Kombinerte sansetap, aktivitet og deltakelse

Aktivitet og deltakelse i barnehage og skole, er avhengig av at omgivelsene tilrettelegger for utvikling og læring ut fra barnets forutsetninger.

Deltakelse forutsetter ikke bare at barnet selv er aktivt. Det innebærer også at omgivelsene har kunnskap som kan hjelpe barnet inn i et kulturelt fellesskap som danner grunnlaget for læring og utvikling.

Syn er evnen til å motta og registrere lys og bearbeide synsinntrykkene slik at vi danner oss et bilde av omgivelsene. Synssansen gir oss rask og presis informasjon om miljøet rundt oss på nært hold og på avstand.

Vi bruker synet i mange aktiviteter. Med synet kan vi lese, skrive, bevege oss trygt, handle i butikker, gjenkjenne personer og vurdere omgivelsene.

Synsfunksjonen involverer ikke bare øyet, men store deler av hjernen. Dette skjer når vi knytter synsinntrykk til tidligere erfaringer, eller når vi retter blikket mot noe som fanger oppmerksomheten.

Hørselen er, i likhet med synet, også en fjernsans. Den gir oss informasjon om omverden uten av vi trenger å berøre lydkilden. Hørselen spiller en viktig rolle i dagliglivet vårt, og gjør det mulig å kommunisere med andre via tale, på en enkel og effektiv måte.

Syn og hørsel er viktige sanser for motivasjon til å utforske verden, og barn oppdager tidlig at det er spennende å bevege seg mot interessante ting. Et barn med nedsatt syn og hørsel, eller et barn med medfødt døvblindhet, får ikke automatisk den samme motivasjonen. Barnet trenger mer tilrettelegging og hjelp fra omgivelsene enn seende og hørende barn, slik at verden kan bli så trygg og spennende at det vil utforske den og være delaktig.

Ved hjelp av hørselen oppfatter et hørende barn stemninger og dynamikk i det som blir sagt, det oppfatter setningsmelodi, stemningsleie, tempo og rytme i talespråket. Syns- og hørselsinntrykkene knyttes sammen i dette samspillet og danner grunnlag for mer komplekse samspillsmønstre. De samme samspillsmønstrene utvikles hos barn med nedsatt syn og hørsel, men berøring og bevegelse kan få en mer fremtredende plass enn fjernsansene.

Berøringssansen omtales også som taktilsansen eller følesansen. Den er en nærsans der huden på hele kroppen brukes, men omfatter allikevel mer enn selve huden.

I tilretteleggingen rundt et barn er det viktig å vite at:

• Berøringssansen kan fungere uavhengig av synet når vi for eksempel stikker hånden ned i en lomme eller veske for å finne noe, eller når vi våkner om natten og vil finne lysbryteren.
• Denne sansen gir oss vanligvis mye informasjon om omgivelsene. Dette er informasjon som vi ikke tenker på at vi mottar, men som blir spesielt betydningsfullt for et barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet.
• Berøringssansen har noen begrensninger. Ved å berøre er det bare mulig å oppfatte en liten del av gangen. Det er derfor lettere å få oversikt over små ting enn store. For å få et helhetsbilde, må de enkelte delene settes sammen for å bli en helhet, og dette kan være både tid- og energikrevende. Kunnskap om dette er viktig når man er sammen med et barn som bruker berøringssansen for å skaffe seg informasjon om omverden.
• Berøring danner utgangspunktet for kontakt og emosjonell nærhet i de fleste mellommenneskelige relasjoner. Å berøre og bli berørt er en viktig del av den emosjonelle kontakten vi har med andre mennesker gjennom samspill og kommunikasjon.
• Noen barn bruker føttene for å utforske omgivelsene. Det er ikke uvanlig at barnet tar av seg sokker og sko for å kunne gå barbent. Andre barn liker å kjenne inntrykk på huden ved at de tar av seg klærne på overkroppen.

Hos barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet, kan berøring oppleves som truende eller ubehagelig, og barnet viser kanskje liten glede ved å ha kroppskontakt eller ta på objekter. Dette behøver ikke å bety at barnet ikke vil ha kontakt, men barnet trenger kanskje å kjenne seg trygg på hva slags type berøring som kommer. Kanskje liker det heller ikke at noen tar hånden og fører den mot noe som det ikke vet hva er.

