StatpedMagasinet 2-2019

Vellykket inkludering: Tett samarbeid fra start

Bildemontasje med Mattis (2 år i midten), og fagpersoner, foresatte og barnehagevenner rundt i seks bilder.
Godt og tett samarbeid mellom flere aktører trekkes frem som en nøkkel til suksess for å inkludere barn med særlige behov. (Foto og bildemontasje: Eva Hongshagen)

Både mor og personale var bekymret før Mattis (2) skulle begynne i barnehagen. Med tidlig planlegging, godt samarbeid og stor innsats fra mor, PP-tjeneste, barnehage og Statped er resultatet inkludering og fellesskap.

Tekst: Eva Hongshagen

Innenfor barnehageporten i Valle barnehage i Skodje kommune, en halvtimes kjøretid fra Ålesund, er det noen iøynefallende elementer. To sjørøverskip har fått gule riper. På et av dem er seilet fullt av vimpler i alle tenkelige farger. Langs stien som går fra barnehagen til skipene, er det refleksvester på trærne som viser vei – og foran stien er det store steiner med påmalte, gule figurer.

De fleste vil kanskje ikke tenke noe større over disse markeringene. Et trent øye kan derimot tenke at dette er omgivelser tilpasset et barn med synsutfordringer. Dette er tilfelle i Valle barnehage. Her hører Mattis til.

Den snart tre år gamle gutten er ikke blind, men har sammensatte og sterke synsvansker som gir behov for tilrettelegging. 

– Det er ikke så lett å forklare når folk spør hva som er problemet. Mattis kan se deg, men det kan for eksempel være vanskelig å treffe vannglasset som står på bordet eller plukke opp lekebilen fra gulvet uten problemer. Det vi ser på lang avstand, må han tett inntil for å se, sier Ragna Roaldset, mor til gutten.

Store steiner med påmalte figurer i gul farge som ligger på uteområdet i barnehagen
Steiner på barnehagens uteområde er påmalt gule figurer. Hensikten er å markere høydeforskjeller i terrenget, slik at personer med svekket syn lettere kan se dem. (Foto: Eva Hongshagen).

Strakstilbud

Anny Vollan, rådgiver i Statped, bruker medisinske termer og forklaringer for å beskrive synsvanskene til Mattis. Hun kjenner utfordringene godt etter å ha fulgt gutten siden han var noen få måneder gammel.

Første gang de møttes, var i familiens bolig gjennom Statpeds strakstilbud. Ved slike anledninger er Statped koblet på av helsevesenet, som viderekobler til PP-tjenesten.

Vollan mottok en epikrise som beskrev mange og sammensatte synsutfordringer hos den lille gutten. Ut på hjemmebesøk hadde hun med seg forskningsbasert testmateriell for tidlig samspill og synsfunksjonsnivå. Målet var å gi foreldrene informasjon om hjelp og tilrettelegging for Mattis hjemme.

– Vi vil lære barnet å bruke synet på en fornuftig måte. Barn som Mattis kan bruke synet til å orientere seg, møte ansikter og rette oppmerksomhet mot aktivitet som skjer. Det oppnås med fysisk tilrettelegging og et syns- og orienteringslekeprogram, forteller den erfarne syns- og mobilitetspedagogen, som også har bakgrunn som barnehagelærer.

Portrett av Statpeds AnnyVollan.Statped-rådgover Anny Vollan har fulgt Mattis fra gutten bare var noen måneder gammel.

Første møte med mor

Til det første møtet med Mattis hadde Vollan med seg stripemønstertest, såpebobler, leker i neonfarger, plakater med tydelig kontraster og ikke minst seg selv. Lyder, store grimaser og en glinsende sky av såpebobler var aktivitet nok til at den lille gutten ga respons gjennom å snu ansiktet mot det som skjedde i kombinasjon med gledesrop og latter.

Ved neste hjemmebesøk hadde moren til Mattis overtatt rollen som lekekamerat. Med lilla parykk og tøysete stemmebruk fikk hun sønnen til å rulle i hennes retning, gripe mot henne og ende opp med parykken selv. Vollan berømmer moren for jobben hun har gjort. Hun har gjennomført synslekeprogrammet og orienteringslekene med glans, mener Vollan.

Mor selv mener beskjedent at det handler om flaks.

– Mye av det jeg skulle gjøre for at livet skulle bli bedre for ham, handlet om lek. Det er uproblematisk for meg å være barnslig og tullete, sier hun og ler.

Mobilitetsrute

Hjemme hos Mattis ble det med hjelp fra Vollan laget en mobilitetsrute fra stue til kjøkken. Målet var å finne paprika i kjøleskapet. Mattis elsker paprika. Ruta bestod av en gitar på veggen, en oransje-farget leke i dørkarmen, en krydderplante på kjøkkenbenken og magneter på kjøleskapet.

