Det brukes mange ulike begreper relatert til flerspråklighet. Her er en oversikt over noen begreper man gjerne møter når man leser om flerspråklige:
Førstespråk, morsmål, hjemmespråk eller opprinnelsesspråk?
Førstespråk, hjemmespråk og morsmål viser ofte til det samme i forskningslitteraturen, og betegner språkene barn blir eksponert for og lærer seg først. Opprinnelsesspråk beskriver også hjemmespråket, men betydningen viser også til at utviklingsmulighetene kan være begrenset fordi språket brukes på få arenaer.
Andrespråk
Andrespråk brukes om språk som læres i tillegg til førstespråket/ene. For flerspråklige er ofte andrespråk det/de dominerende språket/ene i samfunnet, og dermed også nødvendig å tilegne seg for å delta i barnehagen, på skolen, i yrkesliv eller andre samfunnsaktiviteter. Selv om språket kan være det tredje, fjerde eller tiende som læres, betegnes det likevel som et andrespråk.
Simultan og sekvensiell flerspråklighet
Flerspråklighet kan teoretisk deles inn i simultan og sekvensiell flerspråklighet. Begrepet simultan betyr samtidig. Simultan flerspråklighet refererer derfor til barn som eksponeres for to eller flere språk fra fødselen av, eller i svært ung alder, vanligvis før de er tre år.
Begrepet sekvensiell viser til at noe opptrer i rekkefølge. Sekvensiell flerspråklighet refererer derfor til barn som lærer andrespråk etter å ha begynt å mestre førstespråk. Tidlig sekvensiell flerspråklighet innebærer vanligvis at barnet først lærer et morsmål/førstespråk/hjemmespråk, og deretter et andrespråk, ofte når de eksponeres for norsk ved oppstart i barnehage. Barn som har en simultan flerspråklig utvikling vil ha flerspråklighet som morsmål, mens barn som har en sekvensiell flerspråklighet vil ha lært grunnleggende språkferdigheter på førstespråket før de lærer et andrespråk.
Selv om den mer systematiske eksponeringen kanskje startet i barnehagen, vil mange allerede fra fødsel av eksponeres for norsk. Dette er et eksempel på at inndelingen i sekvensielt og simultant flerspråklig i praksis kan være kunstig og forenklet.
Minoritetsspråklig, fremmedspråklig eller flerspråklig?
Å være minoritetsspråklig innebærer at ens førstespråk (eller morsmål) ikke er majoritetsspråket i samfunnet en lever i, og brukes av en mindre gruppe. I Norge vil det være de som har et annet førstespråk enn norsk og samisk. Begrepet majoritetsspråk refererer til språket som brukes av den største gruppen i samfunnet, og er ofte det offisielle språket i landet man befinner seg i. Minoritetsspråk referer til språk som tradisjonelt har blitt brukt innenfor et bestemt territorium eller stat, av statsborgere som utgjør en historisk mindretallsgruppe i befolkningen. Eksempel på minoritetsspråk i Norge er samiske språk, kvensk, romanes og romani, som er beskyttet av minoritetsspråkpakten. Å være flerspråklig og minoritetsspråklig er derfor ikke nødvendigvis det samme. Videre har enkelte også brukt begrepet fremmedspråklig for å beskrive flerspråklige. Begrepet brukes ofte også om språk som man får formell opplæring i, for eksempel i skolesammenheng. Derfor anses fremmedspråklig i dag å være upresist og utdatert for å omtale flerspråklige personer.
Les mer om ord og utrykk som brukes i forbindelse med flerspråklige på Nafos nettsider.