Til hovedinnhold

Tilrettelegging for samspill, språk og inkludering overfor barn med spesielle behov

Det tidlige samspillet mellom voksne og barn danner grunnlaget for språklig utvikling. Samspillet skjer naturlig for de fleste voksne. Men overfor noen barn trenger man en bevisstgjøring om dette samspillet.

Bakgrunn

I årene 1990-1995 gjorde en av våre rådgivere et nybrottsarbeid om tilrettelegging for et barnehagebarn med kombinerte syns- og hørselstap. Dette har hun dokumentert i dagbokbeskrivelser illustrert med videoklipp. Arbeidet har lagt grunnlaget for mye av den tankegangen vi dag har om hvordan vi kan hjelpe barn med kombinerte sansetap med å bli inkludert i lek og samhandling med andre barn. Denne veilederen er en sammenfatning av hennes erfaringer. Veilederen blir skrevet i jeg-form, hvor «jeg» henviser til pedagogen som arbeider med barnet. Ord med store bokstaver viser til begreper/ord på tegnspråk.

Innledning

Som førskolelærer og audiopedagog, og med blant annet 20 års erfaring fra spesialpedagogisk arbeid i barnehager, vil jeg her beskrive arbeidet mitt med et barn som hadde sammensatte funksjonsvansker. Barnet hadde en sterk hørselsnedsetting, nærsynthet, skjeling og forsinket motorikk. I tillegg hadde hun en generell forsinket utvikling. Hun var 3 år da jeg startet arbeidet som varte i 5 år, altså fram til hun var 8 år. Det var i starten vanskelig å få hennes oppmerksomhet og hun henvendte seg verken til voksne eller barn. For å kunne tilrettelegge for hennes hverdag i barnehagen, var kunnskap om hørselshemming, tegnspråk og betydningen av synsoppmerksomhet viktig. Jeg måtte også finne ut hvilket utviklingstrinn hun var på når det gjaldt samspill og kommunikasjon. Denne veilederen handler om hva jeg så som vesentlig for å kunne støtte hennes utvikling.

Illustrasjoner er tegnet av Hanne Wetland.

1. Affektinntoning - tilknytning - kontakt

Forklaring

Tidlig i barns utvikling kjennetegnes kontakt av fysisk nærhet. Den voksne svarer på barnets smil, stemme, gjesping, vugging og veiving med hendene, slik at barnet oppfatter det. Avstanden er med andre ord ganske nær. Dette gjør foreldre og andre som har med barn å gjøre helt ubevisst.

Det at voksne speiler barns uttrykk i det tidlige samværet kalles av psykolog Daniel Stern for affektinntoning (i boken The interpersonal world of the infant, 1985.) Voksne svarer ikke barnet med nøyaktig herming eller imitering, men med noe som likner, for eksempel med samme rytme eller intensitet.

Denne måten å svare på eller være sammen med barn på, fører til tilknytning og kontakt med barnet. Barnet opplever seg sett når den voksne gjentar barnets uttrykk i likt tempo, styrke eller intensitet. Den voksne toner seg altså inn på barnets følelsestilstand (affektiv inntoning).

Alle liker å bli bekreftet. Det er vesentlig at voksne svarer barnet på en slik måte at barnet oppfatter det. Det gjør vanligvis foreldre naturlig i for eksempel amme- og stellesituasjoner. Det er i disse situasjonene tilknytning og tidlige dialoger oppstår. Svarene til den voksne kan være auditive, det vil si med lyder. De kan være visuelle, det vil si noe som oppfattes med synet. Svarene kan også være kroppslige, for eksempel å vugge barnet i likt tempo som barnet vugget.

Hvordan den voksen svarer kan deles inn i tre svarmåter ifølge Stern:

  • Modale svar betyr at den voksne svarer barnet på samme måte som barnet uttrykker seg. Når barnet benytter stemmen, svarer den voksne med stemme. Når barnet vifter med hendene, svarer den voksne med å vifte med hendene.
  • Mixmodale svar ser vi når barnet benytter stemmen og den voksne svarer med både stemme og med en motorisk bevegelse, for eksempel vifter med hendene.
  • Kryssmodale svar vil si at den voksne svarer med stemmen på barnets bevegelse, eller at barnet vifter med hendene og den voksen svarer "oh, oh, oh" med stemmen.