Med en riktig og forsiktig tilnærming kan man gi barnet gode og positive erfaringer med det å bli berørt og det å berøre. En slik tilnærming kan være å la hånden til barnet få hvile på den voksnes hånd ved utforsking av mennesker og den fysiske verden. Da kan barnet selv regulere hva, og hvor mye det ønsker å berøre. Denne tilnærmingen kalles gjerne for «hånd over hånd».

Ved finmotorisk aktivitet, som for eksempel å kjenne på taktile illustrasjoner i taktile bøker og senere punktskrift, er berøringssansen, sammen med muskel- og bevegelsessansen, helt avgjørende.

Muskel- og bevegelsessansen er en sans som vi kaller muskel- og leddsans, kinestetisk sans eller proprioseptiv sans. Denne sansen styres fra reseptorer i muskler, sener og ledd der spesielle nerver gir melding til hjernen.

Mye av det vi foretar oss i løpet av en dag kan vi gjøre uten å bruke synet, kroppen «vet» hvilke bevegelser som er nødvendige og hvordan ulike deler av kroppen står i forhold til hverandre. Hvis vi lukker øyene, for deretter å peke på nesetippen med en finger, klarer vi det med rimelig god presisjon.

Vi kan deretter også peke på en finger på andre hånden, eller andre kroppsdeler uten store problemer. Vi trenger ikke bruke synet. En danser eller en fiolinist kunne ikke danset eller spilt med et høyt presisjonsnivå hvis ikke denne sansen var intakt.

Noen barn har en muskel- og bevegelsessans som ikke fungerer optimalt og dette kan gi store utfordringer når det gjelder å bevege seg, gripe etter ting eller bedømme hvor mye kraft som skal til for å utføre en bestemt handling. Nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet kan ytterlige forsterke disse utfordringene. Dette ser vi når barnet:

• Virker «klossete» med lite koordinerte bevegelser og finner ofte egne strategier for å få tak i et objekt.

• Ikke liker eller klarer å stå oppreist.

• Har lært å gå og foretrekker å gå barbent og på tå. Nakne føtter gir mye berøringsmessig informasjon. Å gå på tå gir en annen og spesiell opplevelse av spenning og bevegelse, enn det å gå med hele foten mot underlaget.
• Bruker for lite eller for mye kraft ved berøring, grep, trekking eller løfting. Dette kan lett misforståes av omgivelsene og oppfattes som at barnet er aggressivt, klosset eller uoppmerksomt.
• Skaffer seg selv sterke sansestimuli, som for eksempel å skjære tenner, banke ting mot tennene, banke ting i gulvet eller mot et bord, eller klappe i hendene. Dette kan lett misforstås av omgivelsene og oppfattes som uhensiktsmessig atferd.

Grovmotoriske aktiviteter som kan styrke muskel- og bevegelsessans kan være å:

• krype
• klatre
• hoppe
• danse
• svinge rundt
• ri
• hoppe på trampoline
• rulle rundt

Smakssansen (den gustatoriske sansen) er den sansen som stimulerer vår appetitt og som gir informasjon om giftstoffer i mat. Smaksreseptorene (smaksløkene) utvikles tidlig i fosterlivet og et nyfødt barn kan diskriminere mange typer smak. Allerede fra barnet er noen måneder gammelt vil det utforske verden ved å smake på ting.

Smak og lukt samarbeider og når vi spiser mottar vi inntrykk fra begge sansene. Gjennom synet av det vi smaker og lukter, samt erfaring, bygger vi opp sammenhenger mellom disse sansene. Når vi for eksempel ser et eple forventer vi at det smaker som et eple. Når disse forventningene ikke innfris, kan vi få ubehagelige smaksopplevelser.

Luktesansen og synssansen er viktig for oss når vi skal kunne skille mellom ulike typer smak. For barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet kan vi tenke oss at lukt- og smaksreferansene er sterkt forbundet med det å spise, og barnet blir kanskje ekstra sensitivt på hva det vil spise. Barnet bør få god tid til å lukte og smake på maten. Dersom et barn blir matet, er det viktig å forberede på hva som kommer på skjeen før barnet får den i munnen.

Noen barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet har nedsatt smakssans (som ved Charge syndrom). En dysfunksjonell smakssans er vanskelig å identifisere da denne kan være en del av det samlede bilde av det sansemessige, motoriske og kognitive funksjonsbildet. Det er derfor viktig å respektere barnets smakspreferanser så mye som mulig og oppmuntre til å smake på ulik mat og drikke.

