Lytteutvikling (0−1 år)

Når små barn med nedsatt hørsel skal bruke hørselen sin til å forstå og utvikle talespråk, må de lære seg å lytte og utvikle lytteferdigheter.

Hovedformålet med høreapparater for små barn med nedsatt hørsel er å kompensere for hørselstap og gi ekstra hjelp i situasjoner der det er nødvendig. Høreapparater erstatter ikke normal hørsel, men vil i de fleste tilfeller hjelpe et barn med hørselstap til bedre å oppfatte tale og ulike lyder fra omgivelsene. Dette krever at barnet bruker høreapparatene så mye som mulig for å bli vant til lydbildet med høreapparat. Varierende bruk eller ikke-bruk av høreapparat kan være forvirrende for barnet og i verste fall hindre den ønskede lytteutviklingen.

Lytteutvikling hos barn med nedsatt hørsel

Lytteutvikling er en vedvarende prosess, og å lære å lytte er utvikling i en gitt rekkefølge. Starten er å oppdage lyder, og målet er å forstå og bruke talespråk.

Å oppdage lyd vil si å bruke evnen til å respondere på lyder eller om lyder ikke er der.
Å diskriminere lyd vil si å bruke evnen til å oppfatte likheter eller forskjeller mellom to eller flere språklyder. Barnet lærer seg å legge merke til ulikhetene og til å respondere på forskjellige lyder.
Å identifisere lyd betyr å bruke evnen til å respondere på språklyder som representerer ting eller handlinger. Barnet kan allerede i denne fasen peke på rett objekt eller bilde og/eller skrive/tegne hva det hører.
Å forstå lyd handler om at barnet viser at det forstår meningen med talen ved å svare på spørsmål, følge en instruksjon, omformulere og delta i en samtale.

Lytteutvikling er også en spirallignende prosess. Når barnet forstår hva det hører, vil det også kunne bruke talespråklyder til å uttrykke seg. Barnet sier hva det hører.

Her er en digital barnebok som er ment å motivere hørselshemmede barn til å øve opp evnen til å lytte: Lære å lytte (erher.no)

Vær oppmerksom på barnets hørsel. Se om de snur seg mot lyd eller ser på deg når du snakker.

Snakk om lyder rundt i huset og gå på lydjakt. Lytt til klokken som tikker og si “t-t-t", bilen som sier “brumm brumm” osv.

Bekreft barnet når det orienterer seg mot lyd; “det hørte du” samtidig som du plasserer fingeren ved øret ditt

Mange foreldre erfarer at barnet har nytte av en naturlig barnerettet tale, såkalt parentese.

Parentese er syngende tale som foreldre bruker helt naturlig når de kommuniserer med babyer. Sammenliknet med vanlig tale kjennetegnes parentese ved kortene setninger, langsommere tempo, overdreven intonasjon og ca. én oktav høyre toneleie.

Et barn med nedsatt hørsel kan oppleve akustiske trekk ved syngende stemme som noe attraktivt, og barnet retter ofte både visuell og auditiv oppmerksomhet mot dere når dere synger med stemmen.

Se hva som skjer i små barns hjerne når dere bruker syngende stemme:

Les mer på Lære å lytte (erher.no)

Lytteutvikling hos barn med normal hørsel

Hovedpunktene i den tidlige lytteutviklingen til et barn som er født med normal hørsel, er nyttige referansepunkter for å følge lytteutviklingen til barn med nedsatt hørsel.

Barn med normal hørsel vil allerede ved fødselen av ha gjort seg noen lyderfaringer ved å ha hørt mors stemme i fosterstadiet. Denne erfaringen gjør at barn er innstilt på å oppfatte rytmen i talespråket fra første dag. Rytmen i språket kan også kalles prosodi, som omfatter rytme, melodi, tonehøyde, varighet og styrke i talen.

En vil raskt etter fødsel kunne se at barnet er bevisst på lyd og responderer karakteristisk på høye lyder med Mororefleksen. Barnet vil få tilgang til en mengde lyder som i utgangspunktet er meningsløse for barnet (omgivelseslyder og talelyder), men vil i liten grad respondere på disse hvis de ikke er svært høye slik som for eksempel en støvsuger.

Ettersom ukene går, lærer barnet at disse lydene ikke er truende og følges av opplevelser som er meningsfulle for barnet. Dette vil føre til at reaksjonene gradvis hemmes, og vi ser at det er mulig for barnet å ignorere mye av støyen i miljøet med mindre den er viktig, eller ny eller kanskje litt annerledes og spennende. Til å begynne med, når barnet hører en høy lyd, reagerer det med å

rykke til
blunke
stoppe sugerefleksen (dersom barnet har smokk eller ammer)
heve øyenbrynene
rynke pannen
få rykninger i munnen

I løpet av de tre første månedene vil disse reaksjonene observeres mer hyppig også til lyder med lavere styrke. Dette er i hovedsak refleksive responser, men etter hvert vil barnet begynne å rette oppmerksomheten mot lyd mer bevisst, altså lytte. Man kan oppdage en viss spenning i kroppen hos barnet i vedvarende støy, eller til og med små øyebevegelser, som om barnet søker etter lyden.

