Medvirkende
- Cliff Baluyot, programleder
- Stian Barbo Valand, programleder
- Anne Karlsen Benum, spesialpedagog ved Vadsø PPT
- Silje Benonisen, seniorrådgiver i Statped
Tekst
Cliff:
– Stian, akkurat nå jobber jeg med en sak om små barn som er blinde også kom jeg over begrepet "nysgjerrig hender". Er det noe du hørt før, eller?
Stian:
– Så spennende, nei det er aldri hørt før.
Cliff:
– Nei, det har ikke jeg heller, men jeg tenkte at vi skulle finne ut av det. Denne episoden handler om hvordan barn med blindhet får erfaring med skriftspråket. Hvordan får man egentlig kjennskap til bokstaver hvis man ikke kan se? Dette er Inkluderingspodden med Cliff Baluyot og Stian Valand.
Anne:
– Der har man jo den store utfordringen, ikke sant. Jeg har et barnebarn på 2 år og jeg tenker mange ganger på hva han har sett av bokstaver i sitt liv. Han har sett bokstaven i bøkene til storebrødre sine, han ser at det står Rema på Rema, han ser at det står Volvo på Volvo. Mens et blindt barn får jo ikke tilgang på bokstavene hele tida.
Cliff:
– Vi befinner oss i en barnehage Finnmark. Barnehagen ligger på et sted med praktfull beliggenhet, omringet av natur og utsikt til fjorden. Og her finner vi Ada, en femåring med en synsnedsettelse som gjør at hun ikke kan lese skrift med øynene. Og derfor skal lære seg punktskrift. Spesialpedagog Anne Karlsen Benum forteller om da barnehagen begynte med punktskrift. Det var ikke så enkelt å begynne med som de hadde tenkt.
Anne:
– Jeg leste meg opp og så på videoforelesninger og alle steder i alle foredrag og i bøker sto det "merk alt med punktskrift". Og vi hadde ingenting til å merke med punktskrift. Det eneste vi hadde, var en gammeldags Dymo-apparat der du må trykke én og én bokstav. De etikettene, de ble så bua og så harde at de spratt av. De satte seg på klærne, og jeg fant de igjen hjemme i senga og overalt. Det funka ikke.
Silje:
– Hei jeg heter Silje Benonisen og er synspedagog og mobilitetspedagog.
Cliff:
– Silje er seniorrådgiver i Statped og jobber med barn med synstap.
Silje:
– Synsvansker kan egentlig være flere ting. Synet består av flere deler. Hos oss har vi noen som jobber med svaksynte, de med nedsatt syn og så har vi de som jobber med blinde.
Cliff:
– En person betraktes som blind når synet er så nedsatt at man ikke kan bruke det til å lese eller orientere seg. I Norge er det flere enn tusen personer med blindhet, og det fødes mellom to til fem blinde barn hvert år.
Cliff:
– Stian, i barnehagen til Ada er de i gang med å markere ting med punktskrift, men hvordan skal hun lese punktskriften, hvordan får hun erfaring med det vi kaller tidlig skriftspråk?
Stian:
– Det får meg til å tenke på da jeg jobbet i barnehage. Seende barns første møte med skriftspråket var blant annet lekeskriving og kopiering av bokstaver. Sånn lærer de at det er en sammenheng mellom lyden vi kan lage med munnen og bokstavene vi ser på papiret. Men dette er jo kanskje annerledes for barn med blindhet?
Cliff:
– Både seende og blinde barn trenger å bli eksponert for skriftspråk for å lære seg å lese og skrive. Forskjellen er at seende barn får mye av dette gjennom synet. Så fra de er bittesmå blir de eksponert for tall, bokstaver og logoer, men barn med blindhet har ikke den muligheten, så de trenger en litt annen tilnærming for å bli eksponert for skrift.
Silje:
– Det har i mange år vært fokus på å gi barna konkrete erfaringer, men det har ikke vært så mye fokus på skriftspråk og den biten for de minste barna. Det er noe vi har sett i de senere årene, at det nødvendig å gjøre seg taktile erfaring. For de er jo helt avhengig av å bruke hendene for å se. Det blir på en måte øyene deres.
Stian:
– Å ja, bruke hender som øyne?
Cliff:
– Ja nettopp, for blinde barn bruker berøringssansen for å lese. For å gjøre det så må man ha taktile erfaringer.
Silje:
– Det å gjøre ting tilgjengelig, sørge for at de får mange, mange ulike taktile erfaringer. De skal bruke den taktile sansen sin til å utforske og bli nysgjerrige. For det har så mye å si for leseferdigheter senere. Det å opparbeide seg en følsomhet og en nysgjerrighet med hendene er viktig for å kunne lese godt når de blir eldre.
Cliff:
– Det gamle Dymo-apparatet de brukte i Ada sin barnehage ble etterhvert byttet ut med bedre og mer anvendelig utstyr. Men før det var aktuelt å begynne med punktskrift. var det nødvendig å gi Ada positive erfaringer med det taktile. Ada sleit med at hun helst ikke vil ta på ting, hun synes det var ekkelt og skummelt.