Luktesansen (olfaktorisk sans) er evnen til å oppfatte lukt og er en viktig fjernsans. Vi mennesker er i stand til å skille tusenvis av ulike luktmolekyler, og vi kan bruke luktesansen i forbindelse med tallrike aktiviteter. Luktreseptorene blir utviklet tidlig i fosterlivet og små babyer er i stand til å gjenkjenne lukten av sin egen mamma.

Luktesansen er en kraftfull sans når det gjelder å fremkalle minner fra tidligere opplevelser. En spesiell lukt fremkaller ikke bare minnene fra opplevelsen, men også de følelsene som oppsto der og da.

Lukt kan gi verdifull informasjon både ute og inne. Ulike plasser og rom har sine spesielle lukter. Lukter som alltid er til stede kan være verdifulle kjennemerker for orientering. På et kjøpesenter vil du for eksempel lett kjenne lukten av parfymeriet, blomsterbutikken og bakeriet. Vi kan også kjenne igjen personer og hendelser ved hjelp av luktesansen.

Luktesansen kan forsterke de andre sansene ved å gi tilleggsinformasjon og kan bidra med viktig og betydningsfull informasjon til personer med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet. Lukt kan gi mulighet til gjenkjennelse og opplevd sammenheng i omgivelsene.

Likevektsansen (vestibulærsansen) forteller oss om kroppens og hodets posisjon i forhold til tyngdekraften, den forteller oss hva som er opp og ned og er viktig for at vi skal kunne holde oss oppreist.

Denne sansen har en tett forbindelse med synssansen, og hjelper oss til å fastholde et stabilt synsfelt når vi beveger oss. Utfordringer ved denne sansen kan vise seg på ulike måter:

• Noen barn kan ha vanskeligheter med å følge objekter med øynene, og forstår ikke om det er objektet eller de selv som beveger seg.
• Noen barn er avhengige av tydelige og kjente visuelle kjennemerker for å kunne gå eller stå støtt. Selv om barnet beveger seg støtt innendørs kan det miste balansen utendørs fordi det ikke lenger kan se kjennetegnene.
• Noen ganger ser vi at barnet står og småtripper og det kan se ut som det er lite oppmerksomt når det blir snakket til. Dette kan påvirke mulighetene for å se eller høre kommunikative budskap fra andre.

Utfordringer i vestibulærsansen kan innvirke på kroppskontroll, motorisk koordinering og muskeltonus, slik at barnet ikke utvikler et effektivt kroppsspråk. Dette kan misforstås og barnet blir oppfattet som mindre uttrykksfullt enn det er.

Noen ganger kan vi se at barnet utvikler et karakteristisk gangmønster med bena langt fra hverandre eller senkede knær. Dette gangmønsteret kan være funksjonelt for barnet, men kan på sikt bidra til en skjev ryggsøyle.

Aktiviteter som kan stimulere likevektssansen:

• vugging
• bli løftet opp i været og svingt rundt
• rulle
• stupe kråke
• gynge i huske eller hengekøye
• bli gynget i et teppe

Sanseintegrasjon viser til vår evne til å ta inn, sortere og gjøre nytte av den informasjonen som hjernen vår mottar fra sanser som syn, hørsel, smak, lukt, berøring og bevegelse. Med andre ord så omhandler sanseintegrasjon samspillet mellom sensoriske og motoriske prosesser.

Når vår sanseintegrasjon fungerer slik den skal så trenger vi ikke være oppmerksom på hver sans hver for seg. Vi mottar sanseinntrykkene samtidig og hjernen sørger for en bearbeidelse som skaper sanseinntrykkene om til noe meningsfullt. Det er kun når noe uforutsett skjer, som for eksempel ved lyden av en sirene, at vi retter all oppmerksomhet mot denne.

Mange barn kan ha utfordringer i disse prosessene og de kan over- eller underreagere på ulike stimuli:

• Det å kunne skille mellom vesentlig og uvesentlig sanseinformasjon kan i mange situasjoner være vanskelig. For noen barn kan det være slik at det å få med seg informasjon gjennom en sans kan være så energi- og konsentrasjonskrevende at andre sanser «stenges» av.
• Det kan være utfordrende å både skulle høre, se og berøre eller bli berørt når syn og hørsel er nedsatt. Hvis barnet «stenger» av en sansekanal så betyr det ikke nødvendigvis mangel på interesse. Men barnet klarer kanskje ikke å motta og bearbeide mange inntrykk på en gang. Det er derfor viktig at man forsøker å minimalisere forstyrrende og konkurrerende sanseinput, og at man «rydder» omgivelsene for sansestimuli som ikke er nødvendig i den gitte situasjon.