– Poenget med en slik rute er å finne markører å orientere seg etter frem til målet, sier Vollan.

At mobilitetsruta førte til en paprika i kjøleskapet, er ikke tilfeldig.

– Jeg er opptatt av å bruke hverdagslivsaktiviteter som for eksempel å finne paprika i kjøleskapet. Når du skal delta i lek i barnehagen, må du ha hverdagslivs- erfaring i bagasjen, begrunner hun.

På denne måten begynte veien til inkludering i barnehagen i eget hjem.

To barn og to barnehageansatte går på uteområdet i en barnehage
Refleksvestene er en del av mobilitetsruta som er nødvendig for ett av barna i barnehagen, men er forvandlet til lek og moro som inkluderer alle barna i barnehagen. Refleksvestene er nemlig del av en skattejakt når barna leker. (Foto: Eva Hongshagen).

Bekymring

Tilbake i Valle barnehage og utenfor hoveddøra oppdager Mattis en ensom stein som ligger på asfalten. Første forsøk går litt til høyre, men i det andre treffer den lille neven steinen i et perfekt klypegrep og steinen forlater asfalten.

– Der ja, flott, Mattis!

Blant avsenderne for de oppmuntrende ordene, er Sigrun Vollen, styrer i barnehagen. Da hun i november 2017 fikk vite at Mattis ønsket plass i hennes barnehage, stod personalet uten erfaring om tilrettelegging for barn med synsvansker og motoriske utfordringer. Tiden har vist at Mattis også strever med sistnevnte. 

– Vi tenkte det var en del som måtte gjøres, uten helt å vite hva og var bekymret for hvordan vi kunne klare å tilrettelegge med våre arealer og ressursene som er tilgjengelig, sier hun.

Mor var også bekymret for overgangen fra kjente omgivelser hjemme til ukjent terreng i og utenfor barnehagen.

– Jeg tenkte på om han skulle bli sett, og om det ville være godt nok tilrettelagt, sier moren.

Gode forberedelser

Barnehagen hadde møte med Ragna samme måned som søknaden kom. Selv om det ikke var ledig barnehageplass før i august året etter, ville barnehagen starte forberedelsene. 

– Vi bestemte oss for å ta tak i dette med en gang. Tilrettelegging kan ikke vente til barnet begynner. Tette møter med mor fra begynnelsen av skapte tillit og en åpen dialog mellom oss, forteller barnehagestyreren.

Dette sier mor Ragna seg enig i.

– Vi har hele tiden sett på dette som et samarbeid. Vi har vært ærlige på bekymringer, hva vi ikke er bekymret for, hva som er viktig for Mattis, for oss og for barnehagen. Er det noe som bekymrer meg, vet jeg at jeg kan spørre og at barnehagen tar det på alvor, sier hun. 

I samtaler med både mor Ragna og de barnehageansatte, er begge parter opptatt av å gi honnør til hverandre. Tette møter, åpen dialog, ærlighet og forståelse for hverandres behov nevnes som viktige faktorer for det gode samarbeidet.

Tverrfaglig kompetanse

Riktig tilrettelegging for et barn med synsvansker og motoriske utfordringer krever også riktig kompetanse. Statped var allerede koblet til saken ved rådgiver Vollan, og Hildegunn Ulvestad ved Storfjorden PP- tjeneste så ingen grunn til å endre på det.

– Mattis har behov for en tverrfaglig kompetanse vi ikke kunne dekke selv. Kompetansen som finnes i PP-tjenesten kommer an på personene som er ansatt. Det er ikke like mange å velge i her i utkant-strøk som i en storby, sier hun med et smil.

– Min rolle nå er å være en slags koordinator mellom barnehagen og Statped, og bistå barnehagen ved behov. Jeg prøver å strukturere tiltakene Anny kommer med og å skriftliggjøre det hun sier. Dette sammen med Vollans rapporter gjør det lettere for barnehagen å gå tilbake i historikken, sier Ulvestad.

Tape-løsning

Slik ble det Statped-rådgiver Vollans oppgave å gi Valle barnehage den kunnskapen de trengte for å tilrettelegge for og inkludere Mattis. Et ledd i dette var et kurs våren 2018, hvor ansatte fra Valle og en annen privat barnehage deltok.

– Alle ansatte var med og fikk den samme kunnskapen samtidig. Det ga forståelse for behovet for tilretteleggingen, sier barnehagestyrer Vollen.

I god tid før barnehagestart hadde Statped en gjennomgang av det fysiske miljøet i barnehagen for å se på tilrettelegging. Veiledningen har gitt flere synlige endringer. 

Blant annet er gamle lysrør erstattet med lamper som kan dimmes. Nedre del av vinduer har fått et hvitt malingsbelegg, slik at Mattis ikke blir blendet. Vegger er malt i duse farger.

