Mobilitetsruter

En mobilitetsrute er veien mellom et geografisk utgangspunkt og et mål. Det kan for eksempel være veien mellom klasserommet og gymsalen eller til og fra arbeidsplassen.

Å lære ulike ruter er selve kjernen i mobilitetsopplæringen. Ruteopplæringen skal gjøre den synshemmede så selvstendig som mulig. Vi må planlegge og tilrettelegge rutene med utgangspunkt i den enkeltes synsfunksjon og forutsetninger.

Mobilitetsruten består av kjennemerker og ledelinjer. Hvert kjennemerke er utgangspunkt for å finne fram til neste kjennemerke. Kjennemerkene bør så langt som mulig knyttes sammen ved hjelp av ledelinjer.

Kjennemerker

Kjennemerkene fungerer som poster på veien fra start til mål. De kan være basert på

  • taktil/haptisk informasjon
  • visuell informasjon
  • auditiv informasjon

Eksempler på kjennemerker er

  • en fortauskant eller en stolpe
  • en logo på en forretning eller bedrift
  • lyden fra en vifte

Kjennemerkene fungerer som markører for det som kommer, som at den synshemmede skal

  • gå i en annen retning
  • krysse en åpen plass
  • strekke ut armen for å trykke på en knapp
  • endre stokkteknikk
  • være ekstra oppmerksom eller forsiktig

Kriterier

Kjennemerkene bør ha fysiske kvaliteter og en plassering som gjør dem lette å lokalisere, identifisere og skille fra andre objekter.

Kjennemerkene må være så tett plassert at den synshemmede får nok informasjon om hvor han er i ruten. Hvis forflytningen er krevende er det ekstra viktig at avstanden er kort, som hvis det skjer mye i omgivelsene som kan distrahere.

Når vi velger kjennemerker bør vi ta hensyn til at:

  • Den synshemmede skal kunne oppfatte de kritiske kvalitetene ved kjennemerkene uten for mye strev.
  • Kjennemerkene bør framstå så tydelig som mulig. 
  • Kjennemerkene bør være permanente og kunne oppfattes hele døgnet.

Taktile/haptiske kjennemerker 

Taktile/haptiske kjennemerker blir oppfattet med hendene, føttene eller den hvite stokken. De bør ha en form og tekstur som skiller dem klart fra omgivelsene, som overgangen mellom grus og gress.

Kjennemerker som vi kan oppfatte raskt, egner seg gjerne best. Eksempler er stoler, stolper, hushjørner eller bilder som henger i passelig høyde. 

Det kan kreve mye tid og innsats å identifisere store objekter. Hvis brukeren må vite hvilket objekt kjennemerket er, bør vi velge noen som kan utforskes uten å måtte bøye eller strekke seg for mye. 

Visuelle kjennemerker

Visuelle kjennemerker er objekter som kan oppfattes med synet. Det kan også være egenskaper ved objekter, som form og farge.

Visuelle kjennemerker bør ha god kontrast til bakgrunnen, og bakgrunnen bør være så rolig som mulig.

Når vi tilrettelegger en rute for svaksynte, må vi ta hensyn til lysforhold, for eksempel ved å unngå sterkt motlys. Hvilke visuelle kjennemerker som er aktuelle og på hvilken avstand de kan oppfattes, avhenger av den enkeltes synsfunksjon.

Auditive kjennemerker

Auditive kjennemerker er lydkilder som kan være både direkte og indirekte.

  • Direkte lydkilder kan være lyden fra en elv eller en trafikkert vei. Det kan være vanskelig å finne permanente, direkte lydkilder. Lyden fra anleggsmaskiner vil for eksempel forsvinne.
  • Indirekte lydkilder er objekter som gir ekko, for eksempel en vegg eller et møbel. De fleste rimelig store objekter gir et hørbart ekko. Indirekte lydkilder er mest vanlig.

Auditive kjennemerker bør være lette å skille fra andre lyder i omgivelsene og ha minst mulig bakgrunnsstøy.

Les mer om bruk av indirekte lydkilder (ekkolokalisering).

Andre kjennemerker 

Kjennemerker kan også oppfattes via andre sansestimuleringer. Eksempler kan være lukten fra parfymeriet på kjøpesenteret eller døråpninger og hushjørner som kan oppfattes gjennom huden som kulde, varme, vind og lignende.

Ledelinjer

Ledelinjene binder kjennemerkene sammen og gir informasjon om retning og avstand fram til neste kjennemerke. Forflytningene i en rute skjer langs ledelinjene.

Ledelinjene kan være basert på taktil/haptisk, auditiv eller visuell informasjon.

Eksempler på ledelinjer er

  • en husvegg
  • en trafikkert gate
  • et sammenhengende flismønster med fargekontrast til den øvrige bakgrunnen, for eksempel gulvet i en hotellvestibyle

En ledelinje kan følges ved:

  • Fysisk kontakt gjennom taktil/haptisk sporing, for eksempel bruke stokken for å følge en fortauskant eller hånden for å følge en vegg.
  • Bruk av hørselen (auditiv sporing), for eksempel bruke lyden fra en trafikkert vei eller den reflekterte lyden fra en vegg (ekkolokalisering).
  • Visuell sporing, for eksempel bruk av synet for å følge et gjerde fram til neste kjennemerke.

Ruter inne og ute

Innendørsruter er generelt mer oversiktlige og forutsigbare enn utendørsruter. Innendørsrutene har som regel tydelige ledelinjer og relativt stor tetthet av kjennemerker.

Ruter utendørs har vanligvis ingen naturlige fysiske grenser. Ledelinjene blir gjerne lengre enn innendørs, og det blir større avstand mellom kjennemerkene. Omgivelsene forandrer seg etter værforhold, som når det snør om vinteren eller når sterk vind gjør det vanskelig å orientere etter lyd. Dermed blir ledelinjene og kjennemerkene mindre konstante og tydelige.

Velge ruter

Vi må ta hensyn til den synshemmedes interesser, behov, motivasjon og funksjonsnivå når vi velger ruter. Når vi velger kjennemerker og ledelinjer må vi først og fremst legge den synshemmedes sensoriske forutsetninger til grunn.

Når vi introduserer synshemmede for ruteopplæring, bør vi velge korte ruter der tettheten av kjennemerker er relativt stor og der kjennemerkene og ledelinjene er stabile.

Fysisk tilrettelegging

Ofte er det behov for fysisk tilrettelegging for å

  • bedre orienteringsforholdene
  • bedre tilgjengeligheten
  • sikre mot farer

Noen ganger finner vi ikke gode ledelinjer og kjennemerker i deler av mobilitetsruten. Da kan vi tilrettelegge ved for eksempel å sette ned en påle som kjennemerke eller sette opp gelender eller tau som ledelinje. Vi kan bruke kontrastfarger for å markere inngangspartier, trapper og lignende, og vi kan sørge for tilstrekkelig belysning. Slik tilrettelegging vil lette orienteringen og øke sikkerheten.

Vi kan også måtte fjerne gjenstander eller utbedre forhold som innebærer risiko for skade. Av og til må vi fjerne støykilder som hindrer orientering ved hjelp av hørselen, for eksempel slå av en radio som forstyrrer.

Les om fysisk tilrettelegging i barnehagen.

Les om fysisk tilrettelegging i skolen.

Les om å tilrettelegge lydmiljøet.

Tips til videre lesing

H., Storliløkken, M. Martinsen, J.M. Tellevik, & Elmerskog, B., (2012). Mobilitetsopplæring. Mobilitetsopplæring av barn, unge og voksne med synshemming. Tapir, Trondheim.