KODA/CODA

Hørende barn av døve foreldre kalles Kids of Deaf Adults (KODA), og som voksen Children of Deaf Adults (CODA).

KODA som vokser opp med tegnspråk i hjemmet, kan sies å ha flere morsmål. De lærer seg også tidlig norsk som er omgivelsesspråket ellers i samfunnet, blant famille og venner og i barnehage og skole.

Døve er en språklig og kulturell minoritet, og det er generelt lite kunnskap om tegnspråk og døve i samfunnet. I helsevesenet, i barnehagen og skole trenger KODA å bli møtt med forståelse og respekt for sin tospråklighet. De trenger anerkjennelse og støtte i sin språklige utvikling og forståelse for sin flerkulturelle bakgrunn.

Språksituasjon

Noe som skiller KODA fra andre flerspråklige barn, er at foreldrene aldri kan få full tilgang til omgivelsenes talespråk. Dermed kan de ikke ta del i talespråklig samhandling i samme grad som sine barn. Barna møter tegnspråk hjemme, men talespråk på de fleste arenaer utenfor hjemmet. KODA kan ha full tilgang til begge språk, mens foreldrene ikke kan ta del i barnas talespråklige verden.

De fleste KODA har begrenset tilgang til tegnspråk, da de i hovedsak bruker språket med sine foreldre. De tilbringer mest tid i talespråklige miljø, i barnehage, skole og på fritiden. Det er få familier med mange tegnspråklige i flere generasjoner, og få KODA har tegnspråklige venner. Det kan derfor være vanskelig å utvikle og opprettholde gode ferdigheter i tegnspråk.

KODA og deres foreldre ferdes mye i talespråklige miljø der få kan tegnspråk. Dette kan være utfordrende for både store og små. Boken «HØRENDE i ørene, DØV i magen» (Solem, 2015) gir et innblikk i hvordan det kan være å vokse opp som hørende med døve foreldre. Mange av sitatene som er skrevet av KODA handler om utfordringer med ulike språk.

Sitatet over viser at språklige barrierer kan føre til at KODA tar ansvar for å inkludere sine foreldre i sitasjoner der ikke alle kan tegnspråk.

Intervjustudier som er gjort med CODA (voksne barn av døve) viser at det er stor variasjon i foreldrenes tegnspråkkompetanse og tilknytning til døvesamfunnet. Dette er forhold som spiller inn når det gjelder hvor mye tegnspråk foreldrene bruker med sine barn, tegnspråkkompetanse og tilknytning til døvesamfunnet ellers. De aller fleste uttrykker at ulike språk og utenforskap i familien er en utfordring. Det ser ut som det er et felles sett med forventninger blant voksne CODA om at både de selv, og andre hørende i storfamilien må legge ned en innsats for å lære tegnspråk, eller i det minste prøve å kommunisere med og inkludere sine døve familiemedlemmer

Vi har ikke funnet studier som beskriver KODA-barn sin språkpraksis hjemme. Men noen døve foreldre som har flere hørende barn, forteller at barna i stor grad bruker talespråk seg imellom, også når foreldrene er til stede. Selv om barna behersker tegnspråk godt, og bruker tegnspråk i samtaler med sine døve foreldre, velger de å snakke norsk i situasjoner der det er mulig. Dette kan være en kilde til frustrasjon, og det er et tema mange døve foreldre diskuterer.

Språkutvikling

Tospråklige med tegnspråk og talespråk får de samme bonusene som tospråklige med to talespråk. Men det er noe som er litt annerledes når språkene har ulik modalitet. Altså, uttrykkes og oppfattes på ulike måter. I talespråk bruker vi tale og hørsel (auditiv persepsjon), mens vi i tegnspråk bruker syn og bevegelser (visuell persepsjon). Tospråklighet med et talespråk og et tegnspråk omtales som bimodal tospråklighet. Mye tyder på at KODA utvikler en forståelse om språkenes ulike modaliteter i tidlig alder, og at de tar i bruk visuell oppmerksomhet i all interaksjon.

Tegnspråk kan være et viktig grunnlag for utvikling av tale- og skriftspråk. Språkferdigheter i tegnspråk støtter barnas forståelse av talespråket, og spesielt dets ikke-verbale side. Det unike er den visuelle oppmerksomheten bimodalt tospråklige utvikler, noe som igjen gir en spesiell språklig kompetanse og ferdighet.

Så lenge hørende barn av døve ikke har rett til tegnspråkopplæring, kan det være en utfordring for KODA å utvikle gode språkferdigheter i tegnspråk. Det synes som om tegnspråkferdigheter blant KODA varierer.

Voksne CODA uttrykker også at de skulle ønske de hadde fått opplæring i tegnspråk som barn, slik at de hadde fått bedre tegnspråkferdigheter.
Det er vanskelig for foreldre alene å lære barn et språk, språk må møtes på ulike arenaer med flere språkbrukere.

CODA som har lært tegnspråk, opplever at deres språklige styrker ikke har blitt sett eller satt pris på. De har selv blitt oppmerksomme på hvordan tegnspråk kunne være en støtte i kommunikasjon og læring. Allard og Roos (2023) viser til at mange CODA bruker visuelle bilder, tegn og håndalfabet fra tegnspråket for å huske og forstå ord og begreper. De bruker sine ulike språk og språklige ressurser i interaksjon med andre, for å bearbeide sine opplevelser, og for å forme nye forståelser, tanker og kunnskap.

I påvente av styrkede rettigheter, kan og skal barnehage og skole støtte KODA-barns tospråklige utvikling. Selv om det ikke finnes personer med tegnspråkkompetanse, vil det å anerkjenne barnets språkkompetanse, være nysgjerrig og sette tegnspråk på agendaen være verdifullt.

CODA Norge

Hvordan er det å ha døve foreldre? Dette er et spørsmål alle KODA og CODA får. Ofte. I videoen som følger kan du se hvordan noen CODA forholder seg til det, og hva et svar kan være.

Denne videoen er laget av foreningen Hørende barn av døve – CODA Norge. En interesseorganisasjon som har som formål å bidra med sine erfaringer fra en oppvekst i tospråklig miljø, være en ressurs for døve foreldre og deres barn og et forum for erfaringsutveksling blant medlemmene. Med tillatelse fra CODA Norge har vi på denne siden lagt til informasjonsmateriellet de har laget; informasjon til helsestasjon, barnehage og skole, samt ofte stilte spørsmål. Tekstene er også presentert på norsk tegnspråk.