Ved seks ukers alder kan en baby reagere på å bli oppfordret av et blikk eller behagelig ventende oppmerksomhet, som om barnet allerede kjenner igjen morens eller omsorgspersonens stemme.
Ved to til tre måneders alder vil barnet begynne å le som svar på foreldrenes latter og når det blir herjet med.

Samtidig blir barnet stadig mer aktivt med vokalisering, og engasjerer seg i en "svarende samtale" med mye kroppslig belastning, mens barnet prøver å variere toneomfanget eller lage forskjellige lyder med tunge og lepper.
Så snart barnet utvikler oppmerksomhet mot lyd og begynner å lytte, lærer det at finnes lyd/ikke lyd samt alle slags type lyder; sterke, svake, rytmiske, støyende, mannlige, kvinnelige osv.
Barnet hører også seg selv, egne kroppslige lyder, gråt og vokalisering. I starten responderer barnet på lyder som er nær en selv, men vil etter hvert også utvikle det å høre på avstand.

På slutten av tredje måned vil en nyfødt baby ha utviklet noen grunnleggende auditive ferdigheter

kjenne igjen mors/fars stemme

begynne å snu hodet for å lokalisere ulike lyder
slutte å gråte for å lytte.
Begynnende oppmerksomhet mot leker som lager lyd
lytter til egne lyder

Det viktigste av alt er dog det at barnet lærer at lyd brukes til kommunikasjon, ved å gråte eller vokalisere får barnet en respons og oppmerksomhet.

Barnet utvikler nå sin auditive tilbakemeldings-loop, altså evnen til å lytte hva en selv sier og på sikt korrigere etter behov. Barnet liker å høre på egen stemme, ler høyt igjen og igjen, vokaliserer og babler et lite sett med talelyder, i hovedsak vokaler. Generelt har studier av barnevokalisering rapportert at vokaler har en tendens til å forekomme oftere i de tidligere månedene, mens konsonanter blir hyppigere i de siste månedene av det første året. Dette gjelder også for barn med nedsatt hørsel.

Hørselen bidrar nå til bevissthet om lyd i rommet. Det holder barnet i kontakt med omgivelsene til enhver tid, selv når det er mørkt. Når barnet blir alene, blir det beroliget fordi det kan høre lyder rundt seg. Hva slags miljø en baby er vant til, påvirker reaksjonen på lyd. Hvis det er omgitt av mye støy fra fødselen (søsken som leker osv.) ignorerer den snart lyd. Hvis barnet er vant til et roligere miljø, beholder det refleks-reaksjonene mye lenger.

Mellom tre og fem måneder er det noen ganger svært vanskelig å teste en babys hørsel ved å observere reflekser. Spesielt rundt fem måneder virker det som om all støyen som barnet har reagert på tidligere, nå er uinteressant. Barnet har likevel ikke utviklet diskrimineringsferdigheter eller lokalisering slik at andre reaksjoner kan observeres. Barnet kan være mer interessert i visuelle stimuli på dette tidspunktet. Den varierte lytteopplevelsen fra de første månedene fører til en ny auditiv ferdighet; diskriminering. Dette begynner med en bevissthet om tilstedeværelse eller fravær av lyd og blir etterhvert mer sofistikert.

Etter seks måneder er spedbarnet tydelig oppmerksom på lyder, slik at det reagerer annerledes på forskjellige toner, gjenkjenner omgivelseslyder osv. Rundt denne alderen vil en baby som blir holdt ansikt til ansikt av en voksen reagere hvis den hører morens stemme. Et annet aspekt ved diskrimineringsferdigheten er evnen til å hemme lyd. Til å begynne med er verden full av forvirrende lyder, men etter hvert som de blir meningsfulle, er vi i stand til å fokusere på de som er viktige på det tidspunktet og å ignorere uvesentlige lyder. Barn med sammensatte behov har imidlertid ofte problemer med å skille signalet fra støy og blir distrahert av alle lydene i miljøet.

Innen den sjette måneden har den nyfødte

et bredere spekter av vokalisering
et bredere spekter av ansiktsuttrykk
økt motorisk kontroll
større interesse mot omgivelsene

Barnet liker når den voksne eller søsken hermer etter lydene det lager. Barnet liker også å bli sunget til. Hvis barnet står og holdes av mamma/pappa, kan det gynge i takt med musikk. Barnet bruker også auditive ledetråder knyttet til ting det ikke ser i rommet. For eksempel hvis barnet mister ranglen, er det i stand til å finne den innenfor grensene for hva barnet kan se og høre.

Auditive ferdigheter som voksne nå kan observere, er når barnet

snur hodet og leter etter lyder de oppfatter
responderer på mors stemme
produserer en variasjon av bablelyder, og imiterer
endrer pitch/tonehøyde i stemmen
liker leker med lyd
fremstår som påkoblet til omgivelsene og lyder i miljøet

Den neste viktige milepælen er lokalisering, altså evnen til å finne ut hvor lyd kommer fra. Evnen til å lokalisere lyd utvikler seg gradvis og er nært knyttet til motorisk utvikling og modning hos barnet. Det kan sies å begynne når et barn settes i sittende stilling, det vil si innen den sjette måneden.