Når det gjelder barn det er utfordrende å samspille med, må det en bevisstgjøring til når det gjelder denne samværsmåten.

Eksempel

Barnet hadde en sterk hørselshemming og det var vanskelig å samspille med henne. Jeg var derfor ekstra opptatt av hvordan barnet brukte synet, slik at svarene mine ble oppfattet. Det var viktig at mine svar ville gi henne en opplevelse av å bli sett.

Jeg ønsket at hun skulle bli interessert i mitt ansikt. I tegnspråk er både øyne, øyebryn og munnbevegelser viktige komponenter. Hendene og kroppens bevegelser er også vesentlige. Ved å legge henne på gulvet klarte jeg lettere å forestille meg og være sikker på at jeg startet på hennes utviklingsalder. Jeg lot som om at barnet var 6 måneder selv om hun var 3 år. Jeg arrangerte et sted på gulvet der det kom naturlig lys inn fra siden. Jeg passet på at mitt ansikt var belyst og tilgjengelig for henne omtrent 30 cm unna hennes.

Mine svar i videoen nedenfor ligner på hennes bidrag, men jeg ventet med å svare til hun så på meg. Når hun brukte stemmen svarte jeg med stemmen. Jeg erfarte at hun likte når jeg hermet etter henne, og på den måten bekreftet det hun gjorde. I flere år bekreftet jeg det hun gjorde i mange situasjoner ved å herme eller imitere henne.

2. Bruke og utnytte rutinesituasjoner

Illustrasjon av tannbørste, seng, kopp og tallerken

Forklaring

For barn gir rutiner trygghet og oversikt i hverdagen. Styrken ved rutinene er gjentagelse og dermed gjenkjenning. Samspill og etter hvert begrepsutvikling krever gjentagelser, og gjentagelser er det mye av i hverdagen. Det er undervurdert hvordan de fleste foreldre forbereder barn på at de for eksempel skal legge seg om kvelden. Det å spise grøt, pusse tenner, ta på nattøy, finne kosedyret, synge godnattsangen og slukke lyset. Alt dette gir trygghet og oversikt over at det snart er natt og barnet skal sove.

At de samme situasjoner skjer hver dag i barnehagen, er en pedagogisk styrke som bør utnyttes. Rutiner gir trygghet og kan hjelpe til å danne forestillinger hos dem. Det er ofte i disse situasjonene at de første tegn-ord oppstår.

Eksempel

Det dannes en forestilling hos barnet om hva som kommer til å hende når man gjør det samme hver dag, for eksempel å vaske hendene før man spiser. Det å klatre opp trappen for å komme til lekerommet hver dag, gjorde at barnet visste hva som skulle skje, nemlig vår faste lekestund.

Før vi klatret opp trappen, tegnet jeg alltid rundt nøkkelen som vi låste opp døra med. Hun satt ved siden av meg og fulgte med på at jeg tegnet. Jeg benyttet en tykk tusj, på et lite papir. Dette bildet tok vi med og klistret på døra. Jeg bygget slik opp forståelsen av den konkrete nøkkelen, til at et bilde av den og til slutt tegnet for nøkkel/NØKKEL ble oppfattet. Slik fikk hun et forhold til bilder. Vi avsluttet lekestunden på samme måte, ved å låse døra og krabbe ned trappen. Her krabbet hun opp trappen til det lille rommet hvor vi lekte de samme lekene hver dag.

3. Samspill uten gjenstander

Illustrasjon av samspill mellom voksen og barn med og uten leker

Forklaring

Da jeg begynte arbeidet med barnet, valgte jeg å fjerne lekegjenstandene hun omga seg med. Dersom det var leker rundt henne, ble hun mer opptatt av disse enn av meg. Lekene forstyrret kontaktetableringen og gjorde det umulig å komme inn i en turtaking med henne. Turtaking uten leker måtte være etablert før jeg brakte inn lekegjenstander. Det å etablere et samspill der man er opptatt av hverandre er viktig.

