Hvordan kan blinde barn delta i lek med seende jevnaldrende | www.statped.no

Små blinde barn og lek med seende, pedagogens rolle

Hvordan kan blinde barn delta i lek med seende jevnaldrende

Seende jevnaldrende leker og gjør som leken krever. Det stiller krav til de deltakende barna om å jenke seg, tilpasse seg andre og det situasjonen krever. Barna må komme med bidrag, kreativitet og fantasi, lede og la seg lede, kunne være i fiksjonen og være med på å opprettholde leken. Dette er viktige sosiale ferdigheter og gir bidrag til livsglede (Ytterhus, 2000). Pedagogen må benytte de uformelle muligheter som livet i barnehagen gir til å få i gang lek og samhandling og spontant få det blinde barnet inn i leken som lekes. 

De minste blinde barna leker det de hører. Før de har erfaring og forståelse prøver de å kopiere lyden av leken, men forstår ikke hva lyden innebærer før de har lært leken. I en barnehage bakte barna med kjevle. Det blinde barnet etterapte lyden kjevlen laget med å banke den mot bordplaten og forstod ikke at de andre brukte kjevlen til å trille deigen flat. Det blinde barnets måte å bake på er ikke tiltrekkende på seende barns lek og gjør det vanskelig for seende barn å koble seg på. 

Det blinde barnet må lytte til leken for å høre hva som lekes, og til dialogen mellom barna og så finne ut hvordan hun kan delta. Noen ganger kan det være nødvendig for pedagogen å hviske at «nå kan du si …», eller «nå kan du gjøre sånn...», både for det blinde barnets mulighet til innsmett i leken og som eksempel på hvordan det kan gjøres. Seende barn inviterer hverandre med blikk og har lettere for å se når det passer. 

Når barna har fått erfaringer med å leke sammen vil fortsatt det blinde barnets lek være annerledes. Seende barn har flere initiativ i leken fordi det hun ser inspirerer fantasien. Seende barn er mer fysisk aktive mens det blinde barnet er mer språklig aktiv i lek. De kan likevel oppnå å være i samme fiksjon og kan dele fantasien. Begge kan oppleve at de leker sammen, særlig hvis de har delt samme erfaring som inspirasjon til tema i leken. Barn som ikke ser kan forestille seg lek, og ved hjelp av språket kan de delta uten å være like fysisk aktive. I leken er det nødvendig at det fysiske rommet avgrenses, for å gjøre det mulig for det blinde barnet å delta mest mulig aktivt. 

Det er en motsetning mellom lekens frie flyt etter barns eget initiativ og den tilrettelagte voksenstyrte leken. For at et barn som ikke ser skal kunne samspille aktivt i leken, er det nødvendig at pedagogen deltar for å hjelpe de lekende. Barna må få mulighet til å bli kjent med hverandre og leke seg sammen. Pedagogen må til å begynne med lede leken. Hun må ha en rolle, være i fiksjonen og unngå å bryte dialogen mellom barna. 

Her presenteres en firetrinns modell som er basert på Ulf Jansons forskning på blinde barns lek med seende. Leken bygges systematisk opp fra tidlig alder med leker som seende barn leker med. Vi må ha et langsiktig perspektiv og planlegge ut fra hvordan seende barn leker. Da først kan vi forvente at blinde barn kan delta sammen med jevnaldrende, men med voksen støtte. For hver ny lek som skal lekes, må barnet lære leken og bli kjent med lekeutstyret først sammen med pedagogen. Deretter sammen med ett barn og pedagogen og videre sammen med to barn (Se trinn 1 til 4). Det blinde barnet må bli kjent med lekeutstyret. Det må ikke være for mange ting og hun må ha et leketema-repertoar, før hun kan klare og leke sammen med andre. Ellers blir det blinde barnet opptatt av å undersøke lekeutstyret framfor å leke, og vil ha begrensede muligheter til å bidra inn i leketemaet. Med økende  alder og erfaring vil det blinde barnet bruke kortere tid på å forstå leken og vise mer initiativ til å delta i spontan lek. 

