Tegngrupper

Vi ser på på tegngruppene pek, fleksible tegn, faste tegn og retningstegn.

Sist oppdatert:

Vi var inne på det at vi kunne lage tegngrupper etter form, altså etter formen på en av de manuelle delene som håndformen, plasseringen eller bevegelsen. Nå skal vi se på en annen måte å lage tegngrupper på, en måte som er knyttet til hvordan tegn fremkaller mening. Det skjer på tre grunnleggende forskjellige måter. Derfor er det viktig å vite forskjellen på dem, hvordan de oppfører seg og hvor i språkproduksjonen vi kan bruke dem.

Vi begynner med det mest grunnleggende oss mennesker imellom. Så går vi til det noe mer komplekse før vi kommer til språkets helt faste former. Dette er slik mye naturlig språktilegnelse skjer for barn også.

På de neste sidene skal vi se på tegngruppene Pek, fleksible tegn, faste tegn og retningstegn.

Pek

Voksne og små barn som ennå ikke har et felles språk bruker opptil 70 % av tiden de er sammen til å peke på ting i sin umiddelbare omgivelse, den voksne nevner eller tegner hva tingen heter. Slik holder vi på mens tegn- eller ordforrådet vokse seg stort og robust.

Vi peker ofte med en vanlig peke-hånd eller på annen måte, og som regel mens vi ser på det vi peker på. Slik lærer vi å påvirke hverandres oppmerksomhet. Når vi peker, leder vi andres oppmerksomhet mot det vi vil snakke om. Pekingen betyr i beste fall noe sånt som: Se, der! Se, der! I kan peke i alle mulige retninger og på forskjellige måter, noe som gjør at pek er superfleksible i formen. Vi peker på samme måten enten det vi peker på er ganske nære eller lenger unna. Er noe virkelig langt borte, løfter vi ofte hånden høyere og lager en større buebevegelse når vi peker.

Pek gir ikke noe som helst informasjon om hva vi ser på eller peker på. Den som ser at vi peker, må lete i den umiddelbare omgivelsen for å se hva vi peker på for å skjønne hva det er vi er opptatt av, hva vil vite tegnet eller navnet på. Vi sier at pek er tomme for eget innhold, og får sin mening ut fra det i den umiddelbare konteksten som peket er rettet mot.

Kontekst betyr her den ytre, umiddelbare omgivelsen.

Senere i språkinnlæringen, når vi vil snakke om ting som ikke er til stede når vi snakker, eller om noe som er abstrakt, som tanker, følelser, drømmer, minner, lengsler, teorier og liknende, etablerer vi dem som språklig nærværende i større eller lengere deler av samtalen vår. Vi kan si at vi later som om det vi snakker om, er til stede. Vi snakker som om vi kan se det, ta på det og rette tegn mot det. Dette kaller vi å etablere blend entiteter eller virtuelle objekt. Ting vi ikke ser, men som hjernen, med sitt indre øye projiserer som nærværende.

Den enkleste måten å etablere noe som språklig nærværende, er å gjøre tegnet for det vi vil snakke om for så å peke og se i en bestemt retning. Vi gir temaet vi snakke om, en retning.

Fleksible tegn

Når vi skal forklare noe om en ting vi ikke vet hva heter og som ikke er til stede, slik at vi ikke kan peke på den, hender det at vi later som om vi holder tingen og bruker den. Håndformen vi bruker, bærer preg av hvordan vi holder tingen. Det er ganske mange måter å holde en ting på. For eksempel hvordan vi holder en kopp, en skrutrekker, et ark, en liten bok, en stor eske eller en baby. Uansett hva det er, viser håndformen noe om formen og størrelsen som tingen har. Bevegelsen vi gjør, viser noe om hvordan vi bruker tingen, hvordan vi håndterer den. Ofte er dette tilstrekkelig informasjon til at dem vi snakker med, så de skjønner hva vi mener.

Når vi fortelle hvordan to ting forholder seg til hverandre, kan vi bruke den ene hånden for å representere den første tingen, og så la den andre hånden representere den andre tingen. Forholdet mellom hendene våre skal da vise forholdet mellom tingen vi snakker om.