Eksempel

Jeg benyttet meg av et lite rom der vi var helt alene. På gulvet la jeg en madrass hvor jeg lekte hermeleker med henne. I rommet var det ingen leker, da hovedmålet var at hun skulle bli interessert i samspill med meg. I denne videoen viser jeg hvordan jeg fikk henne til å bli interessert i mitt ansikt og vi ser forventningslek.

Her ser vi hvordan jeg lyttet til hennes utspill. Jeg ventet til hun var ferdig med for eksempel å trampe med bena, før jeg hermet etter henne ved å gjøre og uttrykke det samme som hun gjorde.

4. La barnet få påvirke

Illustrasjon av barn som dytter til en voksen som ler.

Forklaring

Det å kunne påvirke og få noe til å skje, gir mestringsfølelse og forventning om årsak og virkning. La dette skje mange ganger i løpet av dagen.

Eksempel

I denne videoen sitter jeg på gulvet ved siden av henne. Hun tar på min arm og jeg later som om hun dytter meg overende. Vi ler. Her opplever hun at hun har «makt» til å endre noe, og jeg viser at det er gøy!

Måltidet ble tilrettelagt slik at mat og drikke ble stilt opp på bordet utenfor hennes rekkevidde. Hun strakk armen mot maten når hun var sulten. I begynnelsen håndledet jeg, det vil si jeg løftet forsiktig hånden hennes mot munnen og ga henne maten raskt. Det samme gjorde jeg når hun strakk seg etter drikke. Jeg tok hånden hennes og håndledet forsiktig DRIKKE-tegnet, deretter fikk hun raskt koppen i hånden. Rett etter hun hadde gjort tegnet hermet jeg henne, slik ble hun opptatt av å dele tegnene med meg.

I videoen under ser vi at jeg hermer SPISE- og DRIKKE-tegnet. Jeg gjør tegnene mange ganger innenfor hennes synsfelt. Hennes bidrag, for eksempel vugging med kroppen og nikking med hodet, ble også hermet av meg under måltidet.

5. Felles oppmerksomhet

Illustrasjon av voksen og barn som peker mot bilder av tannbørste, kopp, tallerken og seng.

Forklaring

Det å kunne dele oppmerksomheten sin med en annen er grunnlaget for begrepsdannelse. Barnet måtte innhente min oppmerksomhet ved å peke og deretter se på meg. Tidligere hadde hun fått det hun pekte på med en gang.

Eksempel

Jeg hengte opp interessante ting for henne, for eksempel en tannbørste, kopp, tallerken og en seng på veggen. Hun pekte mot en av gjenstandene. Jeg hermet pekingen hennes som om å fortelle at jeg også var opptatt av det hun var opptatt av. Da hun så på meg, ga jeg henne det hun pekte på.

I videoen ser vi at hun peker mot veggen, der henger det en pose med bilder i. Vi peker begge to og hun gjør tegn for BÆR, MER og EGG og hun deler det med meg.

6. Betydningen av gjentagelser

Illustrasjon av et måltid hvor voksen sier grøt mange ganger til barnet.

Forklaring

Det å bli bevisst på hvor ofte vi benytter et begrep, ord eller tegn er viktig. Hørselshemmede barn må på samme måte som hørende barn oppleve repetisjoner i språkinnlæringen. De må få se at tegnet bli utført mange ganger, et par ganger er ikke nok. Det er viktig å benytte hendelser som skjer hver dag når man skal tilrettelegge for språklig utvikling.

Eksempel

Begrepet grøt blir for eksempel sagt mange ganger ved tilbereding og gjennomføring av et måltid hvor tale benyttes.

  • «Vil du ha grøt eller brødskive? Nå skal jeg helle oppi grøten, hvor er grøttallerkenen? Mamma vil også ha grøt. Vi må blåse på grøten, den er veldig varm. Vil du ha melk på grøten? Gap opp, nå kommer grøten, den var god! Når du er ferdig med å spise grøt skal vi lese i boken. Oi, jeg sølte visst litt grøt på bordet.»

Begrepet eller tegnet GRØT må altså benyttes like mange ganger som vi sier det, for eksempel under et måltid. Her ser vi at jeg venter til hun ser på meg og gjentar da tegnet SPISE.