Først må lyden være nær øret, og øynene vil bevege seg i riktig retning, eller barnet vil snu hodet i retning av lyden.
Evnen til å lokalisere lyder automatisk oppstår vanligvis med evnen til å sitte opp, og er lettere når hodet er i bevegelse.
For å oppdage svakere lyder på et bredt spekter av frekvenser kreves det at en har tilgang til hørselen på begge ørene, altså bilateral hørsel.
Å finne ut hvor lyder kommer fra blir bedre når barnet begynner å bevege mer på seg. Dette er vanligvis fullt utviklet når barnet er rundt 2 år.

For barnet betyr lokalisering at det kan koble lyd til objekter, og er dermed viktig for persepsjons- og læringsprosesser. Evnen til å lokalisere lyd er viktig for eksempel for sikkerheten som ved kryssing av gaten, for å avstands-bedømme lyd osv. Mange gjenstander i det daglige livet til et lite barn er preget av lydene de lager, så vanskeligheter med lokalisering vil utfordre læringsprosessen. Ved slutten av det første året er ikke lokalisering alltid nødvendig, men et spedbarn ser ut til å reagere automatisk på lyder som interesserer dem, på nesten hvilken som helst avstand i et moderat stort rom. Barnet ser ikke ut til å reagere på lyder over eller bak seg. Det kan faktisk ta flere år før lyder som lages over hodet på barnet blir lokalisert automatisk, med unntak av fly.

Lokalisering er av stor betydning for identifisering av mamma/pappa og stemmen hennes/hans. Barnet utvikler en emosjonell trygghet. Fra den sjette til den niende måneden vil barnet svare på eller rope, eller begge deler når noen sier navnet til barnet. Dette selv når den som snakker er bak barnet. Barnet liker nå å høre sin egen stemme og vil teste ut ved å la stemmen sin gli fra en høy tonehøyde til en lav og omvendt. Dermed begynner barnet å overvåke sine egne høye lyder gjennom den auditive tilbakemeldingsloopen. Man kan også observere at barnet blir stille og ser ut til å være mer interessert i å absorbere alle samtalene og lydene i omgivelsene.

Auditive ferdigheter vi nå kan observere, er å

snu seg og leter etter lyder som er utenfor det barnet ser
respondere på eget navn, telefonen som ringer og andres stemmer
forstå når en sier nei nei eller ha det samt andre vanlige brukte fraser
produsere lyder med variasjon, altså høye og lave lyder med glidende
overganger
lytte til musikk og sang

For å lære språk må et lite barn være i stand til å lagre og huske både auditive bilder av språkets lyder, ord og setningsstrukturer samt korrekt rekkefølge av auditive vokale mønstre. Auditivt minne for språk ser ut til å være lokalisert til venstre hjernehalvdel. Ved sin første bursdag begynner et normalthørende spedbarn å bruke alle disse grunnleggende auditive ferdighetene for å reagere på omgivelsene og bearbeide språk, forutsatt at det har hørt normalt.

Når barnet skjønner at rekkefølgen av lyder har noe å gjøre med ting det ser eller opplever, begynner det å lære raskt. To nye auditive ferdigheter er nå av stor betydning; auditivt minnespenn og auditiv sekvensering. Det er ikke kjent når det auditive minnet begynner, men det begynner sannsynligvis ved fødselen. For at et element skal lagres i langtidsminnet, må det øves inn og knyttes til tidligere informasjon. Vårt umiddelbare auditive minne sies å være begrenset til syv elementer, pluss eller minus to. Den gyldne regelen er en ting pr år, altså 1 år - auditivt minne på 1 (opp til 7 +/- 2). Auditiv sekvensering betyr å forstå og huske rekkefølgen på lydene. Dette hjelper med hukommelse og forståelse.

Vi bruker ofte rytme og intonasjon eller andre hjelpemidler for å huske og gjenkalle. Hukommelse er således assosiert med auditiv gjenkalling, men utviklingen er åpenbart kombinert med erfaring, motivasjon og språktilegnelse, eller kunnskap om språkkoden. Intelligens er også kjent for å påvirke minnespennet. Auditiv gjenkalling er en svært kompleks og aktiv prosess.

Auditive ferdigheter vi nå kan observere, er at barnet

snur seg for å lete etter lyder bak han/henne
responderer på lyder på avstand
imiterer enkle lyder og ord
produserer en større variasjon av lyder, inkludert vokaler og noen konsonanter
babler som respons på andres stemme
kan peke på/identifisere kjente objekter når det blir spurt om det («hvor er ballen»)
har begynnende evne til å oppfatte informasjon som ikke er direkte rettet mot barnet

Side 4 av 4

Språk, lytting og kommunikasjon i første leveår for barn med hørselstap