Veileder til samtale om følelser med barn og unge som er blinde eller sterkt svaksynte
Bruk deg selv
I vårt arbeid med følelsessamtaler har vi sett at de første samtalene kanskje begynner med at den voksne prater om barnets og sine egne følelser uten at barnet selv kommer med så mye annet enn forslag og utfyllende kommentarer. Men etter hvert er det barnet som blir den mest aktive og pratsomme.
Det at den voksne snakker om sine følelser, hva hun blir redd for eller lei seg av, kan bidra til fellesskap og dialog, men også til at barnets følelser blir alminneliggjort på en god måte. «Ja, det tror jeg at jeg også ville blitt veldig lei meg for hvis jeg hadde opplevd det.» «Da jeg var barn, kan jeg huske at jeg ble ordentlig redd da …»
Side 17 av 27