Sosiale historier og tegneseriesamtaler

Metoden Sosiale historier er en kort fortelling som beskriver en situasjon, begivenhet, kontekst eller ferdighet. Den er et pedagogisk verktøy som kan øke sosial forståelse gjennom:

• Deling av informasjon som fører til selvinnsikt og bedre forståelse av hvordan andre tenker og føler
• Å oppklare misforståelser i det sosiale samspillet
• Å gi forutsigbarhet og økte ferdigheter til å håndtere endringer eller sosiale situasjoner
• Å gi alternative handlingsmuligheter
• Forklaring av begreper og ukjente eller usikre situasjoner
• Utvidet eller endret sosialt script, altså en persons forestilling om hva som er viktige elementer i en hendelse eller en situasjon

Vi kan lage en sosial historie når vi har behov for å oppklare noe, beskrive noe eller dele informasjon om noe. Det er viktig å ta utgangspunkt i barnets eller elevens behov og opplevelser. Den sosiale historien kan beskrive både faglig deltakelse, lek og sosialt samspill. I et klasserom kan det for eksempel handle om hvordan vi kan konsentrere oss for å holde fokus på det vi skal arbeide med eller om noe som kan dempe stress i en situasjon der vi skal prestere. I det sosiale samspillet kan det for eksempel handle om å forstå hvordan vi kan oppfatte regler eller uskrevne regler i lek eller forberede en situasjon som erfaringsmessig oppleves utfordrende eller kan føre til konflikter.

Hensikten med den sosiale historien er å dele konkret informasjon på en meningsfull og trygg måte til personen det gjelder. Utgangspunktet er ikke å endre noens atferd, men heller å gi personen informasjon eller verktøy til å forstå og mestre. En atferdsendring er derfor eventuelt en konsekvens av en bedre forståelse av situasjonen eller forventningene.

Samle relevant informasjon i to steg:

1. Skaffe informasjon om barnets/elevens forståelse og opplevelse av en situasjon, ferdighet eller konsept. Dette kan for eksempel være gjennom observasjon eller samtaler med personen selv, eller samtaler med foresatte eller andre som kjenner personen godt.
2. Finne de spesifikke temaene og informasjonen som eventuelt skal være med i historien.

Ut fra informasjonen kan vi vurdere om en sosial historie er egnet. Opplysningene kan påvirke om historien kommer til å ha effekt eller ikke. Hvis vi ikke har truffet barnets/elevens behov, vil heller ikke historien bli relevant, og de vil ikke lære noe av den.

Sånn bygger vi opp en sosial historie:

1. Start med tittel og innledning med tydelig identifisering av tema for den sosiale historien.
2. I hoveddelen beskriver vi innhold og detaljer og forklarer og utdyper tema, for eksempel knyttet til en situasjon, sammenheng, sted og personer. Vi gir barnet/eleven ny kunnskap om temaet. Vi kan for eksempel si noe om hva som er vanlig å gjøre i en gitt sammenheng og andres reaksjoner, tanker eller følelser. Vi kan også bekrefte, forklare eller si noe om hvem som kan hjelpe eller hvordan vi kan løse en utfordring.
3. Konklusjonen tydeliggjør, forsterker og oppsummerer. Den peker tilbake til det som var utgangspunktet, og viser fordelene og meningen med informasjonen i historien.

Den sosiale historien må være skreddersydd til det enkelte barn/elev.

Vi tar utgangspunkt i personen vi skal lage historien til.

• Vi bør vite noe om interesser, alder, læringsstil, ferdigheter, oppmerksomhetsspenn, språklig- og kognitivt utviklingsnivå, og tilpasse deretter.
• På bakgrunn av dette vurderer vi ordbruk, lengde og hvilken og hvor mye informasjon som skal med i historien.

Tenk gjennom hvordan det er best å presentere historien:

• Vi kan bruke skrift og/eller bilder/symboler.
• Skal det presenteres i papirformat eller teknologisk?
• Eller skal den presenteres muntlig eller gjennom lydfil?  