Samspill, kommunikasjon og god tilrettelegging er viktig for at barn skal oppleve seg som sett, inkludert, deltagende og anerkjent i barnehage og skole.

Et barn med nedsatt syn og hørsel, som har motoriske utfordringer eller medfødt døvblindhet, vil inngå i samspillet med litt andre forutsetninger enn seende hørende barn, men de samme kvalitetene vil ligge i bunn. Kroppslige, rytmiske og emosjonelle aspekter spiller en stor rolle her.

Det finnes ingen trinnvis metode eller ‘oppskrift’ på hvordan man lager de beste betingelsene for kontakt og samspill med et barn med kombinerte sansetap. Hvert barn er unikt, og hver nærperson er unik. En leken og sensitiv partner er det beste ‘leketøyet’ barnet kan ha. Det vil si en partner som kan

• improvisere i situasjonen ut fra barnets uttrykk og det som måtte skje i leken
• som ser og svarer på den minste bevegelse hos barnet
• som kan bruke hele kroppen sin som ‘instrument’
• som er sensitiv og dynamisk og kan følge barnets fokus
• som kan tilpasse egne handlinger til barnets uttrykk
• som kan utvide og utfordre og dermed skape variasjon

Det er viktig å ha informasjon om barnet syns- og hørselsfunksjon for å kunne gjøre seg best mulig tilgjengelig for barnet. Slik informasjon er god hjelp når vi skal skape gode betingelser for at barnet skal få tilgang til kontakt, kommunikasjon, fellesskap og læring. Her er noen gode tips om posisjonering

• Ofte er ansikt-til-ansikt en god posisjon. Da har barnet muligheter til å munnavlese, oppfatte mimikk eller utforske den andres ansiktet med hendene sine.
• Hvis barnet sitter inntil en voksen med ryggen til, kan man ha et speil foran som gjør at det blir mulig å se barnets ansiktsuttrykk og bevegelser i kroppen.
• Å sitte på fanget eller på armen kan også være en god posisjon. Da har den voksne mulighet til å både se ansiktsuttrykk og kjenne barnets bevegelse eller spenninger i barnets kropp.
• Pass på at barnet ikke blir blendet av motlys og forstyrrende lyskilder, og sørg for at forstyrrende bakgrunnsstøy er redusert mest mulig.
• Avpass avstand etter barnets synsfunksjon

Dersom vi tilbyr barnet kontakt og samspill som har utgangspunkt i barnets egen rytme og tempo, kan dette lette både sanseoppfattelse og kontaktfunksjon, og vi kan etter hvert tilby større utfordringer.

Det å oppfatte og bearbeide inntrykk fra sanser som har nedsatt funksjon, eller fra bevegelse og berøringssans, krever mye oppmerksomhet og energi. Derfor er det spesielt viktig å ha som huskeregel at tempo på alle aktiviteter må være betydelig lavere enn det vi er vant med. Den største utfordringen for samspillspartnere kan ofte være å senke sitt eget tempo slik at barnet har muligheter for å følge med og delta.

Hvis aktiviteter og samspillsleker går for fort kan konsekvensene være at barnet blir lite oppmerksomt og kan fremstå som passivt. Dette trenger ikke å bety at barnet ikke er interessert, men det får ikke med seg det som skjer fordi alt går for fort.

En "nøkkel" til kontakt kan være å tilpasse eget tempo til barnets rytme og tempo.

I samspill med barn som både ser og hører har blikkontakten en viktig kontaktskapende, oppmerksomhetsrettende og kontaktregulerende funksjon. Mange foreldre forteller at mangel på blikkontakt gjør at de blir usikre på om de har kontakt med barnet.

Hørselen er en viktig innfallsport for lydleker, pludring, sang og tale. Når man er usikker på om barnet hører, så kan man også bli usikker på om det har noen hensikt å synge eller snakke med barnet.

