser og dårlig samvittighet. Jeg ser et usynlig lettelsessukk og et glimt i øynene hos foreldrene når jeg forteller dem at det var akkurat sånn i min familie da jeg var liten. Når jeg iblant forteller hvordan jeg har opplevd min skoletid, fra barneskole, ungdomsskole og til studentliv på universitetet, nikker de ofte gjenkjennende eller sitter med tårer i øynene. Samtidig ser de at det går an, noen har vært gjennom det samme og klart det. Veien blir til mens du går, full av oppturer og nedturer. Likevel er tegnspråk det stabile og trygge holdepunktet som løfter oss fram.

Tekst: Marita Løkken / Foto: Statped

Side 21 av 31