Når læring blir taktil

Hvordan jobber man med læring og utvikling når både syn og hørsel er nedsatt? Hos barn med døvblindhet er kommunikasjon nøkkelen til læring.

På Diamanten skole i Oslo er utgangspunktet for pedagogikk og læring annerledes. Den lille skolen med ti elevplasser har et grunn- og videregående skoletilbud til elever med medfødt døvblindhet som har behov for taktil tilnærming i opplæringen. Skolen drives av Statped. Nå skal erfaringene komme hele landet til gode.

Venter på de små tegnene

For lærer Joe Gibson handler lærerhverdagen om å være våken for elevenes uttrykk. Når syn og hørsel er svekket, må læreren være tett på, både for å utnytte syns- eller hørselsrest, men også for å fange opp signaler. Eksempler på slike signaler kan være om eleven flytter kroppen sin nærmere eller bort. Strekker eleven seg etter noe, eller skyver hen det fra seg? Viser ansiktsuttrykket behag, ubehag, smil og latter, eller er eleven spørrende og usikker?

Taktil kommunikasjon skaper et spesielt forhold mellom lærer og elev. Eleven må kunne oppleve og utforske gjennom lærerens kropp.

– Nøkkelen er at læreren oppdager elevens uttrykk, møter dette og gir eleven tid. Dette krever at vi er tålmodige og i stand til å vente, forklarer den engasjerte læreren.

Ofte kan det være fristende å hoppe inn og hjelpe. Det handler også om uendelig med repetisjon – å gjenta taktile tegn om og om igjen, sier lærer Joe Gibson.

De magiske øyeblikkene

Det er de ørsmå tegnene eller gestene lærerne venter på – når eleven gir et signal om at de forstår, eller tar i bruk et tegn.

– Slike øyeblikk er magiske. Det er dette som motiverer og stimulerer oss til å fortsette å lete i dette spennende samspillet, forklarer læreren. Han har doktorgrad og synes det mest meningsfulle er å være tett på elevene.

Skolen har utviklet en lokalt tilpasset læreplan med komplementerende ferdigheter. Videoanalyse er en mye brukt metode. Da kan de oppdage, se, analysere, følge opp, støtte og forstå elevens kommunikasjon. Næranalyse gir mulig til å se det de ellers ikke oppdager. Gjennom samarbeid med foreldre og laget rundt, prøver de sammen å forstå elevens kommunikative uttrykk.

Joe er opptatt av å skape situasjoner som gjør at eleven er interessert i å fortelle – noe som engasjerer eleven til å formidle. For ham har det vært natur, friluftsliv, aktivitet og klatring.

Klatreveggen er ikke bare gymtime, men en arena for kommunikasjon mellom lærer Joe og elev Samuel.

– Å være i en klatrevegg handler om så mange ting. Det er en aktivitet som aktiviserer hele kroppen. Det er mestring, det gir eleven mulighet til komme opp i høyden og oppleve et nytt perspektiv, og det er taktilt og aktiverer kognitive prosesser. Ikke minst er det en reel situasjon der eleven opplever ting som motiverer til kommunikasjon, forklarer læreren.

For lærerne Joe Gibson og Hilde Rossing er det avgjørende å ha et aktivt forhold til å bruke kroppen som verktøy i møte med elevene.

Kroppen er mitt verktøy

– For meg er kroppen det instrumentet jeg har tilgjengelig. Det handler om pust, stemmebruk og kroppsspråk som eleven fanger opp og forstår. En vanlig lærer kan trykke opp oppgaver eller legge på en PowerPoint. Jeg må bruke meg selv og kroppen min, forklarer Hilde Rossing. Den dedikerte læreren har, i likhet med sin kollega, også en doktorgrad. Hun kan ikke tenke seg noe mer meningsfylt enn å jobbe tett og nært med disse elevene.

Når jeg ler, kjennes det i kroppen min når hun er tett ved. Da skjønner hun at noe er morsomt, forklarer hun.

– Du må like å jobbe med egen kropp. Du må like å være tett på eleven. Det er gjennom min kropp at Helle kan oppleve emosjoner som eksempelvis humor og glede.

Hilde RossingLærer, Diamanten skole

Taktil kommunikasjon

– Taktil kommunikasjon består av peking, gester, tegn, bokstaver og ord. Men det handler også om naturlige gester og naturlig kroppsbruk. Når vi sammen kjenner på ballen, kjenner vi at den er rund. Deretter kommer gesten og tegnet. Det er samme tilnærming som alle barn har. Ved å bruke hele kroppen har vi allerede en naturlig tilgang til kommunikasjon. Gjennom samspill og kommunikasjon er mye tilgjengelig uten at en har så mye kunnskap om taktil kommunikasjon, forklarer læreren.

Om eleven skal lære å kommunisere slik at andre forstår, er det viktig å jobbe for å synliggjøre elevenes uttrykk. Opplevelser setter kroppslige spor og avtrykk. Når elevene gjengir disse avtrykkene i bevegelser og gester, utvikles elevens individuelle kommunikasjonsuttrykk. Dette vil bestå av både kroppsspråk, gester og taktile tegn, som vil gi elevene en tydeligere stemme i hverdagen deres.