Når syn og hørsel har nedsatt funksjon er det av stor betydning at man ser etter uttrykk som forekommer via andre sanser, som for eksempel bevegelser, lyder, endret pusterytme og kroppsholdning. Dette forutsetter en fysisk nærhet til barnet som gjør at man kan fange opp og besvare uttrykkene. På den måten viser man en lyttende holdning til barnet og at man er interessert i å følge barnets initiativ.

Uttrykkene kan være vage eller utydelige, og noen ganger lite gjenkjennelige.

Det er ikke så viktig at man forsøker å finne ut av hva uttrykkene spesifikt betyr i første omgang – det viktigste er at de blir sett og besvart og at den voksne tilpasser egen rytme og tempo etter barnets bevegelser. Barnet skal oppleve at det er verdt å bli lyttet til.

Affektiv inntoning er en form for ikke-språklig empatisk kommunikasjon. Begrepet brukes for å beskrive hvordan voksne toner seg inn på barnets følelsesmessige tilstand og på denne måten deler selve følelsene. Det er altså ikke selve atferden hos barnet som speiles, men den følelsestilstanden man opplever at barnet er i. Dette er ikke det samme som imitasjon, som henspeiler på å imitere uttrykket slik det ser ut.

Affektiv inntoning er gjerne et resultat av en sensitiv holdning til barnet. Det innebærer å være tilgjengelig og oppmerksom på barnets følelser og behov, samtidig som man kan dele dette ved å speile eller bekrefte de uttrykkene man ser.

Affektiv inntoning kan skje på tvers av sansene. Barnet kan eksempelvis gynge sakte eller energisk i en egen rytme med overkroppen, og dette kan ‘deles’ ved at nærpersonen svarer med stemme gjennom å ‘akkompagnere’ barnets bevegelse i samme rytme og tempo, eller ved å sitte inntil barnet og dele bevegelsene.

Bevegelsesleker, rim og regler gir et godt utgangspunkt for å skape samspillsritualer som kan gjentas på tvers av sted, tid og rom. Det er ofte en lek som mange foreldre opplever at de får kontakt med barnet gjennom. Rim og regler har en fast, men samtidig dynamisk struktur med rom for stor variasjon. Dette skaper ofte forventninger og en felles ‘her-og-nå’ opplevelse.

Rim og regler kan sies å være «forløpere» for eventyr og fortellinger, med samme dynamiske struktur og spenningsmomenter. De fleste barnereglene som foreldre bruker, har ofte et overraskelsesmoment der det lages en pause før selve ‘høydepunktet’ i reglen utløses.

For å skape variasjon og utvidelse av denne samspillsleken, er dette noen tips:

• stopp opp midt i rimet eller reglen, lag pauser og vent for å se om barnet uttrykker noe.
• Kanskje forsøker barnet å uttrykke neste «steg» i strukturen, eller det vil at du skal fortsette.
• Bruk stemmen variert og overdriv gjerne «dramatikken»

Mange voksne har et repertoar av regler og rim som de selv har lært da de var små. Hvilken regle eller hvilket rim man velger er ikke viktig. Det viktigste er at man velger noe man selv er fortrolig med, som man kan leke med og synes det er moro å leke med.

Her er noen eksempler på kjente rim og regler som har både lyd og bevegelse i seg:

• Det kom en rev luskende…
• Tommelfinger, tommelfinger, hvor er du…
• Bake, kake, søte…
• Bæ, bæ, lille lam…
• Lille Petter edderkopp…
• Hokus og pokus, hei filiokus…
• Tommeltott, slikkepott…
• Ro, ro, ro din båt…

Her er noen eksempler på kjente rim og regler:

• Det kom en rev luskende…
• Tommelfinger, tommelfinger, hvor er du…
• Bake, kake, søte…
• Bæ, bæ, lille lam…
• Lille Petter edderkopp…
• Hokus og pokus, hei filiokus…
• Tommeltott, slikkepott…
• Ro, ro, ro din båt…

Barn som er født med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet er ofte sårbare for det å få gode nok muligheter til å inngå i meningsfylt samspill og kommunikasjon med nærpersoner.

Grunnleggende samspill sikrer nærhet og emosjonell tilknytning til andre mennesker. Det gir også muligheter for å sanse, oppleve glede, utforske og oppleve verden på en måte som gir meningsfull forståelse av omverdenen.

Kommunikasjon handler ikke bare om å uttrykke grunnleggende behov eller ønsker om å få noe eller om å få noe til å skje. Kommunikasjon handler også om å dele følelser, opplevelser og tanker.

