Tegns ikke-manuelle deler
Tegn omhandler ikke kun hendene, så det er viktig å ha fokus på helheten. De ikke-manuelle, eller non-manuelle, delene omhandler hode, overkropp, skuldre, ansiktet og munnen.
Tegns munnstillinger
Når vi snakker tegnspråk, kan alle dem som vi snakker med, se ansiktet vårt. Ansiktet er der alltid, og vil alltid bli oppfattet som en del av det vi uttrykker. Nøytralt i betydningen uttrykksløst, finnes ikke. Alle de fininnstilte variasjonen vi kan gjøre med ansiktet, øynene, blikket og munnen er en stor del av grammatikken i norsk tegnspråk. Noen av delene kan ha distinktiv funksjon, mens andre gir uttrykk for hvem som gjør hva mot hvem.
Her skal vi først bare konsentrere oss om munnstillingen – den orale komponenten eller munnen, som vi også sier.
Før vi gjør det, må vi minne oss selv på at ordet ord, egentlig betyr det talte, og referer til en lyd. Nå bruker vi også ordet ord om det som er skrevet, og dermed gjort synlig. I en skreven tekst er lyden gjort om til skriftbilder også kalt grafem. I muntlig kommunikasjon er ord altså lyder. Lyder kan vi ikke se, bare høre. For døve og hørselshemmede er det nettopp lydene de ikke oppfatter. Fordi lyder representer informasjon, særlig i et auditivt fokusert miljø, er det ført og fremst informasjon døve hele tiden mister, når den ikke er visualisert.
Lyder kan i muntlige samtaler ikke sees. Men vi kan se munnen som beveger seg. Når vi gjør oss kjent med munnens bevegelser, ser vi fort at det er noen bevegelser eller munnstillinger som går igjen.
Munnen kan være lukket nøytral, lukket utdratt (smil med lukket munn) og lukket rundet (trutmunn/kysse munn).
Munnen kan være åpen nøytral, åpen utdratt, åpen rundet.
Tungespissen kan komme til syne ved flere av disse munnstillingene, fortennene i overmunnen kan legges mot underleppen.
Munnstillingen kan være kombinasjoner av disse samt graderte former av uttrykkene. Haken kan i tillegg trekkes tilbake, skytes frem. eller til siden. Kinnene kan blåses opp eller trekkes inn, overleppen løftes opp eller blåses opp, og munnvikene kan trekkes ned. Det er sikkert mer vi kan gjøre med munnen, altså leppene, tungen, kinnene og haken.
Ansiktet
Ansiktet er alltid til stede i en samtale på tegnspråk. Ansiktet med komponentene: panne, bryn, øyne, nese, kinn, munn, tunge, lepper og hake, bruker vi for å uttrykke vår egen eller andres sinnsstemninger, vurderinger eller holdninger. Av og til løfter vi bare på et bryn, blunker med et øye, smiler med en munnvik, løfter litt på underleppe, ja, listen er lang på hvordan vi bruker ansiktskomponentene hver for seg eller i samspill for å uttrykke en enkel eller kompleks mening.
Ansiktet bruker vi som del av eget uttrykk når det er vi som har tegnet, eller vi bruker det for å markere at vi ser hva den andre sier, vi følger med og forstår, vi lever oss inn i og med den som forteller. Eller vi markerer tvil, undring og uenighet med graden av øyeåpning, om vi løfter eller senker munnvikene, rynker eller hever brynene.
Et nøytralt ansiktsuttrykk er en del av en fortellende saklig ytring. Sammentrukne bryn, spørretegn og et fremskutt hode er en del av spørsmålsmarkeringen når vi ber om mer informasjon. Vil vi bare ha et ja eller nei til svar, hever vi brynene, ser på den vi spør og holder siste tegnet fast inn til vedkommende begynner å svare. Da trekker vi hånden og hodet tilbake, senker brynene og lar øyeåpningen bli umarkert, for den var nemlig utvidet mens vi spurte.
Når vi utfører en hel konstruert handling, flytter vi blikket, vender ansiktet fra samtalepartneren og lever oss helt og holdent inn i det vi forteller om. Vi bruker hele ansiktet og kroppen med til å uttrykke oss godt og adekvat på norsk tegnspråk.
Ansiktskomponentene er særviktig ved gradering, når det er mye eller lite av noe, når noe tar lang tid, koster mange krefter, er kjedelig eller morsomt, intenst eller tregt.
Dette og mere til bruker vi ansiktet og ansiktskomponentene til, som del av de språklige konstruksjonene, en del av selve grammatikken i norsk tegnspråk.