Når læring blir taktil

På Diamanten skole i Oslo er utgangspunktet for pedagogikk og læring annerledes. Den lille skolen med ti elevplasser har et grunn- og videregående skoletilbud til elever med medfødt døvblindhet som har behov for taktil tilnærming i opplæringen. Skolen drives av Statped. Nå skal erfaringene komme hele landet til gode.

Barn med kombinerte sansetap må lære den kommunikasjonsutviklingen som stort sett skjer av seg selv hos andre barn. Tilgang til visuell og auditiv læring gjennom ansikt-til-ansikt-samspill, imitasjon eller modellæring blir ikke det samme som for andre barn. Utviklingen av en elevs uttrykk må skje kroppslig gjennom taktil berøring i et fysisk tett og nært samspill mellom barnet og de som er rundt.

Venter på de små tegnene

For lærer Joe Gibson handler lærerhverdagen om å være våken for elevenes uttrykk. Når syn og hørsel er svekket, må læreren være tett på, både for å utnytte syns- eller hørselsrest, men også for å fange opp signaler. Eksempler på slike signaler kan være om eleven flytter kroppen sin nærmere eller bort. Strekker eleven seg etter noe, eller skyver hen det fra seg? Viser ansiktsuttrykket behag, ubehag, smil og latter, eller er eleven spørrende og usikker?

Taktil kommunikasjon skaper et spesielt forhold mellom lærer og elev. Eleven må kunne oppleve og utforske gjennom lærerens kropp. Det vil si eksempelvis å ha lærerens armer rundt seg mens de sammen kjenner på en kopp på bordet og former det taktile tegnet for kopp. Først kan eleven ha hendene sine oppå lærerens. Så er det eleven som utforsker koppen, mens læreren støtter og betrygger med hendene sine oppå elevens.
– Nøkkelen er at læreren oppdager elevens uttrykk, møter dette og gir eleven tid. Dette krever at vi er tålmodige og i stand til å vente. Ofte kan det være fristende å hoppe inn og hjelpe. Det handler også om uendelig med repetisjon – å gjenta taktile tegn om og om igjen, forklarer den engasjerte læreren.

De magiske øyeblikkene

Det er de ørsmå tegnene eller gestene lærerne venter på – når eleven gir et signal om at de forstår, eller tar i bruk et tegn.

– Slike øyeblikk er magiske. Det er dette som motiverer og stimulerer oss til å fortsette å lete i dette spennende samspillet, forklarer læreren. Han har doktorgrad og synes det mest meningsfulle er å være tett på elevene.

Skolen har utviklet en lokalt tilpasset læreplan med komplementerende ferdigheter. Videoanalyse er en mye brukt metode. Da kan de oppdage, se, analysere, følge opp, støtte og forstå elevens kommunikasjon. Næranalyse gir mulig til å se det de ellers ikke oppdager. Gjennom samarbeid med foreldre og laget rundt, prøver de sammen å forstå elevens kommunikative uttrykk.

– Nøkkelen for å lykkes, er å være seg selv. Du må bruke den du er, i møte med eleven. Hver enkelt lærer må skape sin relasjon til den enkelte eleven. Det nytter ikke å kopiere andre. Du må være autentisk og deg selv, forklarer han.

Joe er opptatt av å skape situasjoner som gjør at eleven er interessert i å fortelle – noe som engasjerer eleven til å formidle. For ham har det vært natur, friluftsliv, aktivitet og klatring.

– Å være i en klatrevegg handler om så mange ting. Det er en aktivitet som aktiviserer hele kroppen. Det er mestring, det gir eleven mulighet til komme opp i høyden og oppleve et nytt perspektiv, og det er taktilt og aktiverer kognitive prosesser. Ikke minst er det en reel situasjon der eleven opplever ting som motiverer til kommunikasjon, forklarer læreren.

For lærerne Joe Gibson og Hilde Rossing er det avgjørende å ha et aktivt forhold til å bruke kroppen som verktøy i møte med elevene.

Kroppen er mitt verktøy

– For meg er kroppen det instrumentet jeg har tilgjengelig. Det handler om pust, stemmebruk og kroppsspråk som eleven fanger opp og forstår. En vanlig lærer kan trykke opp oppgaver eller legge på en PowerPoint. Jeg må bruke meg selv og kroppen min, forklarer Hilde Rossing. Den dedikerte læreren har, i likhet med sin kollega, også en doktorgrad. Hun kan ikke tenke seg noe mer meningsfylt enn å jobbe tett og nært med disse elevene.

Når jeg ler, kjennes det i kroppen min når hun er tett ved. Da skjønner hun at noe er morsomt, forklarer hun.

Taktil kommunikasjon

– Taktil kommunikasjon består av peking, gester, tegn, bokstaver og ord. Men det handler også om naturlige gester og naturlig kroppsbruk. Når vi sammen kjenner på ballen, kjenner vi at den er rund. Deretter kommer gesten og tegnet. Det er samme tilnærming som alle barn har. Ved å bruke hele kroppen har vi allerede en naturlig tilgang til kommunikasjon. Gjennom samspill og kommunikasjon er mye tilgjengelig uten at en har så mye kunnskap om taktil kommunikasjon, forklarer læreren.