Noe av dette deler vi gjennom språket, og mye deler vi gjennom det vi kaller non-verbal (ikke språklig) kommunikasjon.

Dette omfatter vanligvis:

• ansiktsmimikk
• blikkretning
• stemmeleie
• setningsmelodi
• pusterytme
• bevegelsesrytme
• kroppsholdning
• tempo på bevegelser eller setninger

Det er denne delen av kommunikasjonen som gir mening til ordene.

Når vi er sammen med et barn som er født med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet må vi finne flere måter å uttrykke non – verbal kommunikasjon på. Bevegelse, berøring og rytme blir viktig.

Hvert enkelt barn vil utvikle den type kommunikasjon, eller språk, som er mest naturlig og hensiktsmessig ut fra kognitive og sansemessige forutsetninger.

Noen barn lærer å snakke, andre lærer å kommunisere ved hjelp av gester, tegn eller tegnspråk. Andre igjen kombinerer tale og tegn, mens datahjelpemidler og grafiske symboler/tegn kan bli en god løsning for barn som trenger hjulpet kommunikasjon.

Mange barn lager også egne gester og tegn med utgangspunkt i de sensoriske og emosjonelle opplevelsene de har hatt og det er viktig at nærpersoner svarer på disse og forsøker å finne ut hva de kan bety. Da må man gjerne vite hva barnet har vært med på og hva det kan ha opplevd.

Som voksne anstrenger vi oss for å forstå hva et barn forsøker å uttrykke. Ofte har vi holdepunkter i situasjonen som hjelper oss, vi kan følge barnets blikkretning og se hva barnet ser på, vi kan se hva barnet peker mot, vi vet hva det opplevde for noen minutter siden og vi vet hva barnet er opptatt av. Slik får vi mange holdepunkter som til sammen gir oss noen alternative tolkninger av det barnet forsøker å uttrykke.

Selv om barn både kan se og høre bruker de allikevel masse gester og andre virkemidler for å uttrykke seg før de etterhvert kan uttrykke seg mer presist gjennom språket. For barn med medfødt døvblindhet vil disse kroppslige uttrykkene og gestene alltid spille en stor rolle i kommunikasjonen og er basert på det enkelte barns erfaring og emosjonelle opplevelser.

Når barnet har medfødt syns- og hørselsnedsettelse eller døvblindhet så kan vi ikke støtte oss til tilsvarende holdepunkter alene. Vi må også lete etter andre holdepunkter.

Kroppslige uttrykk

Mange av barna opplever å bli misforstått fordi uttrykkene ikke likner det vi vanligvis ser hos seende og hørende barn. Det som ikke er gjenkjennelig for oss har vi lett for å overse.

Et barn som er glad i å ri, og som ikke kan se, vil kanskje uttrykke «gøy å ri» ved å etterlikne de bevegelsene som kjentes i hånden og i kroppen når det satt på hesten. Utenfra sett kan det kanskje se ut som om barnet kun sitter på en stol og humper opp og ned og veiver med hendene, og det kan være vanskelig å forstå hva barnet uttrykker. Iallfall hvis man ikke leter etter en mulig fortolkning på bakgrunn av sammenheng og kunnskap om barnet.

Eksempler på kroppslige uttrykk og holdepunkter:

• Ofte må vi være så nær barnet fysisk at vi kan kjenne små spenningsforandringer i kropp og i hender.
• Emosjonelle uttrykk som vi vanligvis ser i ansiktet til et barn, kan vise seg i kroppslige uttrykk hos et barn med syns- og hørselshemning.
• Noen barn vifter med hendene når gleden er stor, andre barn beveger hele kroppen ved å snurre rundt eller vugge.
• Bevegelser og ansiktsmimikk kan se annerledes ut, og ofte er det slik at vi må kjenne barnets forutsetninger for tilgang til opplevelser, og barnets historie, for å kunne komme frem til mulige betydninger bak uttrykket.

Emosjonelle uttrykk må ikke bli omtalt som selvstimulering. Måten vi omtaler barnets uttrykk på, gjør gjerne noe med måten vi svarer det på. Ved å anerkjenne at emosjonelle uttrykk kan se annerledes ut enn det vi er vant med, er det også lettere å gi de et emosjonelt gjensvar.