Anne:
– Og da igjen måtte man jo begynner å finne ut av hva hun synes der gøy! Så da tok vi svamper i vann, som hun fikk klemme på. Og så har vi hatt "finne ting i kaffebønner". Kaffebønne er litt myke og lette. Å gjemme ting ned i en stor bolle full av kaffebønner, å finne igjen ting neddi'.
Cliff:
– Med tida ble Ada mer og mer komfortabel med å bruke hendene, hun ble gradvis introdusert for bokstaver og lærte raskt sammenhengen mellom bokstav og lyd. Snart fikk hun tilgang til nyere utstyr og begeistringen den var stor!
Anne:
– Hun synes det var så gøy! Hun hadde så vidt vært borti utstyret når Statped var her. Hun hadde øvd seg litt på den leselista. Når den kom i hus synes hun det var så morsomt!
Stian:
– Herlighet, så gøy!
Cliff:
– Ja, ikke sant. Ada gjorde seg mange verdifulle taktile erfaringer både før og etter at hun fikk nytt utstyr. Og disse erfaringene kommer godt med når hun skal begynne å lese og skrive med punktskrift.
Stian:
– Men hva er egentlig punktskrift?
Cliff:
– Punktskrift er en skriftform og et skriftsystem der man kan bruke fingrene til å lese. Hver bokstav består av en celle med 6 opphøyde punkter. Se for deg sekser'n på en terning. Ulike kombinasjoner av disse punktene utgjør ulike bokstaver, tall og tegn.
Silje:
– Så hvis du bruker punktet øverst til venstre så er det en A. Punktet under blir punktum 2. Hvis du har punkt én og punkt to, så blir det en B. Så sånn er alfabetet satt sammen med ulike kombinasjoner av punkter.
Cliff:
– Det er flere måter å produsere punktskrift på, du kan for eksempel bruke en punktskrift-maskin. Enten en mekanisk, eller en elektrisk, hvis du skal skrive ut tekst fra PC Kan du bruke punktskriver. Og hvis du trenger merker med punkt kan du bruke en "Label Maker".
Stian:
– Jeg tror jeg begynner å skjønne hva skriftspråkstimulering for barn med blindhet går ut på. For det er jo her dette med nysgjerrig hender kom inn igjen. Det handler om å få erfaring med å bruke berøringssansen.
Cliff:
– Seende barn får erfaring med bokstaver gratis på en måtte, gjennom synet, mens blinde barn gjør dette ved å bruke berøringssansen. Og de trenger eksplisitt hjelp fra voksne for å få disse erfaringene.
Stian:
– Men hvordan gjør man dette i praksis?
Cliff:
– Det er faktisk ganske mange måter å gjøre det på, og én av de er bruk av taktile bøker.
Silje:
– Da må alt være taktilt. Der gjelder det å bruke masse ulike materialer og sånn. Sånn at barna blir nysgjerrige! Kjenne at gris / is. Hva er formen på det, hvordan kjennes det ut? Samtidig som at det også står i punktskrift.
Cliff:
– En annen aktivitet er bruk av tegnepakke.
Silje:
– Vi har jobbet med en sånn tegnepakke som gjør at du kan tegne på svellpapir. Da bruker du en litt skarp gjenstand, og så tegner du på det, og så kan du kjenne etterpå. Du kan for eksempel tegne en trekant. Noen barn synes det er kjempeartig, mens andre barna synes det er helt meningsløst å tegne noe de ikke ser. Så der er ungene ganske forskjellige.
Cliff:
– Og så har vi digitale verktøy som nettbrett.
Silje:
– Bruk av iPad eller nettbrett. Vi har brukt iPad fordi det har gode tilgjengelighetsfunksjoner for blinde. Det ligger innebygd i de fleste nettbrett i dag. Det ligger egne tilgjengelighetsfunksjoner for blinde. Hvis du setter de på, kan du få all informasjon via lyd. Da må du sette på det som heter en skjermleser/ voice over. Og da vil du med hjelp av en liten sveipe-bevegelse med fingeren kunne flytte deg fra element til element.
Talesyntese:
– Voice Over, Bilder, Kamera, Bøker
Silje:
– Så vil den for eksempel åpne
Talesyntese:
– FaceTime
Silje:
– Nei det var ikke det jeg ville til. Så sveiper du kanskje en gang til. Også kommer du til
Talesyntese:
– Meldinger
Silje:
– Ja, det var det jeg ville.
Talesyntese:
– Dobbelttrykk for å åpne
Silje:
– Så du må frigjøre deg helt fra det visuelle når du skal bruke det.
Cliff:
– Disse ressursene er viktig for den begynnende leseopplæringen, men det er også en vei inn i et fellesskap.
