Taktile kart

Taktile kart brukes av blinde og sterkt svaksynte. Vi lager kartene i relieff slik at vi kan lese dem med fingrene.

Kartene viser geografiske områder ved hjelp av forhøyninger i ett eller flere plan. Vann, skog, veier og lignende er markert med ulike teksturer (overflater). Kart som brukes for å lære mobilitetsruter, kan ha symboler for kjennemerker og ledelinjer, for eksempel gelender, dører og trapper.

Bruksområder

Taktile kart kan være et nyttig hjelpemiddel i ruteopplæringen for å få oversikt over ruten eller området. Det kan også være et mål i seg selv å utvikle generell kartforståelse. Se veileder om kompetansemål for elever med synshemming.

Kjennetegn på gode kart

Kartene bør kun inneholde helt nødvendig informasjon. Vi har en begrenset evne til å oppfatte detaljer med taktilsansen. To streker eller to punkter som plasseres for nært hverandre, blir fort oppfattet som én strek eller ett punkt. 

Når vi arbeider med kart i ruteopplæringen, må vi prioritere informasjon om viktige kjennemerker og ledelinjer. Da må vi gjerne fordreie feltet og utelate informasjon som ikke er relevant. Taktile kart har vist seg å fungere godt selv om de ikke har riktig skala. Et godt råd er å benytte relativt små kart når du bevisst fordreier informasjon om feltet.

Begrensninger

Taktile kart gir sjelden nok informasjon til å finne fram på ukjente steder. Det er dessuten vanskelig å lese kart når du er avhengig av hjelpemidler som førerhund eller mobilitetsstokk.

Lage taktile kart

Det finnes ikke standardiserte retningslinjer for å framstille kart som fungerer godt for synshemmede. I stedet lages det gjerne en kodeliste til hvert enkelt kart. Kartbrukeren må da sette seg inn i symbolene som gjelder for det enkelte kartet.

I Statped lager vi kart for synshemmede i svellpapir, plast og ved bruk av punktskriver.

Kart på svellpapir

Kart på svellpapir er relativt lett å lage. Vi tegner kartet manuelt eller på pc på vanlig papir i svart-hvitt. Deretter kopierer vi kartet over på svellpapiret. Gjennom varmebehandling blir de svarte områdene opphøyet slik at vi kan oppfatte dem taktilt (med fingrene). Vi kan lime kartet på en stiv plate slik at det blir mer stabilt og ikke så fort ødelagt.

Ulempen med denne type kart er at formasjoner i terrenget bare vises gjennom små forskjeller i tekstur. Kartene tåler ikke fuktighet og blir fort utslitt.

Kart laget av plast

Kart i plast tar utgangspunkt i en tredimensjonal modell. Vi lager en modell, legger plast over og varmer den opp i en vakumpresse slik at den former seg etter modellen.

Fordelen med plastkartet er at det kan lages i flere plan, og er mer holdbart enn kart i svellpapir. Ulempen er at det er vanskeligere å få fram nyanserte teksturer. Produksjonen krever dessuten mye arbeid fordi vi må lage modeller først.

Enkle skisser på tegneplast

En enkel metode er å tegne kart med kulepenn på spesielle plastark (tegneplast) med en gummiplate eller gummimatte som underlag. 

Kart skrevet på punktskriver

Noen punktskrivere kan skrive ut grafikk med tette punkter og en viss høydeforskjell på punktene. Når vi bruker punktskriver til å lage taktile kart, er det særlig viktig å tenke forenkling og få detaljer.

Lese taktile kart

Vi leser vanligvis taktile kart ved å føre hånden fra egen kropp og utover. Gode kartlesere benytter gjerne begge hender. Den ene hånden brukes som referansepunkt, mens den andre orienterer seg på kartet.

Universell utforming

I dag blir det stadig mer vanlig å tilby taktile kart på togstasjoner, universiteter eller museer. Kartene lages gjerne med sterke fargekontraster sammen med taktile effekter som opphøyninger, struktur og punkter. Dermed kan kartene brukes både taktilt og visuelt. Slike løsninger fungerer som et godt tilbud for hele befolkningen.

Les mer om universell utforming.