Kropp

På mange måter kan en si at ulike bevegelses- og språklige vansker etter en ervervet hjerneskade er det som gjør hjerneskaden synlig. Det kan være lammelser/pareser i deler av bevegelsesapparatet eller forstyrrelser på hvordan vi utfører bevegelsene. Det som påvirker resultatet av det som ønskes utført er muskel tonus, lammelser, sensibilitet, smerter, redusert utholdenhet, balanse, tempo og koordinering av bevegelsene.

Endring av bevegelsesmuligheter endrer vårt kroppsskjema (Body Scheme) som er vårt ubevisste “kart” over de ulike kroppsdelene våre og hvordan de fungerer sammen. Denne kunnskapen er basert på integrasjon av perseptuelle prosesseringer av den informasjonen vi får via sanseapparatet som; syn, taktil sans, balansesans, ledd- og muskelsans. Dette fører til at en må lære sitt “nye” kroppsskjema og de endringer det har ført til.

Alle bevegelser vi utfører er avgjørende for resultatet. Det påvirker utvikling og læring i den forstand at det kan begrense hvordan vi får søkt erfaring via bevegelsene, hvordan vi oppfatter tekstur og form og hvordan vi får vist kunnskap. Bevegelsesvansker kan også få betydning for det sosiale. Da mer spesifikt i forhold til andres oppfattelse, ens eget selvbilde og selvstendighet.

I et rehabiliteringsforløp etter skade eller sykdom er det ofte de fysiske endringene en ser positiv utvikling ved. Noen oppnår motorikk som gjør at de mestrer de daglige gjøremål, mens andre blir avhengig av kompensering. Uavhengig av utfall må en være bevisst at bevegelser som gjenhentes kan kreve mer energi og dermed påvirke fatigue.

Hva styrer bevegelsene?

Store deler av hjernen er i aktivitet ved utførelse av en bevegelse. En bevegelseshandling må planlegges, igangsettes, koordineres, justeres og avsluttes til rett tid. I tillegg benyttes tidligere erfaringer for å utføre på en god måte. Det vil si at man må benytte hukommelse, oppmerksomhet og eksekutive funksjoner i tillegg til hovedområdene som; den motoriske bark, basalgangliene, lillehjernen, hjernestammen, det perifere nervesystem og nær- og fjernsanser. Dette samspillet kalles ofte praksissløyfen og kan møte ulike forstyrrelser som gir ulike utfall.

Forklaring på begreper som beskriver ulike bevegelsesutfall:

• Lammelser
  • Parese = delvis lammelse som skyldes skade i nerveforsyningen til muskulaturen
  • Paralyse = fullstendig/total lammelse
• Kontrakturer: nedsatt bevegelighet av et ledd på grunn av forandring i selve leddet eller vevsskrumpning i bløtdelene omkring leddet (hud, sener, facier eller muskler).
• Balanseproblem: har ofte sin årsak i skade som påvirker forbindelsen mellom balansesystemet i det indre øret og hjernen, eller skade i lillehjernen (cerebellum). Balansen vil også påvirkes ved endringer i bevegelsesapparatet generelt.
• Koordineringsvansker: sees blant annet ved skade i hjernestammen. Det er vår evne til å koordinere bevegelse, kraft og presisjon.
• Spastisitet: unormalt høy spenning i skjelettmuskulaturen. Årsak er skade i forbindelsen mellom muskler og hjerne (i hjernen eller ryggmargen). Det sendes fremmende og hemmende signaler til musklene for å justere bevegelser. Ved spastisitet er det de hemmende impulsene som er skadet. Det fører da til stramme og harde muskler som gjør at en ikke mestrer jevne, fine og nøyaktige bevegelser. Dette kan være smertefullt og energitappende.
• Hypoton: (det motsatte av spastisitet) lav muskelspenning. Dette påvirker koordinering av bevegelse og kroppsholdning.
• Ataksi: skyldes skade eller sykdom i lillehjernen og/eller dens forbindelser. Vises ved vansker med nøyaktig bevegelse, ustøhet, klønete og lett skjelving. Det kan ramme både fin- og grovmotorikk.
• Apraksi: forstyrrelser i evnen til å utføre viljestyrte, målrettede bevegelser selv om muskler og ledd ikke er skadet. Apraksi skyldes vanligvis skade eller sykdom i den fremre delen av hjernebarken.
• Dystoni: endring i muskeltonus, ofte i form av ufrivillig muskelsammentrekning. Forekommer ofte rundt nakke og skulderparti. Årsaken er nevrologiske forhold som hindrer signalsubstansen dopamin.