Pernille er en selvsagt del av fellesskapet

På Silsand skole på Senja er Pernille en del læringsfelleskapet. Noe annet har aldri vært tema. At hun har Downs syndrom og nedsatt hørsel, beriker mangfoldet.

Det dundrer hip-hop-musikk ut gjennom dørene i klasserommet. Tredje trinn har musikktime. Midt i det hele står ei strålende fornøyd jente og danser med hele seg. Ingen tenker på at hun stiller seg fremst, løper litt rundt og lager litt lyd. Pernille er blitt en naturlig del av mangfoldet.

Alle som følger opp Pernille, har jobbet systematisk sammen siden hun gikk i barnehagen. Det har de gjort som et lag for å skape inkluderende løsninger og gode læringsforutsetninger for henne.

Pernille er ofte i første rekke når elevene skal velge en lekevenn. Ikke fordi hun er litt annerledes, men fordi hun er godt likt. «Pernille lærer bedre i felleskap.» Det har vært utgangspunktet for laget rundt henne.

Hun har stor glede av å være en del av fellesskapet. Dermed lærer hun også språk og sosial atferd bedre. Hvis det er mye tavleundervisning, eller hvis hun trenger hvile, kan hun trekke seg tilbake til sitt eget rom.

Hele klassen har lært seg å bruke tegn, som er Pernilles førstespråk. Hun er født døv. Tidlig fikk hun operert inn et cochleaimplantat (CI), som er et avansert høreapparat. Det gjør at hun har en delvis hørsel. Hun har et begrenset verbalspråk, men får både lyttetrening og språktrening.

Planlegger i lange linjer

Hvordan har en kommune som Senja klart å skape et inkluderende tilbud som fungerer? Hva er nøklene til å lykkes i barnehagen og på skolen?

Spesialpedagog Wenche Leiknes og vernepleier Line Ingvardsen har vært helt sentrale i tilbudet til Pernille. Begge har vært involvert siden hun gikk i barnehagen.

Sistnevnte fulgte med Pernille fra barnehagen til skolen. Det har vært samme team uten utskifting fra 1. klasse.

– Vi har tenkt i lange linjer og har hatt en systematikk i det vi har gjort, forklarer de to.

De jobber tverrfaglig med lærere, førskolelærere, vernepleier og fagarbeidere. Fokuset er at alle skal ha lik forutsetning for læring, og at Pernille skal være med på det samme som de andre. Skal de på tur, tilpasser de det slik at alle kan være med.

Genuin interesse for å se muligheter

Planleggingen av overgangen fra barnehagen begynte to år før og gikk smertefritt. At Wenche skulle være spesialpedagog var også klart ett år før. Hun ble da godt kjent med nettverket i barnehagen.

Ledelsen var også med fra starten av. Tidlig la de føringer for at alt teknisk utstyr skulle være på plass før skolestart. De prioriterte å kjøpe det som trengtes av høyttalere og mikrofoner, og de fikk på plass støydempende tiltak med filt under stoler og bord. Dessuten prioriterte de en tredeling av trinnet.

Dette førte til mindre gruppestørrelse med 15 elever i hver gruppe. Det var viktig å ha med rektor for å sikre ressurser til å tilrettelegge skolen fysisk og få legitimitet til å inkludere Pernille i læringsfellesskapet.

– Stabilitet og fleksibilitet har vært noen av suksessfaktorene. Vi er et veldig godt team, der alle har en genuin interesse for å inkludere og se muligheter.

Foreldre skal slippe å bekymre seg

– For oss var det viktig at foreldre skulle slippe å bekymre seg. De fikk komme med sine ønsker, og vi trygget dem på at dette trengte de ikke tenke på, forklarer spesialpedagogen og vernepleieren.

De har lagt opp til digital deling med hjemmet og de rundt. Skolen får bilder fra det Pernille driver med utenom skolen, og motsatt. Dette skaper et godt grunnlag for læring og utvikling, både på skolen og hjemme. Har Pernille vært på tur i helga, er det et utgangspunkt for kommunikasjon når hun kommer på skolen. Og det Pernille gjør på skolen, kan foreldrene følge opp hjemme.

