Pek og retning i tekstbinding

Hvilken rekkefølge som informasjonsdelene skal ha, kommer an på hva en vil fremheve eller hvordan konteksten er.

Sist oppdatert:

Men det hjelper sjeldent å snakke rent norsk og så ha et tegn her eller der eller til hvert norske ord og tro at det er en god nok måte i norsk tegnspråk også.

Det er nettopp her norsk tegnspråk skiller seg fra norsk talespråk at retningene i manuelle pek, tegn, blikkretningen og hvordan kroppen beveges, limer tegn sammen til selvstendige ledd som kjedes sammen til en større tekst. Gjerne med et visuelt logisk forløp.

Når vi snakker et språk, signaliserer vi også hvilke tegn eller ord som vi ønsker at mottaker skal oppfatte som mindre enheter og hvordan den ene enheten eller frasen relaterer seg til frasen før og etter. Vi lager små pauser og sammenbindinger på forskjellige måter.

I en skriftlig tekst kjenner vi dette som bruken av stor bokstav som innleder en ny setning, komma og punktum, innrykk og avsnitt, og samsvarsbøyer ordene i samme frase. Slik signal sier vi lager er struktur og binder elementene sammen til en større tekst.

Et viktig tekstbindingssignal i norsk tegnspråk er bruken av retning, retningen i tegns bevegelseskomponent, retningen i blikket samt ansiktet og retningen i bevegelsen i overkroppen.

Noen snakker om dette som plassering av tegn i tegnrommet, andre kaller det lokalisasjon. Når retning er valgt her, er det fordi retningen er formen, det fonologiske uttrykket, som kan beskrives, samt at når vi bruker retning er ikke det begrenset til tegnrommet.

Tegnrommet er som regel definert som det området hvor vi ubesværet beveger hendene. Lokalisasjon er ofte definert som der hvor vi utfører tegn i tegnrommet. Når vi bruker retning som uttrykk for tekstbinding i norsk tegnspråk, kan retningen presist beskrives og den kan strekke seg langt utenfor tegnrommet.

Jeg kan sitte i Trondheim og peke mot/på Bergen, solen og stjernene som er det jeg av og til vil snakke om.

Retning

I denne teksten brukes begreper retning fremfor lokalisasjon. Begrunnelsen for dette valget er at det er retning i bevegelsen i et tegn eller pek som er den språklige formen som binder tegnene sammen til en meningsfull ytring. Retningen limer enkelttegnene sammen til språklige større uttrykk som fraser og ytringer. Lokalisasjon ble opprinnelig brukt om hvordan vi tegnspråklig snakker om et sted, en lokalitet, og hvordan tegnene på en ikonisk måte da er plassert i tegnrommet.

Tegnrommet er det tredimensjonale området like foran kroppen hvor vi beveger hendene våre fritt, raskt og ledig. Når vi snakker tegnspråk, kan vi plasserer hendene våre på forskjellige steder i tegnrommet. Med hendene markerer vi dermed retninger. Den delen av tegnrommet som er rett foran brystet og magen, kaller vi det nøytrale tegnrommet. Når vi sier et tegn i det nøytrale rommet, kan vi knytte en retning til tegnet ved å legge inn en peking like før, mens eller etter at vi har utført tegnet. Retningen i pekingen er den språklige formen som binder det aktuelle tegnet sammen med de andre tegnene vi har sagt eller skal si. Dette er et godt eksempel på at språklæren ønsker å beskrive en språklig form og formens mening. Derfor skriver vi heller om retning i denne læringsressursen og lite om lokalisasjon. Vil du lese en større redegjørelse for hvorfor uttrykket lokalisasjon ikke er så dekkende å bruke som vi først trodde, kan du lese diskusjonen av begrepet i boken til Liddell (2003).

Tekst