StatpedMagasinet 3–2016

Er de egentlig elever?

Gutt med hodetelefoner

Kunnskapsskole og inkludering er ikke motsetninger, tvert imot, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Stortingets talerstol for noen måneder siden. Snakket han mot bedre vitende?

Eller var ikke kunnskapsministeren klar over at store grupper av barn og elever i Norge systematisk forskjellsbehandles og segregeres? Elever med utviklingshemning er trolig den svakeste og mest sårbare gruppen i hele skolen, og det er langt igjen til likeverdige betingelser for læring og utvikling for dem, oppsummerer Bachmann, Haug og Nordahl nå i 2016. Andelen barn og elever med utviklingshemning er de som oftest undervises utenfor gruppen/klassen; de har den største andelen av assistenter uten utdanning og de har ikke læreplaner de kan evalueres opp mot.

Opererer utdanningsmyndighetene med et internt hierarki for barn og elever med særskilte behov, med elever med lærevansker/utviklingshemning aller nederst? Norsk skolehistorie har dessverre mange eksempler på slik diskriminering. På slutten av 1930-tallet kom et lovforslag om at opplæring av utviklingshemmete skulle skilles ut fra den felles lovgivningen for det spesialpedagogiske feltet. Forslaget ble ikke vedtatt, men motstanden mot å bli assosiert med utviklingshemmete varte ved. På 1950-tallet førte berøringsangsten til at lærerne for utviklingshemmete ble stengt ute fra de nordiske spesialpedagogiske møtene; et faglig forum de hadde deltatt i siden 1872.

Verden har gått fremover siden den gang. I 1975 fikk alle barn og unge rett til opplæring, og skolen stod i mange år i integreringens og senere inkluderingens tegn. Men det er slående at etter Kunnskapsløftet i 2005, behandles det spesialpedagogiske feltet stadig oftere i egne dokumenter som et vedheng eller en utpost til den “egentlige” barnehagen og skolen. Det ferskeste eksemplet er Meld. St. 28 (2015–2016), Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet. «Utdanning er nøkkelen til utviklingen av et inkluderende kunnskapssamfunn», lyder mantraet der. Likevel er ikke områder som spesialpedagogikk, spesialundervisning, særskilte behov eller nedsatt funksjonsevne nevnt.

Desto mer oppmuntrende og tankevekkende er det derfor å lese NOU (2016: 17) På lik linje? Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning. Oppmuntrende fordi utvalget, ledet av Osmund Kaldheim, legger frem åtte tiltak som hver for seg er viktige, også skolepolitisk. Utvalget reiser et krav som burde være en selvfølge: Opplæringsloven må endres slik at undervisning av elever med utviklingshemning skal utføres av personer med pedagogisk kompetanse. Tankevekkende fordi virkeligheten i barnehagen og skolen fortsatt viser systematisk strukturell diskriminering av barn og unge med utviklingshemning. Mangel på kompetanse, bevissthet og forventninger til læring når det gjelder barn og elever med utviklingshemning, ble sist dokumentert i Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Kunnskapsdepartementet fulgte opp med prosjektet «Vi sprenger grenser», et tiltak som mildt sagt ikke har levd opp til navnet. Kaldheimutvalget slår igjen fast at elever med utviklingshemning er lite inkludert i skolen og at segregeringen øker utover i utdanningsløpet. Utvalget tar konsekvensene av dette og av Kunnskapsdepartementets egne ord om utdanning som nøkkel til «et inkluderende kunnskapssamfunn». Tidligere utredninger om utviklingshemning har gjennomgående hatt et viktig, men nokså ensidig sosialpolitisk perspektiv. Med kravet om pedagogisk utdanning tar Kaldheimutvalget utviklingshemning inn i 2000-tallets kunnskapssamfunn og krever en plass der, også for dem med utviklingshemning.

Det er synd, men dessverre symptomatisk, at det er statsråden for områdene barn, likestilling og diskriminering, ikke statsråden for utdanning, som har bestilt og mottatt et så viktig skolepolitisk dokument. Spørsmålet melder seg: Er elever med utviklingshemning i realiteten elever på lik linje med andre – etter Kunnskapsdepartementets oppfatning?

Tekst: Eva Simonsen

Eva Simonsen er Dr.Scient. og professor emerita. Hun har vært ansatt ved Universitetet i Oslo og i Statped. Hennes forskningsfelt er spesialpedagogikk med vekt på spesialpedagogisk historie og handikaphistorie, etikk, profesjon og velferdsstat.

Side 7 av 31