7. Humor og glede i pedagogikken

Illustrasjon av voksen og barn som ler sammen og bruker tegn

Forklaring

Humor og glede kan sees på som en metode, et virkemiddel og redskap. Min erfaring er at glede, tull og tøys er undervurdert i småbarnspedagogikk. Det å skape lyst og glede i samværet med barn er betydningsfullt. Det fremmer kontakt og ønske om gjentagelse, og dermed læring. Smil og latter som barn og voksne deler bidrar også til samhørighet, tillit og positive forventninger.

Eksempel

Det å oppleve at den voksne koser seg og har det hyggelig er noe barn setter pris på. Alle liker å være sammen med folk som viser at de trives sammen med oss. I videoen står vi på hodet, en slags grovmotorisk hermelek. Dette gjorde vi kun for å ha det moro.

I denne videoen kan du se en lek der vi bytter på å «ta hverandre». Jeg oppfordret her til turtaking gjennom «jeg kommer og tar deg»-lek. Her ser vi forventing, spenning og glede.

8. Kontakt med få voksne

Illustrasjon av tre voksne som snakker til barn med pil til situasjon hvor barnet kommuniserer med kun én voksen.

Forklaring

Barn som er forsinket når det gjelder samspill og språklig utvikling bør ha kontakt med få voksne i barnehagen. Barn oppnår vanligvis samspill først med nære omsorgsgivere, som mor, far og nære familiemedlemmer. Hvis barnet er sammen med for mange voksne i barnehagen, skaper det hverken forutsigbarhet for barnet eller for de voksne. Voksne oppfører seg på forskjellige måter, vi stanser ikke opp ved de samme tingene eller hendelsene i løpet av dagen. Det kan være en sølepytt eller en stein ute eller hvordan vi oppfører oss når vi sitter i garderoben og skal ta på klær. Fordi det er viktig med kontinuitet i hverdagen, spesielt for barn som har store utfordringer når det gjelder samspill og språklig utvikling, bør barnet ha få voksne å samspille med.

Eksempel

Jeg hadde hovedansvaret for barnet i barnehagetiden, med unntak av i lunsjen og dersom jeg måtte på et møte. Et par andre voksne kjente også barnet og var sammen med henne når jeg ikke var til stede.

Det skaper forutsigbarhet og ro med en ansvarlig voksen. Den voksne får mulighet til å gjenta noe som fungerte dagen før eller samme dag, kanskje med en liten variasjon eller utvidelse. Jeg noterte ned episoder og utviklingen til barnet som jeg senere kunne dele med en annen fagperson.

Det å kunne utnytte en situasjon som ikke var planlagt, altså pedagogisk spontanitet, var mulig. I løpet av dagen kunne det oppstå hendelser som det burde dveles ved, men da må man være trygg i sin kunnskap om barns utvikling. Det å oppsøke situasjoner eller steder der man dagen før hadde et godt samspill, er en positiv konsekvens av å være få voksne som har med barnet å gjøre.

I følgende videoer ser vi at jeg hadde god tid til å dvele ved det hun var opptatt av. Det var ingen andre som ventet på oss, derfor kunne jeg stoppe opp ved det hun var opptatt av på veien til svømmehallen. Jeg bekrefter hennes tegnbruk ved å gjenta det hun uttrykker og utvider med noen tegn.

Her ser vi felles oppmerksomhet, glede og turtaking. Jenta tar opp en isklump fra bakken. Jeg knytter tegn til det vi opplever sammen.

Her ser vi at jeg tar meg god tid til å dvele ved hennes interesse i det hun tar opp en liten stein fra bakken. Vi ser felles oppmerksomhet, turtaking og tegnbruk.

9. Tegn i naturlige situasjoner

Illustrasjon av barn som holder en kopp og kommuniserer med en voksen.

Forklaring

Ved å leke med dagligdagse gjenstander som en kopp eller en skje, vil den voksne kunne benytte begrepet, mens barnet er opptatt av å utføre handlingen. Den voksne kan si KOPP/kopp, mens barnet ser på den voksne. En dukkeskje kan benyttes til å late som om man spiser. Skjeen ligner på den virkelige skjeen som barnet har et forhold til.