Dette hender det vi gjør når vi forklarer veien til noen, hvordan ting skal monteres sammen eller hvordan andre mer abstrakte fenomen relaterer til hverandre. Vi kan også la den ene hånden representere tingen vi snakker om for så å bruke den andre hånden til å peke med eller liksom holde et redskap for å vise hvor på tingen som vi snakker om, og hvordan redskapet skal brukes. Hånden eller deler av hånden kan brukes for å snakke om hele tingen eller deler av tingen.

En tredje måte vi bruker for å utveksle mening er å lage et omriss av det vi snakker om med en blyant på et ark. Hvis vi ikke har penn eller papir for hånden, lager vi et omriss på bordet med en finger. Vi lar bordet liksom være arket og fingeren liksom være en blyant. Vi kan også bruke hele hånden for å lage et omriss i løse luften, særlig hvis det er formen på et vindu vi snakker om, et fjell, en bil, et klesplagg eller hva vi nå ønsker å snakke om. I mye tavleundervisning og formidling av teorier er slike strektegninger brukt. Vi kalle dem skisserere.

Vi er alle vel vant med disse måten å få frem et budskap på. Vi har gjort det selv og vi har sett andre gjøre det. I mange leker, vitser og humoristiske innslag bruker vi nettopp slike strategier for meningsformidling. Og vi vet at de kan kombineres på utallige måter.

I de tre hovedgruppene av måter å illustrere noe på når vi snakker, skjuler det seg tre forskjellige ikoniske eller avbildende prinsipper. Vi skal nå gå gjennom alle tre.

Det første var å håndtere noe. Da oppfatter vi at den som snakker liksom bruker en ting. Det kan gjøres veldig naturtro og det ser ut som en den som snakker nesten gjør det på virkelig, hele kroppen er tatt i bruk for å formidle en mening. Det kan også gjøres mer skjematisk antydende. Håndformen er omtrentlig slik den er når den holder tingen, bevegelsen er også en omtrentlig etterlikning, og den som snakker bruker bare hendene, ikke hele kroppen, for å få frem budskapet sitt. Denne gruppen tegn kalles håndterere. Konstruerte handlinger er en del av denne gruppen.

Velg variant:

Den andre gruppen tegn var den hvor vi lar hånden eller deler av hånden representere det vi snakker om. Da må hele eller deler av hånden oppfattes som noe annet enn seg selv. Hånden på oppfattes å erstatte det vi snakker om, enten det er noe konkret eller abstrakt. Denne gruppen tegn kaller vi erstattere.

Velg variant:

Den siste gruppen tegn er dem hvor vi lager et omriss i luften av noe. Håndformen kan variere fra hel hånd, pekehånd og enda flere, alt etter hva vi snakker om. Det vi oppfatter er ikke selve hånden, men den usynlige streken som hånden lager. Det kan være et omriss av en ting, en kontur på et hus, et fjell eller hvordan en sti eller vei slynger seg gjennom terrenget.

Velg variant:

Fordi hjernen bearbeider tegnene får disse tre gruppene på tre forskjellige måter før den tilsiktede mening har oppstått, kan vi si at dette er tre forskjellige tegngrupper. Dette er ganske åpne og fleksible tegn, hvor en liten endring i formen kan gi stor endring i meningen. Derfor kaller vi dem fleksible tegn. Fordi vi bruker dem for å nyansere og illustrerer meningen vi vil uttrykke, kaller vi dem også for avbildende tegn.

I disse tegnene kan alle de fem delene tegn er bygget opp av, jfr. Figur 1, tilføre tegnet mening. Tegnets uttrykk knyttet til de manuelle delene kan ha hver sin mening, og slik formidle et komplekst meningsinnhold på kort tid. Derfor kan tilsynelatende det samme tegnet bety helt forskjellige ting alt etter den sammenhengen det brukes i. En flat b-hånd kan brukes for å vise at en bil står stille, at en sykkel ligger veltet eller at en bok ligger på et bord. En pekehånd rettet opp kan vise hvordan et menneske står stille, kommer mot eller går fra noen, eller hvordan trær eller lyktestolper farer forbi en som sitter i en bil.

Fleksible tegn inneholder informasjon om noe hjernen kategoriserer som en ting, en entitet, samt noe ved denne tingens beskaffenhet. Disse to informasjonsbitene er nok til å danne en selvstendig ytring. Derfor kan disse tegnene være med når vi beskriver tegn som fenomen, samtidig som de også hører hjemme i språkets ytringsnivå, som vi også kaller det syntaktiske nivået.

