Hvordan kartlegge stamming og løpsk tale hos flerspråklige?

Det kan se ut til at taleflytbrudd som oppstår i tilknytning til barnets tidlige språkutvikling og som forsvinner hos de fleste etter ca. 6-12 måneder, utvikles på samme måte hos flerspråklige og enspråklige barn (Shenker, 2013; Howell & Van Borsel, 2011). Arvelighetsfaktoren for stamming og løpsk tale ser ut til å være til stede i begge gruppene. Det ser videre ut til at kjønnsfordelingen er lik hos fler- og enspråklige. Dette gjelder også kjønnsforskjeller som man kan se vedrørende stammestart og naturlig opphør (Choo & Smith, 2020).

Vi har ikke belegg for å si at flerspråklighet fører til stamming (bl.a. Krawczyk & Merouwe, 2023; Shenker, 2013). Blant 50 studier av tospråklighet og stamming, fant Choo og Smith (2020) tre studier hvor stammestart sammenfalt med tilegnelsen av et nytt språk. Vi kan derfor ikke trekke en slutning om et årsak-virkningsforhold mellom tospråklighet og stamming. Det kan imidlertid oppstå taleflytbrudd som følge av at flerspråklige opplever usikkerhet på et språk, men uten at dette er stamming (Fiestas et al., 2005). Når vi ikke kan vise til forskning, kan vi bare forsiktig anta at situasjonen er liknende for løpsk tale som for stamming.

Taleflytbrudd – observasjon og beskrivelse

Når vi analyserer, registrerer og beskriver ulike typer brudd, er ikke informasjonen dette gir oss nok til å stille en diagnose. Informasjonen gjenspeiler ytre observasjoner som vi må vurdere i sammenheng med andre forhold. Disse forholdene gjelder eksempelvis personens egne reaksjoner på talen og taleflytbruddene, flukt- og unngåelsesatferd, språktypologi (se eget avsnitt om dette nedenfor) og hvorvidt personen har ordmobiliseringsvansker. Sistnevnte kan typisk gjelde ved flerspråklighet, men også ved løpsk tale og kan føre til at det oppstår brudd i talen. Oversikten over forskjellige typer taleflytbrudd som vi har inkludert under Ressurser, må derfor brukes kun som hjelp til å beskrive det man kan observere. Se også de neste avsnittene om stamming og vurdering av stamming.

Med tanke på personens egne reaksjoner på taleflytbruddene kan subjektiv vurdering være aktuelt. Egenvurdering av stamming kan være utfordrende, derfor kan man benytte OASES som kartleggingsverktøy for en mer helhetlig vurdering av stammingens innvirkning på personen. OASES (som finnes på flere språk, inkl. norsk) gir en bred forståelse av personens opplevelse ved å innhente informasjon fra fire områder sett fra deres perspektiv:

1. generell informasjon om personens oppfatning av stamming
2. følelsesmessige, atferdsmessige og kognitive reaksjoner på stamming
3. kommunikasjonsutfordringer i ulike hverdagslige situasjoner og
4. stammingens innvirkning på personens livskvalitet

Les mer og bestill OASES

Taleflytbrudd hos flerspråklige - er det stamming?

Hos flerspråklige kan det oppstå taleflytbrudd som ikke nødvendigvis betyr at personen har stamming eller løpsk tale. Bruddene kan være tilfeller av naturlig ikke-flyt (se egen oversikt under Ressurser). Flytende tale er avhengig av selvovervåkning. Når det oppstår feil, eller vi for eksempel bestemmer oss for å legge til ytterligere informasjon mens vi snakker, avbryter vi oss selv for å reparere ytringen. Når det oppstår flytbrudd, kan det med andre ord være et uttrykk for en form for selvkorrigering (Fiestas et al., 2005). Generelt sett forekommer det et høyt antall flytbrudd hos flerspråklige i alle aldre og kan føre til feildiagnostisering av stamming.

To studier publisert i 2020 så på taleflytbrudd hos tospråklige barn som ikke stammet, og underbygger ovennevnte (Eggers et al., 2020; Rojas & Irani, 2020). Her hadde de tospråklige barna signifikant flere taleflytbrudd (som kunne høres ut som stamming) enn enspråklige. Det var tilfelle både på det dominante, dvs. språket som brukes mest og beherskes best, og det ikke-dominante språket. Flytbruddene besto hovedsakelig av repetisjoner av enstavelsesord og stavelser, men det ble ikke observert spenninger eller et avvikende rytmemønster. I den ene studien var den totale forekomsten av brudd på engelsk over grensen på 10 % for det som blir ansett som risiko for stamming hos enspråklige engelsktalende (Rojas & Irani, 2020, s. 125). Dette viser faren for overidentifisering av stamming hvis vi bruker samme mål som for enspråklige (Choo & Smith, 2020; Byrd, 2018; Byrd et al., 2015). Det er derfor viktig å vurdere kvaliteten på flytbruddene i tillegg til typen brudd.

