I 1975 ble Ante vist for første gang på norske TV-skjermer. Serien om samegutten som måtte gå på internatskole og ikke fikk snakke samisk ble en stor suksess, og i kjølevannet av den fulgte mange debatter om samenes rett til å fortsette sin tradisjonsrike kultur. I dag, snart 40 år senere, kjemper fortsatt samene for sitt språk og sin kultur.
Det finnes 11 samiske språk, og de største i Norge er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. De to sistnevnte språkene står på Unescos liste over alvorlig truede språk.
Aasta Joma Granefjell er rådgiver i «Samisk spesialpedagogisk støtte» (SEAD). - Som sørsame er jeg opptatt av å bevare det sørsamiske språket som er mitt språk. Jeg har alltid det kulturelle perspektivet i bunn når jeg driver spesialpedagogisk arbeid blant samiske barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov, forteller Aasta.
Kultur eller vanske?
Aasta har undervist i 20 år i sørsamisk, først i Snåsa, og deretter på Røros. – Rundt Rørostraktene var fornorskingsprosessen hard, og min far snakket derfor ikke samisk. Det har jeg lært av min mor. Jeg vil at mine barn og barnebarn skal kunne bruke hjertespråket sitt. Mye har skjedd siden mine foreldre var unge, og i dag velger de fleste som har samiske røtter samisk for sine barn. En revitalisering av språket og kulturen er på gang, konstaterer Aasta fornøyd.
De samiske språkene skiller seg klart ut fra hverandre, og ikke minst fra det norske språket med en helt annen grammatikk og setningsoppbygging. – Hvis du for eksempel tar for deg det sørsamisk språket, så kommer ofte verbet til slutt. Da kan det bli litt krøll med norsken, men det betyr ikke nødvendig vis at eleven har lese- og skrivevansker. Videre er samiske språk tett knyttet opp til naturen, og mange ord og begrep er hentet fra reindriften. Kjenner man det samiske språket og kulturen, blir det straks enklere å skille mellom når det handler om kulturforskjeller og når det faktisk er snakk om en vanske, mener Aasta.
Fremmede begrep
Aasta deltar på en god del ansvarsmøter for å sørge for at den kulturelle dimensjonen kommer inn i det spesialpedagogiske arbeidet. Hun forteller om takknemlige foreldre som med tårer i øynene forteller hvor godt det er å slippe å kjempe helt alene for sitt samiske barn. For Aasta forstår.
- Se for eksempel på lærebøker, og hvordan norsk læres. Bildene som brukes er fra norske barns hverdag, og med en begrepsbruk som nødvendig vis ikke er gjenkjennelig for et samisk barn. Når læreboka forteller om gård og kyr, ville det for en del samiske barn være mer naturlig med tema som rein og
I 1975 ble Ante vist for første gang på norske TV-skjermer. Serien om samegutten som måtte gå på internatskole og ikke fikk snakke samisk ble en stor suksess, og i kjølevannet av den fulgte mange debatter om samenes rett til å fortsette sin tradisjonsrike kultur. I dag, snart 40 år senere, kjemper fortsatt samene for sitt språk og sin kultur.
Det finnes 11 samiske språk, og de største i Norge er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. De to sistnevnte språkene står på Unescos liste over alvorlig truede språk.
Aasta Joma Granefjell er rådgiver i «Samisk spesialpedagogisk støtte» (SEAD). - Som sørsame er jeg opptatt av å bevare det sørsamiske språket som er mitt språk. Jeg har alltid det kulturelle perspektivet i bunn når jeg driver spesialpedagogisk arbeid blant samiske barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov, forteller Aasta.
Kultur eller vanske?
Aasta har undervist i 20 år i sørsamisk, først i Snåsa, og deretter på Røros. – Rundt Rørostraktene var fornorskingsprosessen hard, og min far snakket derfor ikke samisk. Det har jeg lært av min mor. Jeg vil at mine barn og barnebarn skal kunne bruke hjertespråket sitt. Mye har skjedd siden mine
kalvemerking. For selv om elevens familie ikke driver med reindrift lengre, er samer ennå i stor grad styrt av det samiske året som har åtte årstider, forteller Aasta.
Som eneste spesialpedagogen i SEAD med sørsamisk som spesialfelt, må Aasta kunne litt om alle vansker. Hun er mye på farten fordi den sørsamiske befolkningen bor spredt fra Hedmark i sør og helt opp til Mo i Rana i nord. – Sjefen min sa spøkefullt at dette er en jobb for den som ikke synes han har det så pent hjemme den gangen jeg søkte på stillingen, forteller Aasta og ler. – Jeg er avhengig av å samarbeide med kolleger som har dybdekompetanse på diverse vansker i Statped, og min primæroppgave er å være den samiske røsten, forteller Aasta. I tillegg til Aasta på Røroskontoret, har SEAD medarbeidere ved Statpeds kontorer i Alta, Kautokeino og Tromsø.
Få bøker på sørsamisk
Aasta forteller om store utfordringer i forhold til utvikling av materiell, spesielt kartleggings-og observasjonsmateriell som har en verdi først når det er tilgjengelig på barnets språk.
- SEAD er nettopp ferdig med et større prosjekt med å få oversatt TRAS til sørsamisk. Det er et mye brukt observasjonsverktøy som gir kunnskap om barns språkutvikling i alderen 2-5 år. Utfordringen er at det finnes mange huller i den norske versjonen i forhold til samisktalende barn. Det gjør at varsellampene blinker for tidlig fordi samiske barn ikke forstår de norske begrepene, forteller den engasjerte rådgiveren.
Videre savner Aasta flere lettleste bøker på sørsamisk som kan brukes i spesialpedagogikken. Hun har derfor et ønske om å lage flere bøker etter hvert. Men først skal masteren i spesialpedagogikk ferdigstilles.
- Jeg drømmer om økt anerkjennelse for det samiske, og at folk i større grad skal se viktigheten av å ha samiske fagfolk på alle områder. Imens fortsetter kampen for mitt eget språk, avslutter Aasta Joma Granefjell.