– Dette handler om å bygge tillitt til at barnet skjønner at jeg forstår. Jeg må vise at jeg forstår Helles verden. Det vil utvikle språket hennes, forklarer lærer Hilde Rossing.

Små store seire

Hun er også opptatt av at det skapes oversikt og strukturerte muligheter for at barnet kan foreta valg.
– Vi må lete etter de små tegnene. Når kommer smilene? Når er kroppen avslappet? Når strekker eleven seg etter noe? Det handler om å høre barnets stemme. Seierne er bittesmå, men kjempestore, sier hun.

Her er rådene fra de to lærerne:

Du må like å bruke din egen kropp. Hva er mulighetene i stemmen din, pusten din og kroppsspråket ditt?
Du må ha god relasjonskompetanse.
Du må like å jobbe med selvregulering. Det er avgjørende for å komme i posisjon til læring.
Du må like å leke og kunne tulle og tøyse. Du må våge å legge deg på gulvet. Du må få tilgang til eleven gjennom kroppen.
Du må jobbe strukturert med forutsigbarhet, men samtidig gjøre eleven fleksibel.
Du må lytte etter elevens stemme. Se etter de små signalene. Legg til rette slik at eleven får strukturerte muligheter for å velge.
Du må følge elevens interesser. Vær detektiv for å lete etter hva det er som engasjerer barnet. Hva er motivasjonsfaktorene?
Du må bruke kontekst og fysiske omgivelser til lek og læring.
Du må like å samarbeide tett med familiene og de som er rundt barnet.
Du må bruke de små seierne som motivasjonsfaktorer, men også være forberedt på at du kommer til å feiltolke eleven.

Mor og far til Helle, Anne Grethe Skryten og Hans Arne Thorshaug, forteller om ei fornøyd jente som kommer hjem fra skolen. Helle liker å være med mennesker.

Helle ble født blind og med nedsatt hørsel. Den gang ante ikke foreldrene hva det innbar, men har lært underveis. De kom tidlig i kontakt med Diamanten skole (som den gang het Skådalen skole). De beskriver det som en lykkehistorie å få mulighet til å ha Helle på en skole med ildsjeler og folk med høy kompetanse på barn som Helle.

– For oss har tilbudet på Diamanten skole betydd alt. Det at Helle har lært å kommunisere, skyldes i stor grad disse fagfolkene, sier mor Anne Grethe Skryten og far Hans Arne Thorshaug.

For dem betyr det trygghet at Helle er i et miljø med folk som kan språket hennes.

– Det handler om å komme til et miljø der Helle blir forstått. Det er grunnleggende for å ha det bra, sier foreldrene.

Hjemme bruker de stemmen i tillegg til tegnspråk og taktile tegn. De opplever at Helle får med seg veldig mye. Hun registrerer raskt stemninger. Hun kommuniserer med søsteren sin, og hun elsker aktivitet og alt hun kan føle på kroppen. Toppen er å være med far ut på firhjulingen.

– Vi må være tålmodige. Når du aldri ha sett eller hørt, må læring foregå gjennom følelser, berøring og repetisjoner. Det krever tilstedeværelse. Vi er sammen med kroppen og må være nære og oppmerksomme, forklarer foreldrene.

Her er foreldrenes råd:

Søk kompetanse
Ikke forvent at kommunen kan dette – det er så få døvblinde. Søk til spesialmiljøene som kan dette.
Kom tidlig i kontakt med Statped. Ikke sitt og vent på hjelp, men ta kontakt.
Bruk Statpeds tjenester på døvblindhet hvis du bor utenom Oslo, slik at kommunen kan få støtte.
Ta kontakt med andre foreldre og foreldreorganisasjoner.
Sørg for tett dialog med skolen slik at en er samkjørt om forståelse og bruk av tegn og gester.
Gi litt slipp. Ta imot avlastning. En må ha rom for å ta imot hjelp. Det er viktig å få andre impulser gjennom jobb og fritid. En må også ha et liv ved siden av barnet.
Ikke stress med kommunikasjon. Ta imot hjelp og lær tegnspråk og taktilt tegnspråk. Det går bedre enn en tror.

Skal komme hele landet til gode

Med høyt kompetente fagfolk skal erfaringene ved Diamanten skole i Oslo komme flere til gode.

– På mange måter kan vi si at Diamanten fungerer som en modellskole hvor kunnskap utvikles, prøves ut, dokumenteres og spres, sier rektor Hege Kristine Høgmo.

– Rådgivere i Statped samarbeider med oss og deler våre erfaringer og kunnskaper med skoler over hele landet. Vi ønsker også svært gjerne besøk eller korttidsopphold når noen er interessert, forklarer hun.

Hvorfor det er behov for et høykompetent skolemiljø for barn som er født med døvblindhet, forklarer hun slik:

– Disse barna har ikke tilgang til det språket som brukes naturlig i det samfunnet de lever i. De har en tilgangsproblematikk til kulturspråket. For at barn med døvblindhet skal bli hørt og kunne utvikle kommunikasjon, er individuell tilpasning veldig viktig, forklarer rektoren.