Utredning av lese- og skrivevansker

Tegn på at en elev kan ha dysleksi, kan og bør normalt oppdages tidlig – i alle fall i løpet av 1. klasse. Hvis slike tidlige tegn oppdages, bør tiltak settes inn.

Det viktigste er hva som blir gjort i tiden fra en mistanke eller bekymring oppstår og fram til diagnosen eventuelt settes.

Følgende forhold er særlig viktige i denne sammenhengen:

• Det er godt dokumentert at når tiltak rettet inn mot dysleksi iverksettes tidlig, er effekten bedre enn når de samme tiltakene settes inn senere. Det ser altså ut til at det er et «vindu» for tidlig innsats som det er viktig å benytte.
  
  
• Det er ingen faglige holdepunkter for å hevde på generelt grunnlag at dysleksi ikke kan konstateres før 4. klasse, eller 3. for den saks skyld.
  
  
• Det finnes velkjente risikomarkører for dysleksi, og alle som er involvert i tidlig lese- og skriveopplæring bør kjenne til disse. Markørene kan identifiseres med enkle grep og rutiner i første klasse. Hvis en elev ikke har forventet progresjon, bør gode rutiner for oppfølging tre i kraft. Å vurdere elevens vansker opp mot kjente risikomarkører bør være et selvsagt element i slike rutiner. Svak fonologisk bevissthet og dysleksi i nær familie er særlig viktige faktorer. Er noen eller flere av disse markørene til stede, bør det få konsekvenser for den videre oppfølgingen.
  
  
• Det viktigste er kanskje ikke når selve diagnosen settes, men hva som er skjedd i forkant, det vil si hvor god og spisset leseopplæring eleven har fått i perioden fra bekymringen oppsto og til en eventuell diagnose settes. Det er svært uheldig om man venter på resultatet av en diagnostisk utredning før man iverksetter individuelt tilpassede tiltak. En fare ved å si at dysleksi ikke kan konstateres før i 3. eller 4. klasse, er at det kan føre til en vente-og-se-holdning, eller at tiltak ikke blir spisset inn mot elevens faktiske vansker. Eleven kan få «intensivert» opplæring som ikke er tilpasset elevens faktiske nivå og behov, og som han eller hun derfor ikke har nytte av. I mange tilfeller kan slik undervisning virke mot sin hensikt, fordi uheldige strategier fester seg, og fordi eleven på grunn av lite mestring og framgang får et negativt forhold til lesing og leseopplæring.

Et av kriteriene for dysleksi er at vanskene med å lære å lese ord skal være «vedvarende», eller «gjenstridige». Derfor inngår det i en dysleksiutredning å undersøke hvordan eleven responderer på tiltak.

Det kan være flere årsaker til at elever har svak progresjon i den tidlige lese- og skriveopplæringen. Det trenger ikke handle om dysleksi. Forhold som modenhet, oppmerksomhet, selvregulering, ferdigheter i opplæringsspråket, kvalitet i opplæringen, ressurser og stimulering i hjemmet m.m. kan også spille inn. Her er det imidlertid viktig å være klar over at dysleksi refererer til avkodingsvansker, enkelt sagt vansker med å lære å lese ord, og er et snevrere begrep enn lese- og skrivevansker.

Det man skal forsøke å fange opp tidlig når vi snakker om dysleksi, er en særskilt vanske med å lære rask og effektiv ordavkoding. Årsaken antas å være, i de aller fleste tilfeller, svakt utviklede fonologiske ferdigheter. Hvis en elev har svak progresjon i 1. klasse, bør lærer og spesialpedagog på skolen snarest forsøke å danne seg et bilde av hva vansken skyldes. I denne sammenhengen er det viktig å ha kunnskap om dysleksi og andre lese- og skrivevansker, ikke minst å kjenne til nevnte risikofaktorer for utvikling av dysleksi.

Kunnskap om effektive tiltak er selvsagt også viktig. Omfattende forskning viser at leseopplæring med eksplisitt fokus på å styrke elevens fonologiske bevissthet, i kombinasjon med og integrert i innlæring av bokstav-lyd-forbindelser, samt lesing av tekst på tilpasset nivå, er hovedelementer i virksomme tidlige intervensjoner. De aller fleste elever vil ha nytte av opplæring basert på slike prinsipper, men elever med dyslektiske vansker trenger mer eksplisitt og intensiv undervisning i dette. Og slike intervensjoner er mer effektive hvis de iverksettes i 1. klasse enn hvis de iverksettes i 3. klasse.

I 2018 kom en ny bestemmelse inn i opplæringsloven, § 1-4, om tidlig innsats. Her heter det at skolen skal «sørgje for at elevar som står i fare for å bli hengande etter i lesing, skriving eller rekning, raskt får eigna intensiv opplæring slik at forventa progresjon blir nådd».

Utdanningsdirektoratet presiserer at den intensive opplæringen skal være begrenset til en kort periode, det vil si at den intensive opplæringen nokså raskt skal gjøre eleven i stand til å følge alminnelig progresjon i undervisningen.

Hvis man ikke «innen rimelig tid ser positive effekter av intensivopplæringen som tilsier at eleven vil kunne følge forventet progresjon», må man endre opplegget og vurdere spesialundervisning. «Innen rimelig tid» er kanskje et vagt begrep, men det er i alle fall klart at intensiv opplæring i denne betydning ikke skal strekke seg over år. Det presiseres også at det i noen tilfeller ikke er noen grunn til å vente med å sette i gang spesialundervisningsprosessen. Dette gjelder særlig «hvis eleven har kjente utfordringer, f.eks. funksjonsnedsettelser, som gjør det klart at han eller hun ikke får tilstrekkelig utbytte av det ordinære opplæringstilbudet».

Normalt vil vi si at forløpet Ikke forventet progresjon - Intensiv opplæring – Ikke tilstrekkelig effekt av intensiv opplæring – Utredning, diagnose og ytterligere individuelt tilpasset leseopplæring –bør finne sted i løpet av de to første skoleårene.

Hvis en elev faktisk har blitt godt fulgt opp ved mistanke om dysleksi, og har fått god opplæring tilpasset hans eller hennes særskilte vansker og behov, er det ikke nødvendigvis en «forsømmelse» om diagnosen stilles først i 4. klasse. Men samtidig kan man si at dersom eleven har vært fulgt opp på denne måten, så har det høyst sannsynlig vært mulig å sette diagnosen tidligere. Man trenger ikke to eller tre år for å vurdere hvordan elever responderer på tiltak.