Om eleven skal lære å kommunisere slik at andre forstår, er det viktig å jobbe for å synliggjøre elevenes uttrykk. Opplevelser setter kroppslige spor og avtrykk. Når elevene gjengir disse avtrykkene i bevegelser og gester, utvikles elevens individuelle kommunikasjonsuttrykk. Dette vil bestå av både kroppsspråk, gester og taktile tegn, som vil gi elevene en tydeligere stemme i hverdagen deres.

Relasjonskompetanse

Hun mener at relasjonskompetanse er nøkkelen for å lykkes som lærer for døvblinde barn.

– Du må forstå og være sensitiv for følelser. Det handler om å være oppmerksom og nysgjerrig på at mye atferd er kommunikasjon. Alle følelser er kommunikasjon, sier læreren.

Når kommunikasjonen foregår gjennom kropp og følelser, er språket lavt lesbart. Da kan det være vanskelig å oppfatte eksakt hva en elev mener. Og da kan det lett oppstå misforståelser og frustrasjon, noe som utfordrer elevens selvregulering.

– Elever som er følelsesmessig preget, har ikke overskudd til å resonere. Læringsvinduet blir da mindre. Derfor må vi jobbe med selvregulering og samregulering. Dette må vi gjøre før vi går i gang med taktile tegn eller taktile brikker.

Den erfarne læreren er også opptatt av struktur og forutsigbarhet.

– Elevene skal kjenne igjen dagene og hva som kommer. Samtidig må vi også gjøre barna robuste for endringer. Rammene er ikke alltid mulig å kontrollere.

Små store seire

Hun er også opptatt av at det skapes oversikt og strukturerte muligheter for at barnet kan foreta valg.
– Vi må lete etter de små tegnene. Når kommer smilene? Når er kroppen avslappet? Når strekker eleven seg etter noe? Det handler om å høre barnets stemme. Seierne er bittesmå, men kjempestore, sier hun.

Mor og far til Helle, Anne Grethe Skryten og Hans Arne Thorshaug, forteller om ei fornøyd jente som kommer hjem fra skolen. Helle liker å være med mennesker.

Helle ble født blind og med nedsatt hørsel. Den gang ante ikke foreldrene hva det innbar, men har lært underveis. De kom tidlig i kontakt med Diamanten skole (som den gang het Skådalen skole). De beskriver det som en lykkehistorie å få mulighet til å ha Helle på en skole med ildsjeler og folk med høy kompetanse på barn som Helle.

For dem betyr det trygghet at Helle er i et miljø med folk som kan språket hennes.

– Det handler om å komme til et miljø der Helle blir forstått. Det er grunnleggende for å ha det bra, sier foreldrene.

Hjemme bruker de stemmen i tillegg til tegnspråk og taktile tegn. De opplever at Helle får med seg veldig mye. Hun registrerer raskt stemninger. Hun kommuniserer med søsteren sin, og hun elsker aktivitet og alt hun kan føle på kroppen. Toppen er å være med far ut på firhjulingen.

– Vi må være tålmodige. Når du aldri ha sett eller hørt, må læring foregå gjennom følelser, berøring og repetisjoner. Det krever tilstedeværelse. Vi er sammen med kroppen og må være nære og oppmerksomme, forklarer foreldrene.

De har tett dialog med skolen via en daglig kommunikasjonsbok. De bruker videoobservasjon og har videomøter.

–Det er viktig at vi utveksler erfaringer om Helles tegn og uttrykksform, slik at vi er samkjørte på hennes kommunikasjon og uttrykksform. Repertoaret utvides hele tida.

Skal komme hele landet til gode

Med høyt kompetente fagfolk skal erfaringene ved Diamanten skole i Oslo komme flere til gode.

– På mange måter kan vi si at Diamanten fungerer som en modellskole hvor kunnskap utvikles, prøves ut, dokumenteres og spres. Det er viktig for oss å gi tilgang til det skolen utvikler og produserer. Rådgivere i Statped samarbeider med oss og deler våre erfaringer og kunnskaper med skoler over hele landet. Vi ønsker også svært gjerne besøk eller korttidsopphold når noen er interessert, sier rektor Hege Kristine Høgmo.

Individuell tilpasning er avgjørende

Hvorfor det er behov for et høykompetent skolemiljø for barn som er født med døvblindhet, forklarer hun slik:

– Disse barna har ikke tilgang til det språket som brukes naturlig i det samfunnet de lever i. De har en tilgangsproblematikk til kulturspråket. For at barn med døvblindhet skal bli hørt og kunne utvikle kommunikasjon, er individuell tilpasning veldig viktig, forklarer rektoren.

Skolen har i over 40 år utviklet denne kunnskapen i et nært samarbeid med de nordiske landene.

Se video om når læring blir taktil:

Video - tegnspråktolket

Video - synstolket