Kodeblanding

Kodeblanding eller kodeveksling er et vanlig trekk ved flerspråklig kommunikasjon. Dette innebærer at personen blander ord og/eller grammatikk fra flere språk under samtaler (Genesee, 2001, sitert i Shenker, 2011). Dette kompenserer for manglende ferdigheter i et språk og kan påvirke taleflyten. Kodeblanding eller endring av ordrekkefølge for å overholde grammatikkreglene i det sterkeste språket, er vanlig blant tospråklige og bør ikke betraktes som unngåelsesatferd (Tetnowski et al., 2012). Tidligere har logopeder ofte rådet foreldre til å unngå kodeskifting eller begrense antall språk som ble snakket til barnet som stammer. Disse rådene anses ikke lenger som hensiktsmessige. Vi oppfordrer nå foreldre til å snakke med barnet på deres foretrukne språk og på en måte som er mest behagelig for barnet, noe som kan inkludere kodeskifting (Kelman & Nicholas, 2020).

Affekt

Når man vurderer stamming hos flerspråklige personer, fremheves noen faktorer som spesielt viktige å ta hensyn til (Byrd, 2017, med referanse til Grosjean, 2013). Disse faktorene omhandler affekt, som inkluderer spørsmål om en flerspråklig persons språkpreferanse, komfort med å snakke et bestemt språk, språkvalg når de uttrykker følelser og språk de kan ha angst for å snakke. Nevnte faktorer spiller alle en betydelig rolle (Byrd, 2017). En studie fant at affekt, spesielt angst, ble ansett av fagfolk og logopedstudenter som faktorer med størst innvirkning på taleflyt (Oliveira et al., 2007, sitert i Howell & Van Borsel, 2011).

Logopeders vurdering av taleflytbrudd

For å kunne skille mellom naturlig ikke-flyt, stamming og løpsk tale er spesielt kvalitative beskrivelser av bruddene viktige å vurdere, eksempelvis spenninger og medbevegelser. I tillegg må vi alltid ha med oss at observerbare talebrudd, og beskrivelsene av dem, ikke alene er tilstrekkelig for å vurdere om det dreier seg om stamming eller/og løpsk tale.

I noen studier rapporterer logopeder selv om utfordringer med å evaluere talen til barn som snakker flere enn ett språk (f.eks. Boerma & Blom, 2017; Grimm & Schulz, 2014; Hemsley et al., 2014). I en studie der logopeder ble vurdert av andre på sin evne til å identifisere stamming hos flerspråklige barn, viste resultatet en stor andel feildiagnostiseringer (Byrd et al., 2015). En annen studie antyder imidlertid at logopeder som har erfaring med stamming, evner å identifisere dette hos flerspråklige personer. Dette er tilfelle selv om logopedene ikke kan klienten sitt språk (Einarsdottir & Ingham, 2009).

For å skille stamming fra naturlig ikke-flyt er det viktig å ha innsikt både i flerspråkligheten og i taleflytbruddene som forekommer. Man kan se en stor mengde taleflytbrudd både ved gode og svake ferdigheter i andrespråket/-ene (Byrd et al., 2020). En vurdering av kvaliteten på taleflytbruddene er mer pålitelig enn en vurdering av type og antall. Eksempelvis kan forlengelser, som vi vanligvis anser som stamming, fungere som en måte å holde på ordet på inntil den som snakker er klar for å fullføre ytringen. I fravær av normer for differensiering av taleflytbrudd, bør logopeder undersøke om taleflytbruddene ledsages av en talerytme som tydelig avviker fra det vi anser som naturlig ikke-flyt, eller at personen har synlige spenninger. Hvis dette er tilfelle er det større sjanse for at bruddene handler om stamming. I tillegg er blokkeringer et tydelig tegn på dette (Byrd, 2018). Ved reell stamming vil vi også kunne se stammingen i alle språkene til flerspråklige (Howell & Van Borsel, 2011).