Silje:
– Dette skal skje med inkludering. Det skal være en måte å gjøre aktiviteter tilgjengelig for de barna som ikke ser. At de kan gjøre samme type aktiviteter som barn som ser, på sin måte, men at man kan gjøre det sammen. Mange har vært skeptiske i forhold til det med digitale verktøy, og den biten der. Skal det inn i barnehagen? De tenker at da blir kanskje barnet sittende og trene og blir mye for seg selv. Men det er ikke det, det er heller det motsatte som er hensikten. Da kan man jo ha noe som man gjør sammen. Det kan man med for eksempel et nettbrett, så kan man gjøre det sammen selv om man er blind og spiller med en seende.
Anne:
– Det er jo artig med alt teknologisk. I det øyeblikket det dukker opp en PC så vil de jo! Vi prøver å tenke at hun skal kunne skrive når de andre ungene skriver. Når de andre ungene skriver så har hun den samme muligheten.
Silje:
– At det blir en ting som man kan gjøre sammen. Når du ikke ser, så kan det være vanskelig med den sosiale biten. Det å ta kontakt, finne de andre, følge med i leken. Men vi vet at ting som er strukturert, og som foregår på en plass, som er litt forutsigbart. Da er det mye enklere å henge med. En sånn type aktivitet der man spiller enten lydlotto, eller spille musikk, eller har vært sin tur til å velge sang. Da blir det enklere for de barna som ikke ser å delta også.
Cliff:
– Det er ingen tvil om hvor viktig dette arbeidet er for blinde barn og begynnende leseopplæring, men også for inkludering og tilhørighet
Stian:
– Absolutt , det er så viktig. Det er inkluderende fordi det er tidlige skriftspråklige aktiviteter som alle barna kan gjøre sammen. Men jeg har også skjønt at Statped har er et spennende prosjekt gående om dette nå. Kan du si noe om det?
Cliff:
– I 2018 satte Syns avdelingen i Statped i gang prosjektet "Barnehagebarn og punktskrift". Her er planen å undersøke hvordan man best kan legge til rette for skriftspråkstimulering. Med støtte fra Norges Blindeforbund inngikk de samarbeid med ulike barnehager rundt om i landet, sørget for at de fikk moderne utstyr og holdt kurs og veiledning for foresatte og pedagogisk personale.
Stian:
– Så spennende! Hva ble resultatet? Skal publiseres? Dette er det jo viktig at folk får vite om.
Cliff:
– Helt enig, og det som er så gøy er at tilbakemeldingene fra de involverte er skikkelig positive! Når oppfølgingen av barnehagene avsluttes mot slutten av året, skal erfaringene samles og evalueres før resultatene vil bli formidlet i veiledningsmateriell og som artikkel.
Stian:
– Jeg blir så imponert når jeg hører om den barnehagen, det virker som de har gjort mange riktige vurderinger, funnet gode løsninger og turt å prioritere etter Ada sine behov.
Cliff:
– Ja, og vi ser hvor viktig det har vært for Ada. Denne barnehagen sitter med masse gode erfaringer, så vi spurte Anne hva hun synes det var viktig å tenke på hvis man fikk et barn med blindhet i sin barnehage.
Anne:
– Hvis det er første gang man får et barn med synsvansker så er det jo litt sånn "Uææææ, hva gjør vi nå?". For det første er det viktigste å tenke at barn ikke går i stykker, at man ikke skal være livredd for å gjøre en masse feil. Og ikke tenke at man må føye barnet i ett eller bære barnet gjennom livet. For det kan man ikke. Også må man være kreativ, og man må være kreativ ut ifra barna sine ønsker og behov. Det har jeg sett veldig. Jeg tror ikke det finnes noen bok eller noen oppskrifter som kan si at da gjør du "sånn og sånn", for alle barn er helt forskjellige og blinde barn er like individuelle som alle andre barn. Man må "tune" seg inn på ungen og så være kreativ. Finne på ting ut ifra hvor ungen er og utifra hva som funker i den barnehagen. Og når du kommer så langt som til det med å få tak i utstyret og sånt, så må det være tilgjengelig. Man må ikke tenke at det skal stå på et sånt spesialpedagogisk rom eller noe sånt. Man må prøve å ha det tilgjengelig der det barnet er og der de andre barna er. Det er et godt tips! Det er masse muligheter! Ikke tenk på det som begrensninger eller et problem, men tenk på det som en mulighet. Det er jo det det er.
Cliff:
– Tusen takk til Anne Karlsen Benum og Silje Benonisen. Vil du lære mer om temaet i denne episoden kan du gå inn på statped.no/podkast. Der finner du tegnspråktolket og transkribert versjon og oversikt over flere episoder. For mer info om spesialpedagogikk og Statped sine tjenester, se statped.no. Inkluderingspodden er produsert av Statped ved Cliff Baluyot, Stian Valand og produsent Ragnhild Thornam. Ansvarlig redaktør er Tone Mørk.