– Selv om noe virket litt uoverkommelig, har vi lært at mye kan løses med enkle midler og kreativitet, sier barnehagestyreren, og viser til de blå stripene som finnes rundt dørkarmer og andre skarpe kanter som kan gi sår og skader om Mattis løper inn i dem.

Inne i barnehagen er dørkarmer markert med blå tape.I utgangspunktet burde dørkarmer vært malt, men det er tidkrevende og barnehagen må være tom for barn. Derfor har vi brukt blå tape i stedet. Løsningen funger veldig godt og gir kontrasten som trengs. I tillegg er det billigere enn å male, sier barnehagestyreren.

Lite er spesielt

Den blå tapen finner vi også igjen rundt garderobeskapet til Mattis. Det ligger ytterst i skaprekken, nærmest døra. Plasseringen og markeringen gjør det lettere for Mattis å finne veien dit. Utover dette skapet er det få elementer i barnehagen som kan knyttes spesielt til Mattis. Det er også en bevisst tanke og metode fra Statped.

– Vi skal forebygge hjelpemiddelvegring. Mange svaksynte vegrer seg mot hjelpemidler fordi de føler seg stigmatisert og annerledes. Det kan vi forebygge hvis hjelpemidlet ikke er spesielt for deg, men noe alle bruker, sier Vollan.

Fra hjelpemiddel til felles lek

Et godt eksempel på hvordan denne tankegangen omsettes i praksis, er mobilitets-ruta som leder inn i skogen på barnehagens uteområde. Gjemt i den, ligger en båt barna liker å leke i. Mattis trenger markører for å finne veien til båten. Det er løst gjennom gule refleksvester på trærne langs stien opp mot båten.

Men når Anny snakker med barna om mobilitetsruta og båten, er det forvandlet til noe helt annet.

– Det er jo en skattejakt. Refleksvester er ledetråder på vei til skatten, og båten er et sjørøverskip. Mobilitetsruta handler ikke bare om at Mattis skal bli kjempegod til å finne sjørøverskuta. Det handler om lek og moro, som inkluderer alle barna, sier Vollan, og fortsetter:

– Med vintermørket i Norge er det behov for hodelykter til å lyse opp refleksvestene. I stedet for at Mattis er den eneste med hodelykt, bruker alle barna i avdelingen lykt. Faktisk er det så moro at den andre avdelingen i barnehagen også har fått hodelykter for å være med på skattejakten. 

Lese- TV for alle

Bruken av lese-TV-en i barnehagen er et annet eksempel på Vollans veiledning om inkludering, som samtidig forebygger hjelpemiddelvegring. Lese-TV-en er i barnehagen av hensyn til Mattis, men fremstår ikke sånn.

– Den er plassert tilgjengelig for alle barna i hans avdeling og brukes i fellesskap, ikke på alenerom. Det kan jo tenkes de finner ting på veien til skatten de må se på i lese-TV-en, sier Vollan lurt, vel vitende om at ungene nå studerer en bladlus de fant på stien.

Inne i en barnehage. To barnehagebarn og en barnehageansatt ser mot en lese-TV.
Lese-TV-en er tilgjengelig for alle barna, slik at den ikke oppleves å være der spesielt for barnet som trenger den. Dette bidrar til både inkludering og hjelpemiddelvegring, sier Statpeds rådgiver. (Foto: Eva Hongshagen)

Vollan mener en nøkkel til inkluderingen av Mattis, er fokuset på gruppa han er en del av, ikke på ham alene. 

– Det avmystifiserer spesialpedagogikk og tilrettelegging, noe jeg mener er viktig for å oppnå inkludering, sier hun.

Ufarliggjøring

For mor Ragna har også ufarliggjøring av Mattis sine utfordringer stått høyt på agendaen.

– Barnehagen har vært flink til å informere de andre foreldrene på møter. De har fortalt hva det er med Mattis og hva det betyr, mener moren.

Overfor barna er de ansatte bevisste på å behandle Mattis som en helt vanlig gutt, forteller Synnøve Indrevik, pedagogisk leder i barnehagen.

– Slik er vi også rollemodeller for barna. Når de ser at vi møter Mattis som dem, er det en oppførsel de tar etter, sier Indrevik.

Dette er også en faktor PP-tjenesten trekker frem.

– Mattis er en gutt som vil være der det skjer, sammen med andre barn. I denne alderen er det ikke barna som ordner inkludering, det er de voksne, sier Ulvestad.

Veileder - ikke hverdagsansvarlig

Vollan berømmer både foreldre, barnehage og PP-tjenesten for at tiltak og tilrettelegging har fungert så godt i Mattis’ tilfelle.

– Så langt er dette veldig bra og bygger på et godt samarbeid. De som er tett på Mattis i hverdagen, bygger videre på det jeg har gitt dem av kompetanse og tiltak. Vi er avhengig av at de lokale kreftene er med på endringene og tilretteleggingen som må gjøres, og det fungerer veldig godt her, sier hun. 

Side 4 av 18