StatpedMagasinet 3–2016

Den beste utgaven av seg selv

Jente som smiler

Målet med skolen er ikke å få bedre resultater enn naboskolen. Målet er at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv.

I september vedtok Stortinget en ny retning for norsk skolepolitikk. Stortingsmeldingen «Fag – Fordypning – Forståelse» bygger på Ludvigsen-utvalgets innstilling om framtidas skole. Fagene skal gi eleven mer dybdelæring og bedre forståelse. Kompetansemålene skal reduseres og fagene slankes. Samtidig er tidlig innsats og grunnleggende ferdigheter like viktig som før. Målet med skolen er ikke å få bedre resultater enn naboskolen. Målet er at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv. Vi må ta utgangspunkt i hver og en av oss: med den kroppen vi har, med den kulturelle bakgrunnen og den kjønnsidentiteten vi har, om vi modnes sent eller tidlig, ser godt og hører dårlig eller motsatt, har det vanskelig hjemme eller sliter med et negativt kroppsbilde. Ingen er flinke i alt, alle mestrer noe.

Da må vi ha flere lærere og flere spesialpedagoger inn i skolen. Alle elever som trenger det, må få god hjelp og voksenstøtte. Laget rundt eleven må styrkes. Bedre skolehelsetjeneste, flere miljøarbeidere og fagkompetanse – ikke ufaglærte assistenter til dem med ekstra behov. Ekstra ressurser må inn i klasserommene for å møte alle barn og unge som alle har hver sin ryggsekk med personlige utfordringer og spørsmål. Det handler ikke om å kategorisere eller diagnostisere. Det handler om at alle må få muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv.

Det sjeldne gjennomsnittsmennesket

Tenk om det vanlige var å ha ett øye og tre bein? Hvem ville fått spesiell oppfølging i samfunnet da? Trolig dem med to øyne og to bein. Dem som det er flest av i den verden vi kjenner til. Vi er alle forskjellige, og de aller fleste avviker fra gjennomsnittet: Noen er født med et svekket syn eller en kropp som ikke er som de fleste andre kropper. Andre kan oppleve hendelser som skader kropp eller sinn. Det kan påvirke hvordan vi fungerer og kanskje føre til psykiske lidelser som varer i en kort periode eller blir kronisk og varer over tid. Andre igjen har skader på kroppen som kan gjøre at de trenger tekniske hjelpemidler for fungere best mulig. Altfor ofte gjøres det ut fra normen «gjennomsnittsmennesket». Er dette riktig tilnærming for et samfunn? Og kan det gi andre uønskede konsekvenser?

Like muligheter

Som sosialdemokrat er jeg sterk tilhenger av at alle skal ha like muligheter til å leve gode liv. Samfunnet skal legge til rette så langt det er mulig, for eksempel om sykdom, sosial bakgrunn eller inntekt setter den enkelte utenfor utdanning, arbeidsliv og samfunnsdeltagelse. Politikken har laget støtteordninger for å hjelpe dem som på ulike måter havner utenfor. Det kan være hjelpemidler eller billigere transport, psykologtimer eller tilrettelagte arbeidsplasser. Tilpasset undervisning på skolen er et slikt viktig tiltak. Men denne typen individuelle vedtak betinger også et byråkrati, fordi systemet krever diagnostisering og utredning før tiltak kan settes i verk. Dette blir særlig krevende i saker hvor det er gråsoner, nye diagnoser og sammensatte problemer. Og hvor stadig flere i vår individualiserte verden synes å være annerledes enn gjennomsnittet. Eller hvor utfordringene kanskje er forbigående, men hvor det er behov for særskilte tiltak i en kortere periode. Et byråkrati har en grense når det gjelder fleksibilitet. Og kostnaden kan bli uforholdsmessig høy hvis all ventetid skal bort.

Mye ugjort i skolen

En av fire som starter på skolen vil slutte før de har bestått en videregående opplæring. Det er 15 000 i hvert eneste kull. Jeg mener at hovedansvaret for dette ligger hos skolen, ikke hos ungdommene selv. Sosiale problemer og psykisk helse er en av årsakene. Manglende grunnleggende ferdigheter i lesning, skriving og regning er en annen sentral årsak. De fleste av de ungdommene som ikke fullfører, har ikke fått med seg undervisningen de siste årene og har i praksis falt fra lenge før de faktisk slutter på skolen. Mange leser svært dårlig og kan ikke grunnleggende matematikk. Mange har heller aldri vært i kontakt med PP-tjenesten – eller fikk hjelp for sent. Skolen lykkes i for liten grad med å hjelpe elever som sliter med viktige skolefag.

Tekst: Marianne Aasen

Marianne Aasen representerer Akershus Arbeiderparti på Stortinget og er medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Side 5 av 31