Eksempel

Lek med dukkekopp og skje. Her ser vi at barnet har en symbolforståelse fordi hun bruker lekeskjeen til å late som om hun spiser.

En pose med ulike gjenstander fra dagliglivet kan benyttes til begrepsinnlæring. Posen inneholdt en børste, hatt, solbriller, skje og bukse. Det å sitte rett overfor hverandre var vesentlig, og ikke minst at den voksnes ansikt var belyst. Den voksne kan ta en gjenstand sakte opp og slik gjøre det litt spennende. Mens barnet viser hva gjenstanden brukes til, kan den voksne utføre tegnet. Det å herme barnets uttrykk som ikke betyr noe er også viktig. Vi ser følgende tegn: HEI TRINE, SPISE, FÅ, BRILLE, HVA, RYDDE, SKJE. Vi ser på slutten av videoen at jeg løfter ansiktet hennes for at jeg vil hun skal se på meg. Her burde jeg heller ventet på hennes blikk.

10. Inkludering ved hjelp av rollelek

Illustrasjon av to barn som leker. Et barn ligger på en benk, et annet barn bærer en bøtte.

Forklaring

Å utnytte dagligdagse hendelser i barnets liv, og bringe disse inn i rolleleken, kan gi mange holdepunkter. Til å begynne med bør leken bare lekes med én voksen, for deretter å invitere et annet barn inn i leken.

Eksempel

Rollelek med en voksen som deler barnets erfaringer med å legge seg i en stor dukkeseng. I videoen ser man at jeg viser barnet hvordan tegnet SOVE gjøres.

Her ser man at jeg venter til barnets bidrag var ferdig, før jeg svarer henne med å gjenta hennes lyder som var «ba, ba, ba, ba».

«Latesomlek» hvor barna leker at de de pusser tenner ved en stolpe i barnehagen. De er svært fornøyde og ser på og følger hverandre. Her ser vi at jeg som voksen er med i leken og støtter opp under at begge har fokus på lekens innhold som er å pusse tenner, drikke og spytte.

Rollelek med en voksen hvor jeg går inn i rollen som en som er syk og viser hvordan man kan leke at man kaster opp.

Her ser vi at jenta tar rollen som lege og leker med en jevnaldrende. Latesomleken er vedvarende, antagelig fordi dette er selvopplevd. Det blir ikke brukt mange tegn, men hun gjør tegnet for KASTE OPP.

Ryddelek med en gutt. Her ser vi at begge barna dytter store møbler på plass, dette gir mestringsfølelse som blir delt mellom barna.

Bilde av en jente og en gutt som dytter et bord.

11. Gjenfortelle ved hjelp av dramatisering og tegning

Illustrasjon av en voksen som tegner og viser en buss til et barn.

Forklaring

Jeg viste ofte med konkreter hva vi skulle gjøre i nær fremtid. Når hun skulle bade, fikk hun badeposen i hånden. Dersom vi skulle på en liten tur i skogen, tok vi fram en sekk og pakket den. Dette gjorde vi også sammen med hele barnegruppen. Da vi hadde kommet tilbake til barnehagen, tegnet og dramatiserte vi det vi hadde gjort og opplevd. Dersom vi hadde kjørt t-bane, satte vi stolene etter hverandre og lekte t-bane. Dette gjorde vi sammen med flere andre barn. Slik knyttet vi samtaler om nåtid, framtid og fortid til barnets opplevelser.

Eksempel

Jeg tegnet av og til turen på et langt papir på gulvet. Tegningen ble en støtte for oss begge til å gjenfortelle dagens tur i skogen. I videoen nedenfor ser man at jeg hermer eller følger hennes intensitet når hun gjør tegnet TRIKK. Jeg gjør tegnet mange ganger og følger hennes rytme. Dette var en væremåte som jeg hadde i samværet, nemlig å tone meg følelsesmessig til henne, altså affektinntoning.