Fordi blinde barn ikke ser hvordan ting henger sammen har de ikke mulighet til å forstå sammenhenger fordi den taktile sans er begrenset når det gjelder å forstå helheter. Det er krevende å sette sammen fragmenter til en forståelig helhet. For eksempel å forstå hva en gravemaskin er, hvordan den fungerer og hva den kan gjøre. Derfor må vi sørge for at barnet sammen med lekekamerater får konkrete erfaringer, opplevelser og tid til å forstå. Sammen kan de da få inspirasjon til å leke. 
Trinnene har progresjon, men er skrevet slik at når pedagogen arbeider med enkelte trinn kan hun lese dem uavhengig av hverandre. 

Lekemetode

Trinn 1 Det blinde barnet leker med pedagogen

Det blinde barnet må lære å bruke det samme lekemateriell som seende jevnaldrende.

Det krever tilrettelagte, tidfestete og forberedte økter, skjermet for avbrytelser. 

Pedagogen må lede leken til å begynne med, hjelpe barnet til å holde fast på tema og være i lekens fiksjon sammen med barnet.

Pedagogen beskriver lekeutstyret og introduserer tema sammen med barnet, tilpasset barnets alder. Barnet må bli kjent med lekene taktilt. Pedagogen beskriver barnets handlinger og sine egne. Barnet må bli gjort oppmerksom på spesifikke egenskaper ved lekene så de blir lette å kjenne igjen. Hver gang det innføres nytt lekeutstyr, må dette gjentas. Seende barn bruker ikke mye tid på å finne ut hvordan lekene kan brukes inn i leken. De ser hvordan det fungerer. Blinde barn må bruke tid på dette for å kunne gjenkjenne lekene, hva de representerer og kunne bruke dem funksjonelt i leken. 

Syn gir øyeblikkelig oversikt og omgivelsene gir påminnelse og inspirasjon som trigger nysgjerrigheten. Blinde barn får ikke tilgang til å forstå mulighetene som ligger i omgivelsene. 

Eksempler hvor pedagog og barn leker sammen med lekene som barnet kjenner, har opplevd og erfart: 
  •  Først leke med kopp og late-som-drikking, og senere utvides leken til å dekke på til to og spise sammen «på lek».
  •  Kjøre lekebilen på gulvet, så kjøre på late-som-hjem til barnet og hente hunden, så kjøre på bensinstasjonen.
Jo yngre barnet er, desto mer må fortellingen, som lekes, knyttes til det barnet kjenner og vet noe om. Barnet og pedagogen har hver sine roller.
Når barnet er trygg i sin rolle må barnet og den voksne bytte roller. Pedagoger som leker med barn, har barnets lek i fokus. De toner seg inn mot barnet og tilrettelegger for at barnet skal mestre. Barnet får lede, bestemme og kan få eksklusive roller i leken. Som for eksempel å være lege hele tiden, mens den voksne bare er pasient. 
Jevnaldrende barn som leker sammen forhandler om roller og lekens gang. De må gi og ta i leken for at de skal få være med. Viser ikke barna forhandlingsvilje kan de fort bli utelukket.. Det kan være utfordrende, men barnet må ha erfaring med de ulike roller og må lære at det ikke alltid kan ha en eksklusiv rolle, som en lett å få når en leker med en voksen.
Lek med jevnaldrende krever at rollene byttes. Barna må jenke seg etter hverandre, forhandle og inngå kompromiss. Barn-barn relasjoner er direkte og likeverdige. Leken krever at barna deler på å bestemme. Likeverdighet må man gjøre seg fortjent til. Det er en fare for at pedagogen i for stor grad blir en kommentator til egne og barnets handlinger. Pedagogen må gi barnet rom for refleksjon og undring og på sin måte vise dette gjennom handling eller ord. 
Det blinde barnet må leke sammen med pedagogen for å erfare og oppleve at lek er artig.

Trinn 2 Lek mellom det blinde barnet, ett seende barn og pedagogen

Trinnet stiller krav til at pedagogen har gode kunnskaper om lek. Hun må like å leke og holde orden, ha struktur og fleksibilitet i hvordan leken organiseres. 

Pedagogens utfordring er å gå inn i leken som barnets øyne, gi støtte uten selv å ta oppmerksomhet fra samspillet mellom barna og være i fiksjonen gjennom å ha en rolle. 

Kriterier for valg av lekekamerat: et jevnaldrende, verbalt barn som er en god leker. Gjerne et barn som allerede er i kontakt med det blinde barnet. 

Pedagogen må ikke instruere eller rette på de seende barna i hvordan de skal være overfor det blinde barnet.

Pedagogen må se og bekrefte begge barna. 

Blinde barn er avhengig av språklige beskrivelser, i tillegg til taktile og haptiske erfaringer.

Pedagogens oppgave er å få barna til å leke sammen med minst mulig voksenstyring.  Gjennom lekens gang må hun være en god modell ved å beskrive leken, bruke navn på barna som leker og henvise dialogen mellom dem.
I leken må pedagogen ta en rolle som ikke er for aktiv og hun må støtte innspill og initiativ som fremmer leken mellom barna. Når hun har en rolle, kan hun komme med metaforslag som kan hindre at leken bryter sammen.  Pedagogen må dele sin oppmerksomhet mellom barna og bekrefte dem begge.  

Det seende barnet og pedagogen kan lett kommunisere med blikkontakt over hodet på barnet som ikke ser da seende søker visuell kontakt. Det er vanskelig for blinde å oppfatte om en henvendelse er rettet mot dem når blikkontakt mangler. Det er begrunnelsen for at pedagogen setter ord på det som skjer i leken. 

Seende barn kan ha lett for å snakke gjennom den voksne og ikke direkte til det blinde barnet. Det kan komme av at vi svarer for fort og har lett for å snakke om barnet i stedet for å inkludere det blinde barnet i kommunikasjonen. 

Når barna er vant til å leke sammen, kan pedagogen prøve å se når hun kan trekke seg litt tilbake. Hun kan være i rommet, men tilsynelatende være opptatt med noe annet eller ta en nøytral og stille rolle. Ser leken ut til å stoppe opp, må pedagogen ta grep for å få i gang leken. I likeverdige jevnalderrelasjoner tar ikke barna hensyn for å skåne eller legge til rette, de vil bare leke. Da oppstår det naturlige tilbakemeldinger og barna må innrette seg, gi og ta – yte og nyte – lede og bli ledet. Barna vil kunne strekke seg langt for at leken skal fortsette når de er i lekens flyt.

Når barna leker godt, kan pedagogen gjøre seg korte ærend ut av rommet, si fra til barna innenfor rollen: «må bare på butikken, skal sette på kaffevann» men være like utenfor og gå inn før leken stopper opp. Handlingen må være innenfor i fiksjonen. 

Trinn 3 Ett barn som er blind, to barn som ser og pedagogen

En av lekekameratene må være av samme kjønn som det blinde barnet. Det er viktigere jo eldre barnet er. 

Barnehagen må skjerme de som leker fra forstyrrelser.

Pedagogen må se alle barna, bekrefte dem og være tilstede for alle.

Pedagogen må være det blinde barnets øyne, sørge for å delta i leken på en «usynlig» måte og være bindeledd mellom de tre barna og hjelpe dem å se hverandre. 

Dette trinnet er krevende og passer best når barna er tre til fire år og har erfaring med de foregående trinn. 

Om det blinde barnet er en gutt og to jenter blir med i lekegruppa, vil trolig de to jentene leke sammen. Er det to gutter, vil de også mest sannsynlig leke sammen. En gutt og en jente er det beste. Vi viser her til Ulf Jansons forskning. 

Når tema er klart, setter pedagogen barna i gang med oppgaver som krever samarbeid, om de ikke starter selv. For eksempel ved å si: «Dere finner stoler til venteværelse. Jeg kan holde babyen som er syk».

I leken er det ikke bare lekedialog hvor barna forandrer stemmen - men de gir hverandre informasjon og instruksjon i leken, som er et meta-nivå, «og så var du liksom syk». Innimellom kan de også si «nå leker vi» eller «det er på leke». Er barna uerfarne, er det ikke sikkert de klarer å dele ut roller til hverandre. Da må pedagogen fordele rollene. 

Det blinde barnet har behov for synstolking på en usynlig måte for å forstå hva de andre gjør ellers kan hun fort miste oversikten og stå i fare for å bli passivt lyttende uten å komme i posisjon til å ta initiativ i leken. Det er en vanskelig balanse mellom å gi saklig informasjon som barnet kan handle etter og det å bli for synlig og styrende som voksen. En måte er at pedagogen bare sier høyt det vesentlige som skjer men  hun må ikke snakke hele tiden. Pedagogen må ha en avventende holdning slik at barna får rom for å kunne ta initiativ overfor hverandre. 

Når leken er godt i gang, kan pedagogen gjøre seg korte ærend ut av rommet, si fra til barna - må bare på butikken, - skal sette på kaffevann, men være like utenfor og gå inn før leken stopper opp. Handlingen må være innenfor lekens fiksjon. 

For å opprettholde interessen hos barna må pedagogen se og bekrefte alle barn som deltar i leken. Dersom pedagogen bare ser det blinde barnet vil de seende barna miste interessen og forlate leken. Lek er basert på frivillighet.

Faste, tydelige rammer er viktig for å lykkes. Rammene må være så enkle at barna oppfatter dem. 

Det er viktig at pedagogen ikke forstyrres eller mottar beskjeder mens de leker.

Trinn 4 Barna leker uten pedagogen

Pedagogen sikrer seg at leken er i gang før hun trekker seg tilbake.

Pedagogen holder seg i nærheten.

Målet er at barna skal leke sammen uten pedagogen.

Høyeste nivå er at barna selv initierer lek, gjennomfører den og at leken varer over tid.
 
Når barna skal leke uten pedagog, krever det at tema er kjent for det blinde barnet på forhånd. Barnet må være kjent i rommet, mulighetene det gir og lekenes plassering. Dette er viktig for at det blinde barnet skal ha oversikt og kunne ta initiativ. Det må ikke være for mye lekeutstyr. 

Barna må kjenne hverandre og ha lekt sammen tidligere, se trinn 2 og 3 i modellen. Barnehagen må skjerme leken ved å sørge for at barna ikke blir forstyrret før de har lekt ferdig.

Pedagogen går ut av rommet, men holder seg i nærheten. Dersom hun ser at barna trenger en justering eller et innspill i leken for å komme videre, går hun inn på en diskre måte. Som på de andre trinnene, må hun komme med forslag som bygger leken innenfor fiksjonen. Hvis ikke, er det lett at leken blir brutt.

Oppsummering av trinnene i lekemetoden

Når barna skal lære nye leketema med nytt lekeutstyr må vi begynne på nytt. Det krever ny læring for det blinde barnet. Da starter vi på trinn 1 igjen, men det vil etter hvert gå kortere tid til vi kan ta med flere barn i leken. Det er fordi det blinde barnet får mer erfaring med ulike leker, vet hva lek er, kjenner lekekameratene og de kjenner henne. 

Målet med denne lekemetoden er at blinde barn skal oppleve lek med jevnaldrende og ha mulighet til delta i frileken sammen med seende barn. Uten tilrettelegging blir det uoversiktlig for det blinde barnet. For å være aktiv og kunne delta må barnet forstå det som skjer, slik at hun kan plassere seg selv inn i leken. 

Deltagelse i lek vil minske ensomhetsfølelsen det er lett å få når synet mangler. Når blinde barn etterhvert får et repertoar av lekemuligheter, kan de selv velge hva de vil delta i, og hva de ikke vil. 

Det er lettere for barn å delta i leken når de har opplevd å mestre lek i små grupper sammen med en voksen. Da kan de delta i mer ustrukturert spontan lek som bare oppstår mellom barna. Pedagogene kan gi støtte i leken, inspirere, fange opp innspill og gjennom å ha en rolle være en nesten usynlig tilrettelegger for barn-barn kontakten.

Vi har erfaring for at seende barn som strever med å komme inn i leken også kan ha nytte av lekemetoden som er beskrevet her.

Når barn leker med jevnaldrende og opplever seg som en likeverdig deltaker, styrker det selvfølelsen og gir et godt bidrag til god psykisk helse. Det psykososiale miljøet i barnehagen tilpasses alle barn. Det er i leken barna finner sine venner. For barn er deltagelse i lek det å være inkludert. Det viktigste med lek er likevel å ha det artig (Maria Øksnes 2016).

Side 4 av 9

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!