Flerspråklighet og mulig innvirkning på mengde stamming

Studier av flerspråklige med utviklingsmessig stamming ser ofte på følgende tre forhold som kan ha innvirkning på taleflytbruddene: (1) språkmessige karakteristikker, (2) ferdighetsnivå på de ulike språkene og (3) hvilke(t) språk som brukes mest (Chaudhary et al., 2021). Resultatene og sammenhengene er ikke entydige. Flere undersøkelser tyder likevel på at det oppstår mer stamming på det minst dominante språket (Chaudhary et al., 2021; Choo & Smith, 2020). Noen studier viser samtidig flere taleflytbrudd på språket som informantene behersker best (Choo & Smith, 2020). Hos flerspråklige uten utviklingsmessig stamming ser det imidlertid ut til at taleflytbruddene generelt sett avtar med økte ferdigheter (Byrd et al., 2015). Hos personer som stammer, ser det generelt ut til at de har taleflytbrudd på alle språkene de snakker (Choo & Smith, 2020).

Når det gjelder taleflytbrudd som ikke er stamming, er det muligens i noen tilfeller språkavhengig hvorvidt det forekommer flere eller færre av disse på det dominante språket (Eggers et al., 2019).

Flerspråklighet og stamming er tema i artikkelen: Stamming på flere språk - hva og hvordan av Åse Sjøstrand (2019).

Stamming

Ytre trekk som i stammelitteraturen omtales som kjerne-/primæratferd ved stamming, er repetisjoner, forlengelser og blokkeringer. Disse taleflytbruddene kan arte seg forskjellig med hensyn til kvantitet og kvalitet. Repetisjoner kan skje på ord-, stavelses- og enkeltlydnivå. Antall repetisjoner kan variere. For å vurdere hvorvidt flytbruddene er stamming, særskilt hos barnehagebarn som ofte har naturlig ikke-flyt i en periode, settes gjerne en nedre grense på to repetisjoner. Vi kan imidlertid ikke basere en diagnose kun på dette. Kvalitet kan handle om muskelspenninger og medbevegelser, som igjen kan handle om flukt- og unngåelsesatferd, det vil si sekundæratferd. I tillegg kommer reaksjoner på stammingen, som negative tanker, følelser og holdninger. Se også omtale av definisjoner i artikkelen Hva er stamming? Kartleggingsverktøyene som finnes, vil bidra til å belyse de ulike sidene ved stamming.

Ervervet stamming

Logopeder møter som oftest utviklingsmessig stamming, men vi må likevel ha med oss muligheten for at stammingen kan være ervervet. Psykogen stamming er en form for ervervet stamming som kan oppstå som følge av traumatiske opplevelser, stress og angst (Binder et al., 2012). Nevrogen stamming er også ervervet, og kan oppstå i forbindelse med sykdom eller nevrogene endringer. Eksempelvis kan hjerneslag, hjerneskader, epilepsi og parkinson føre til stamming (Cruz et al., 2018). Ervervede former for stamming oppstår gjerne senere enn utviklingsmessig stamming. For mer informasjon om dette, se eksempelvis artikkelen Ervervet stamming. Her finnes også flere kilder til litteratur om emnet.

Skjult stamming

Vi kan ikke vise til en omforent definisjon på skjult stamming som en egen kategori. Overordnet sett innebærer skjult stamming at personen det gjelder benytter unngåelsesstrategier som gjør at andre ikke fanger opp stammingen. Samtidig er dette, i ulik grad, ikke uvanlig hos personer med stamming. Vi kan derfor se på det å skjule og unngå stamming som et kontinuum. Når vi betegner stammingen som skjult, kan vi si at det handler om "en væremåte blant personer med stamming som representerer et generelt forsøk på eller ønske om ikke å la andre vite at de stammer, og en gjennomgående låst holdning som begrenser diskusjon om eller erkjennelse av stamming" (Boyle & Gabel, 2020, s. 2, oversatt til norsk). Slik forfatterne av dette kartleggingsverktøyet ser på skjult stamming, innebærer det en utstrakt bruk av unngåelsesstrategier, men som går ut over det å benytte unngåelsesstrategier i seg selv, jfr. Boyle og Gabel (2020). Klinisk kan vi se for oss at en flerspråklig person muligens kan late som om han/hun ikke kan norsk.

For mer informasjon om skjult stamming på norsk, viser vi til artikkelen "Skjult stamming" av Ingebrigtsen (2019). Andre kilder, som er oppgitt i litteraturlisten, er forslagsvis: Gerlach-Houck et al. (2023); Sønsterud et al. (2022); Douglass et al. (2019) og Douglass et al. (2018).