I neste video gjør jeg flere tegn som hun ikke ser. Jeg er ikke oppmerksom nok på hvor hun har synsoppmerksomheten sin. Dette er bevisstgjørende for meg å se. Jeg sier og gjør tegnet VONDT og DATT, men hun hører ikke godt nok til å oppfatte ordet «datt», kanskje hører hun «da». Det å bli bevisst på å gjøre tegn i synsfeltet vil si at den voksne er sikker på at barnet ser både ansiktet og hendene til den voksne. Det at jeg bruker tale og tegn samtidig er muligens med på å gi meg en følelse av å kommunisere, men flere av tegnene oppfatter hun ikke. Video er et nyttig redskap til å oppdage dette. Se mer om dette under råd 14.

Kommunikasjonen med hjemmet om disse turene ble ivaretatt, fordi hun fikk med seg papirrullen hjem. Dermed fikk hun mulighet til å gjenfortelle opplevelser fra turen sammen med foreldrene.

12. Tema om følelser

Bilder av figurer som gjør tegnene sur, redd, sint, le, overrasket, gråte, irritert, fornøyd.

Forklaring

Å kunne beskrive egne og andre følelser kan hjelpe barnet til å forstå seg selv, til å bli sett og bli empatisk overfor andre.

Eksempel

Barnehagen hadde temaarbeid om følelser i mange uker. Vi hadde fokus på en følelse, ofte i et par uker. I samlingsstunden viste vi et stort bilde på 45 x 60 cm, som i bildeeksemplene over. Barna og de voksne fikk komme frem en og en i samlingsstunden og mime følelsen. En kort bok eller et eventyr der denne følelsen forekom ble lest på tegnspråk. Barna ble spurt om voksne for eksempel kunne gråte og om dyr, babyer eller eldre kunne ha denne følelsen. De store bildene ble hengt opp på veggen, i lav høyde, i en korridor i barnehagen. Når barna gikk forbi bildene, stanset de ofte opp og mimet de ulike følelsene for hverandre.

Vi benyttet også gymsalen til å dramatisere ulike følelser. For eksempel når det store bildet med følelsen sint ble vist, gikk alle barna og de voksne rundt og viste med tegn og kroppsspråk denne følelsen. Vi blunket med lyset i taket for å få oppmerksomheten til barna. Deretter viste vi et nytt bilde av an annen følelse. Barna og de voksne dramatiserte denne følelsen også, men det konvensjonelle tegnet (det man kan finne i en tegnordbok) ble også vist.

De voksne var bevisst på å kommentere hvilke følelser andre mennesker og dyr kunne ha. Vi knyttet også temaet følelser til kunst, vi viste for eksempel bilder av Edvard Munchs Skrik. I Vigelandsparken så vi blant annet på Sinnataggen og samtalte om de ulike statuene og hvilke følelser de uttrykte.

13. Kommunikasjon med hjemmet

Illustrasjon av en bok med bilde av en kopp, en skje og skrevet tekst

Eksempel

Vi hadde en kommunikasjonsbok hvor jeg tegnet et stort bilde av en gjenstand eller noe hun hadde gjort i løpet av dagen. Barnet var til stede og satt ved siden av meg da jeg tegnet. Jeg tok for eksempel hennes egen kopp og tegnet med tusj rundt koppen. Slik kunne jenta og foreldrene peke på bildet og gjøre tegnet DRIKKE. Jenta fikk på denne måten et forhold til den lille boken, ved at det hver dag var en stor og tydelig tegning av noe hun var opptatt av. Jeg skrev selvfølgelig også små hendelser og tegn barnet hadde benyttet i løpet av dagen.

14. Video som hjelpemiddel

Illustrasjon av et videosymbol

Forklaring

Det ble tatt video av både planlagte og ikke-planlagte aktiviteter med barnet. Opptakene gjorde det mulig å kunne dele det pedagogiske opplegget med en annen fagperson. Samtalene jeg hadde med en spesialpsykolog var bevisstgjørende. Vi så av og til på videoer av barnet og meg i interaksjon. Disse samtalene hadde vi ca. tre ganger i halvåret. Jeg ble trygg på at det jeg foretok meg med barnet var en god fremgangsmåte.

Jeg ser at jeg benyttet mindre stemme og flere elementer fra tegnspråk ettersom årene gikk, fordi jeg fikk mer kunnskap om tegnspråk og hva sterk hørselshemming medførte.