Faste tegn

Faste tegn er tegn som alltid har samme form og alltid samme betydning. Relasjonen mellom form og innhold er fast etablert i språksamfunnet og i den enkelte språkbrukeren. Derfor kaller vi dem faste tegn. I litteraturen kan de også kalles leksem, konvensjonaliserte tegn, frosne tegn eller tegn med grunnform/grunnformstegn.

Eksempler her kan være

I de faste tegnene er det summen av de fem manuelle delene i tegnet som daner én og bare én betydning. Disse tegnene har også en fast munnstilling. Av og til er det munnstillingen som bestemmer hva tegnet betyr, som for eksempel

Faste tegn må læres. De færreste tegnene er selvforklarende. Av og til kan vi skimte en ikonisk likhet mellom tegnet og det tegnet betyr. Vi tror at mange av tegnene i denne gruppen først har vært rene fleksible og dermed avbildende tegn, fordi noe av den ikoniske likheten mellom tegnet og det tegnet betyr er gjenkjennbart. I tegnet HUS kan vi se erstattere og omriss, en skisserer, i tegnet DØR erstatter og et bevegelsesmønster, en undergruppe av skisserere. Ikonisiteten tilfører ikke tegnet mer mening. Tegnet har si faste generelle betydning uansett hvordan huset måtte se ut og fra hvilken side vi ser det fra.

Pekinger kan også bli til faste tegn, som i tegnene

Diskusjonen er likevel om de er faste tegn eller pekinger, kanskje er de en egen gruppe tegn, slik vi skal se at andre tegn også kan være.

De faste tegnene bruker vi som temamarkører når vi snakker tegnspråk. De er viktige for å danne en kontekst slik at de fleksible tegnene kan oppfattes slik de er ment.

Vi kan ha flere faste tegn som betyr det samme, som de forskjellige tegnene MOR og MOR. Slik eksempler på synonymi har vi også i tegnspråk.

Mange faste tegn finner du i tegnordboka (lenken åpnes i ny fane).

TMFOK eller faste tegnuttrykk

Et annet uttrykk som vi ikke bruker er: tegn med fast oral komponent, forkortet til TMFOK. Dette er helt vanlige tegn som kan tilhøre ulike tegngrupper.

Alle tegn har følge av en oral komponent, det vil si en fast eller fleksibel bevegelse med leppene, tungen og kinnene. Noen slike bevegelser minner om hvordan vi sier det tilsvarende ordet på norsk. Da kaller vi dem ordbilder.

Noen slike bevegelser minner ikke om hvordan vi beveger munnen når vi snakker norsk talespråk. Tegn med slike munnbevegelser ble tidligere kalt tegn med fast oral komponent. Men som vi skjønner, det er litt misvisende. Tanken om at tegnspråklige uttrykk har en munnbevegelse vi kan finne igjen i norsk talespråk, er heller ikke helt riktig. 

Mange førstespråkbrukere snakker seg imellom et norsk tegnspråk uten en synlig norsk talespråkpåvirket aksent eller munnbevegelser. Fordi uttrykket TMFOK ikke har en entydig og dekkende betydning i forhold til gruppen tegn den har vært brukt om, bruker ikke vi dette uttrykket.

Tegnene som før ble kalt tegn med fast oral komponent, er helt vanlige tegn i gruppen faste tegn. Av og til har de en retningskomponent som gjør dem til medlem i gruppen retningstegn.

Retningstegn

Til sist i denne gruppen av tegn skal vi ta med retningstegnene. De er relativt faste tegn, men med en fleksibel del som tilfører mening ut fra de avbildende, ikoniske prinsippene vi ble kjent med over. Det er bevegelsens startpunkt, retning og dermed sluttpunkt.

Disse tegnene er med å etablere eventuelt utvikle allerede etablerte avbildende konstruksjoner av flere slag. Disse tegnene er et begrenset antall, den listen som er satt opp for dem, blir stadig lengere etter som språkforskere oppdager hvor hyppig de forekommer og hvor varierte de kan være.

Noen eksempler på slike tegn er

Velg variant: