Språklydsvansker

Barn med funksjonelle språklydsvansker er ikke en homogen gruppe. Dette gjenspeiles i de mange ulike betegnelsene vi finner for vanskene: artikulasjonsvansker, fonologisk forsinkelse, fonologiske vansker, inkonsistente fonologiske vansker, verbal dyspraksi. Snakker vi om samme vanske eller ulike typer av vansker – og hva har det å si for valg av tiltak?  

Alle barn uttaler ord feil tidlig i utviklingen. Dette skyldes at barna verken kan oppfatte alle lydlige forskjeller eller produsere lydene riktig. De vil derfor forenkle ord ved å utelate stavelser og/eller bytte ut enkeltlyder, f.eks. ved å uttale <katt> som [tɑt] - i dette tilfellet kan barnet ha vansker med å skille mellom den velare lyden /k/ og den alveolare /t/. Vi kaller disse forenklingene «fonologiske forenklingsprosesser» som viser til at lydsystemet (fonologien) hos barnet er en forenklet utgave av det voksne systemet. Vi ser de samme prosessene hos barn som er like gamle og type prosesser endrer seg etter hvert som barna blir eldre. Disse endringene følger et utviklingsmessig mønster, dvs. alle barn som følger et typisk utviklingsforløp bruker samme type prosesser i samme alder.   

Barns evne til å prosessere tale endrer seg over tid. Dette gjør at de kan oppfatte ordlengden og lydstrukturen i ord bedre, slik at uttalen gradvis blir mer voksenlik. Hos noen barn forblir imidlertid talen preget av forenklingsprosesser langt oppover i alder. Man tenker seg at årsaken til språklydsvansker kan være ulike underliggende taleprosesseringsvansker som så viser seg som ulike former for uttalefeil. Dette gir grunnlag for å dele språklydsvanskene inn i undergrupper ut ifra hvilke typer uttalefeil barnet gjør. Hver vanskegruppe knyttes til problematikk på et eller flere nivåer i taleprosesseringen. Eksempelvis at barna har vansker med å skille ulike språklyder fra hverandre, el. produsere språklyder på en riktig måte.  

Figuren nedenfor er en modell av taleprosesseringskjeden slik den skisseres hos Stackhouse & Wells (1997). Modellen viser hvordan tale oppfattes, lagres og produseres.

I den innledende fasen vil fysiske lydbølger nå øret som så vil registrere lydene (perifer auditiv prosessering). Deretter vil lydene skilles ut som språklyd eller ikke-språklyd før de går til fonologisk gjenkjennelse.  

For å gjenkjenne systemet i de sammenkjedede språklydene, må lydene først diskrimineres fonetisk, dvs. de ulike lydene må skilles fra hverandre. Når lydene er gjenkjent fonologisk, går informasjonen til fonologisk representasjon (lagring). Hele ord lagres/gjenkjennes på bakgrunn av at det gjøres en ny fonologisk analyse. Dette betyr at lagringskvaliteten er avhengig av kvaliteten på den fonologiske gjenkjennelsen. 

Til hvert lagrede (lærte) ord er det knyttet 3 lagringsområder:  

• den fonologiske representasjonen (=ordformen) 
• den semantiske representasjonen (=ordbetydning) – her settes et bilde/betydning på ordet  
• det motoriske program – her forberedes og planlegges artikulasjonen av ordet 

Den fonologiske representasjonen inneholder informasjon som danner grunnlag for det motoriske programmet. Her ligger de motoriske instruksene som talemuskulaturen trenger for å produsere lydene i ordet. I den motoriske planleggingen vil det motoriske programmet påvirkes av faktorer som talehastighet og styrke. Her besluttes det hvor hurtig ordet skal uttales, om det hviskes, om det skal uttales som et spørsmål etc. Helt til slutt i taleprosesseringskjeden skjer den motoriske utførelsen, taleorganene aktiviseres og ordet artikuleres. 

Alle nivåer i taleprosesseringskjeden interagerer med hverandre. Underliggende vansker på ulike nivå i taleprosesseringen påvirker språklig output på ulike måter. Type uttalefeil barna gjør, gir grunnlag for å dele språklydsvansker inn i følgende undergrupper (Dodd, 2005):

• Artikulatoriske/fonetiske vansker
• Forsinket fonologisk utvikling
• Konsistente fonologiske vansker
• Inkonsistente fonologiske vansker
• Verbal dyspraksi