Løpsk tale

Løpsk tale er mindre håndgripelig enn stamming, og løpsk tale kan forekomme sammen med stamming (Ward & Scaler Scott, 2011). Ofte forbinder man løpsk tale med hurtig tale, men vanskebildet er sammensatt. Definisjonen til St. Louis og Schulte fra 2011 blir ofte referert til og anses per i dag å inneholde kjernesymptomene på løpsk tale. I definisjonen er opplevd hurtig og/eller uregelmessig tale et obligatorisk kriterium (Scaler Scott, 2022). Når det i definisjonen står “opplevd”, betyr det at taletempoet ikke må måles kvantitativt, men vurderes ut fra hvordan det høres ut. I tillegg kommer tre andre trekk, der minimum ett av dem må være til stede. Trekkene handler om hyppig forekomst av:

• naturlig ikke-flyt (repetisjoner av ord og fraser, omskrivninger og bruk av fyllord)
• bortfall eller reduksjon av lyder og/eller stavelser (f.eks.: kakao blir til “kako”)
• avvikende pausesetting, betoning og rytme i talen (f.eks.: “Jeg rakk (pause) ikke bussen i dag.”)

Løpsk tale er også ansett som et uttrykk for at den som snakker ikke evner å tilpasse talehastigheten til lingvistiske og motoriske krav (van Zaalen & Reichel, 2015, s. 11). Sjekklisten COCAF-4 (Checklist of Cluttering & Associated Features, Ward (2019)), finnes i norsk versjon som er tilgjengelig her: COCAF-4. Den inneholder både hovedkarakteristikkene for løpsk tale og andre trekk som klinikere ofte ser at sameksisterer med kjernen i løpsk tale. Disse kan eksempelvis handle om ordleting, avbrutte setninger og vansker med å organisere språket. Løpsk tale opptrer i naturlig samtale i personens morsmål. St. Louis og Schulte (2011) påpeker imidlertid at løpsk tale også kan forekomme i andre språk personen mestrer. Løpsk tale må ikke forekomme i alle situasjoner for å kunne diagnostiseres (Scaler Scott, 2022).

Løpsk tale og flerspråklighet

Vi har inkludert vurdering av løpsk tale i spørsmålene vi stiller selv om vi hittil ikke kan vise til forskning om kombinasjonen løpsk tale og flerspråklighet. Vi vet likevel nok om løpsk tale alene til å kunne se en risiko for at symptomene kan forveksles med det vi ser ved mangelfulle språkferdigheter hos flerspråklige. Eksempelvis kan dette handle om repetisjoner, omformuleringer og fyllord som i: “Han sa mm... det var ikke han som eh...”. Klinisk erfaring tilsier at løpsk tale, i likhet med stamming, kan forventes å forekomme i alle språkene som en person snakker. Samtidig kan graden av løpsk tale variere i de forskjellige språkene, avhengig av språkkompetanse og hvor mye selvovervåkning som kreves. Lav språkkompetanse på et språk kan føre til lavere tempo enn normalt og dermed også mindre løpskhet i talen.

Organisk skade og pust

For en person som stammer, er pusten ofte berørt i selve stammeøyeblikket. Det skjer på grunn av manglende kontroll. For å produsere tale er vi avhengig av pust, og tale er finmotorisk krevende. I hovedsak kan vi si at tale er et resultat av at tre motoriske undersystemer fungerer sammen: pust, fonasjon (lyddannelse) og artikulasjon (Ward, 2018). Hvis en person har skader som berører taleapparatet, inklusive pusten, kan det derfor oppstå utfordringer når han/hun jobber med taleteknikker. I møte med flerspråklige personer som kommer fra et krigsområde, kan det være nærliggende å undersøke om personen har vært utsatt for fysisk skade. Eksempelvis kan harde slag mot brystregionen, som har gitt skader på ribben og lunger, føre til smerter lang tid i etterkant. Dette vil gi konsekvenser for utformingen av tiltak, og det kan være aktuelt å involvere lege og fysioterapeut.

Hvorvidt man skal jobbe med pust spesielt i tilknytning til stamming, er det forskjellige meninger om blant klinikere og i litteraturen, samtidig som det også er ulike grunner for og måter å jobbe med pust på (bl.a. Yaruss, 2021; Sønsterud et al., 2020; Conolea at al., 2006). I vårt kliniske arbeid erfarer vi at stamming, især når en person har levd med vanskene over tid, har kroppslige spenninger og et anspent pustemønster. Stamming kan medføre et høycostalt pustemønster og bli slitsomt. Det er grunnen til at vi har inkludert spørsmål om pust i vårt kartleggingsskjema. Med tanke på en integrert tilnærming, der man jobber med atferdsmessige, følelsesmessige og kognitive sider ved stamming, kan pust være en hensiktsmessig del av arbeidet (Sønsterud et al., 2020) og dermed også kartleggingen.