– Det har vært et driv i laget. Vi har jobbet med riktige forventninger og tett og godt samarbeid med foreldrene. Når alle drar i samme retning, blir det ofte resultater, sier den erfarne PP-rådgiver Tordis Engli Rydningen.

Arbeid med kommunikative ferdigheter har vært viktig. Stimulering av verbalspråket kan gi henne en viktig støtte ved siden av tegnspråket. De har jobbet med at Pernille skal kunne gjenkjenne og skille ut daglige språklyder. Hun forteller om ei positiv jente som liker å jobbe. Det gjør det lettere å få til utvikling.

Statped har vært nyttig og spesifikk

Statped kom tidlig inn og har gitt oss svært nyttig støtte i arbeid med både språk og hørsel. Kunnskapen som er overført både om CI og språk- og lyttetrening, har vært uvurderlig. Statped har vært nyttige og spesifikke, og det har økt kompetansen vår. Samarbeidet har gått fra at vi har fått tett, spesifikk veiledning, til at vi nå er drøftningspartnere, forklarer Engli Rydningen.

I tillegg får Pernille deltidsopplæring med andre hørselshemmede elever lokalt. Pernille deltar også på deltidsopplæring fra Signo, som også gir opplæring i tegnspråk.

– Vi møtte et lag som var svært motivert for å jobbe. Det har styrket samarbeidet at vi kom tidlig inn, og at vi har vært med siden barnehagen, forklarer rådgiver i Statped, Anne Grethe Anthonsen

Hun forteller at de har jobbet både med tale- og lyttetrening siden Pernille både har hørselstap og cochleaimplantat (CI), har hun to språk i to ulike kanaler – tale og tegn. Dette kalles bimodal tospråklighet.

I arbeidet har også tegnspråket en sentral plass. Tegnspråket er viktig både i forklaringer og som støtte i lytte- og taletreninga. Det er altså forutsetningene for tale- og lyttetrening som er audiopedagogens rolle.
Hun roser også det lokale engasjementet og opplever at det er skapt trygghet til å undre seg sammen og finne gode løsninger.

– Det kan være vanskelig å skille årsaker til språkvansker hos et barn med Downs syndrom. Hva skyldes utviklingshemming, og hva skyldes hørselstap? Sammensatte vansker vil ofte forsterke hverandre. Når vi kommer inn med denne typen flerfaglighet og møter et lag med bred kompetanse, er vi godt rustet til å finne gode løsninger, sier rådgiveren.

Sluppet å være redd

Hjemme sitter to foreldre som er mer enn takknemlige. Takket være unik oppfølging helt siden Pernille ble født, har de opplevd lite bekymring. Når alle gjør jobben sin, opplever foreldrene at de kan senke skuldrene.

– Vi er så utrolig glade for at hun er en del av klassen. Det betyr veldig mye for utviklingen hennes. Vi er også veldig takknemlige for den jobben som er gjort av enkeltpersoner og laget rundt, sier Mona Rognmo Jakobsen og Hugo Even Jakobsen, moren og faren til Pernille.

De forteller om en start der spesialpedagogen kom hjem tre dager i uka for å trene, og deretter en barnehage som gjorde alt de kunne for å legge til rette.

Overgangen til skolen var planlagt i over to år, og rektor prioriterte å kjøpe inn alt som skulle til av hjelpemidler. Alt var på plass første skoledag.

– Da gråt vi våre modige tårer. Vi har aldri krevd, men spurt: hva kan dere få til? Vi var selvsagt spente på hvordan det skulle gå med opplæringen, men da de lærte henne det første tegnet, skjønte vi at det kom til å gå bra, forklarer mor og far.

Nå ser de ei jente som stortrives på skolen. Hun snakker mye om skolen og de rundt. Det betyr veldig mye for henne. De ser en utrolig gjensynsglede og ei jente som lyser opp når hun kommer til de andre.