Stemmen i en sosial historie skal være tålmodig og støttende. For å få til dette må vi tenke nøye gjennom følgende:  

• Første eller tredjepersonsperspektiv 
• Positiv og tålmodig tone – altså ikke belærende eller moraliserende 
• Fortid, nåtid eller fremtid 
• Presist og konkret språk - Vurder hvor bokstavelig den skal være. Skal vi for eksempel si at «Alle barn i Norge ser Barne-TV» når vi vet at det ikke er sant? Dette kan føre til utfordringer for en som har veldig konkret forståelse. Historien vil jo da ikke stemme.
• Tydelig, konkret og tilpasset ordbruk - Vi bør si noe om hva vi bør gjøre i en situasjon, og ikke hva vi ikke bør gjøre.

Gray referer til 6 H-er, som er relevante spørsmål å ha som utgangspunkt for den sosiale historien. Dette er:

• Hvem – relevante personer i historien
• Hva – opplysninger om handling/det som skjer
• Hvilken tid (når) – gjeldende tidsperspektiv
• Hvor – beskrivelse av sted eller kontekst
• Hvorfor- beskriver årsaker til handlinger eller det som beskrives
• Hvordan – forklarer hensikten med det som beskrives

Les mer om å skape struktur og forutsigbarhet ved hjelp av 7 H-er her.

Når vi bygger opp en sosial historie benytter vi ulike typer setninger. Disse er de grunnleggende setningstypene:

• Deskriptive setninger, altså beskrivende setninger, som gir faktaopplysninger om et tema. De gir relevant informasjon, uten å inneholde meninger eller vurderinger. Et eksempel kan være “I min klasse er vi 25 elever”. De kan beskrive personene som er involvert, hva de gjør og hvorfor de gjør det.  
• Direktive setninger, eller dirigerende setninger, er veiledende. De gir forslag til hvilken strategi vi kan bruke og forteller noe om hva man bør gjøre i en gitt situasjon eller sammenheng for å mestre den. Disse vil lede mot et valg eller en respons. Unngå å legge inn ord som «aldri» aller «alltid», men bruk heller «ofte», «noen ganger» eller «jeg kan» eller «jeg vil prøve å…».  
• Perspektiverende setninger beskriver hva andre tenker og føler, for eksempel hvis noe i handlingen fører til at noen blir glad eller lei seg. De forklarer altså hvorfor andre reagerer som de gjør. Et eksempel er «Læreren min blir glad når jeg jobber med oppgavene mine». 
• Bekreftende setninger kan referere til noe som er en vanlig oppfatning eller strategi i en kultur, gruppe, sammenheng eller sted. Den bekrefter eller understreke et poeng, for eksempel ved å vise til en regel. Dette kan for eksempel innledes med «Det er i orden at…» eller «Det er vanlig at…»

I tillegg kan historien inneholde setninger som forteller noe om hvem man kan spørre hvis man trenger hjelp, for eksempel «Hvis jeg ikke forstår oppgaven kan jeg spørre Tore om hjelp». Barnet/eleven kan også selv tilføye setninger, som kan knyttes til interesser og egen tenkning for å forsterke og tydeliggjøre informasjonen.

I case-siden 1.4 kan du se eksempler på bruk av ulike setningstyper.

Det er viktig at en sosial historie ikke blir en liste med dirigerende setninger. Historien skal i all hovedsak beskrive heller enn dirigere. Det bør ikke være mer enn 0-1 dirigerende setninger pr. 2-5 av de andre typene.

Når vi lager den sosiale historien tar vi med respons og innspill fra nærpersoner eller barnet/eleven selv og gjør justeringer. Dette må gjøres helt til alle kriterier er møtt, slik at historien treffer og er nyttig for barnet/eleven.

Når historien er ferdig må vi tenke på hvordan den skal brukes og presenteres for barnet/eleven. Skal den presenteres i papirformat eller teknologisk, for eksempel via Book Creator. Ha en plan for hvordan introdusere og gjennomgå historien med barnet/eleven. Vi bør sitte i et rom med avslappet atmosfære og lite støy og forstyrrelser. Gi forklaring på hvordan den sosiale historien vil bli brukt, når og hvor ofte, og hvor den oppbevares.

Vi kan bruke sosiale historier sammen med barnet/eleven så lenge det er behov for det. Det går an å kombinere bruk av sosiale historier med andre verktøy, som for eksempel oppskrifter, tegneseriesamtaler, illustrasjoner eller videomodellering.