Mange synshemmede betrakter den hvite stokken som et av deres viktigste hjelpemidler. Enkelte vegrer seg imidlertid mot å bruke stokk fordi de føler seg annerledes. I mobilitetsopplæringen må vi ta hensyn til at det kan ta tid å bli en trygg og motivert stokkbruker.
Stokkbrukeren bør ikke oppleve at stokken hindrer fri aktivitet. Dette gjelder spesielt barn i lek. Stokken bør derfor introduseres i naturlige og egnede situasjoner.
To typer
Det finnes to hovedtyper stokker:
- mobilitetsstokk
- markeringsstokk
Det finnes også ulike støttestokker som er beregnet på eldre og personer med balansevansker og nedsatt gangfunksjon. Støttestokkene er hvitlakkerte og markert med refleks.
Mobilitetsstokk
Mobilitetsstokken brukes av blinde og sterkt svaksynte. Den har i hovedsak tre funksjoner:
- beskytte
- være til hjelp i orientering
- gjøre andre oppmerksom på at stokkbrukeren er synshemmet
Mobilitetsstokken skal minimum gå fra underlaget opp til brystbenet.
Stokken holdes slik at den er i kontakt med underlaget. Den beskytter ved å gi informasjon om hindringer og farer. Mobilitetsstokken brukes også til å finne kjennemerker, forsterke hørselsinntrykk og lignende, og er slik en hjelp i orienteringen. Les mer om kjennemerker og ruteopplæring.
I enden av mobilitetsstokken er det en 4–5 cm lang del (stokktuppen) som kan tas av. Det finnes forskjellige stokktupper som dekker ulike behov og ønsker.
Noen mobilitetsstokker er sammenleggbare slik at de tar mindre plass når de ikke er i bruk. Den hvite overflaten fungerer som refleks i mørket.
Markeringsstokk
Svaksynte som i hovedsak orienterer seg ved hjelp av synet, bruker gjerne markeringsstokker. Stokkene er lette og korte og ikke særlig robuste. De brukes vanligvis for å fortelle omverdenen at stokkbrukeren har nedsatt syn.
Markeringsstokken er gjerne sammenleggbar og har en overflate som fungerer som refleks i mørket.