Hvordan forstår vi det barnet uttrykker

Et barn som snakker eller uttrykker seg gjennom tegnspråk forteller gjerne om sine opplevelser ved hjelp av det språket det behersker. Barn som uttrykker seg uten slike språk vil også ha behov for å dele det hun har opplevd, men vil kanskje gjøre det på måter det er vanskelig for oss å både se og forstå.

Her er det kreativiteten vår, forestillingsevnen vår og spørsmålene vi stiller som kan hjelpe oss:

• Hva har barnet opplevd idag?
• Hvor har det vært?
• Kan det ha opplevd noe veldig morsomt?
• Kan det ha opplevd noe som har utløst tårer?
• Har barnet spilt tromme idag?
• Har det vært på ridning?
• Hvordan beveger barnet seg og hva retter det oppmerksomheten mot?
• Hvordan peker barnet - med gester, hele kroppen, med lyder eller andre uttrykksmåter?

Dette forutsetter en god kommunikasjon mellom alle de som er på laget rundt barnet.

Med alternativ og supplerende kommunikasjon kan barn med kombinerte sansetap utvikle ulike individuelle former for kommunikasjon. Slik kan barnets «egen stemme» komme til uttrykk og mulighetene for kommunikasjon og deltakelse realiseres.

Mange barn med kombinerte sansetap utvikler tale og/eller visuelt tegnspråk, mens andre utvikler kommunikasjon basert på taktile tegn. Mange trenger supplerende støtte for å kommunisere. Det kan dreie seg om munnavlesning, tegn, bilder eller blandingsformer som også inkluderer gester, norsk med tegnstøtte, haptiske signaler (berøring), grafiske symboler og digitale kommunikasjonshjelpemidler som for eksempel Sarepta.

Barn og unge med medfødt døvblindhet – som ikke utvikler tale- eller tegnspråk, er i risiko for å ikke utvikle alternative eller supplerende kommunikasjonsformer, hovedsakelig på grunn av manglende kompetanse i støtteapparatet. En av de viktigste oppgavene i Statpeds rådgiverpraksis er å bidra til å utvikle et sosialt og kommunikativt miljø rundt hvert enkelt barn. Det krever en flerfaglig, teoretisk og praktisk skolering i tillegg til egnede arbeidsformer som eksempelvis videoanalyse. Dette innebærer å:

• Tilføre kunnskap om hvordan tap av fjernsanser påvirker kommunikasjon, mobilitet og tilgang til læring og informasjon
• hjelpe nærpersoner med å oppdage og forstå de gestuelle uttrykkene.
• hjelpe nærpersoner med aktivt å forholde seg til disse spontane kroppslige uttrykkene, slik at de blir henvendte og oppmerksomhetsrettede gestuelle ytringer.
• å hjelpe partnere til å språkliggjøre det den døvblinde ser ut til å være oppmerksom på, uttrykker eller tenker på i øyeblikket, slik at de får muligheter til å svare på disse uttrykkene.

Vi prøver med dette å gi mennesker med atypiske kommunikative uttrykk samme utviklingsbetingelser for kommunikasjon og språk som andre barn uten videre har tilgang til. For mennesker med komplekse kommunikasjonsbehov vil det være avgjørende at mangfoldet av ytringsformer, enten førspråklige, kroppslige eller atypiske ytringsformer, gjøres kjent og forstått blant fagpersoner og andre nærpersoner. Bare slik kan barnets «egen stemme» komme til uttrykk og det iboende potensial for kommunikasjon og deltakelse realiseres.

Hvorfor taktil kommunikasjon?

Når syn og hørsel (som er fjernsansene våre) ikke er gode nok til å kunne holde kontakt med nærpersoner over avstand, så betyr det at barnets verden og kontaktflate omfatter det som kan oppfattes innenfor en armlengdes avstand.

Det er også innenfor denne kontaktflaten – som omfatter berøring og bevegelse – at barnet gjør seg erfaringer om verden. Vi sier at dette er kroppslige-taktile erfaringer, og disse danner utgangspunktet for måten barnet danner seg begreper på, og uttrykker seg på. Måten et barn uttrykker seg på avspeiler gjerne hvordan det opplever mennesker, objekter, følelser og hendelser gjennom berøring og bevegelse.

Mange barn med kombinerte sansetap eller døvblindhet har en syns – og/eller hørselsrest som ofte kan utnyttes ved hjelp av hjelpemidler som kan gi bedre tilgang til kommunikasjon og informasjon.

For mange er berøringssansen allikevel den viktigste inngangen til kontakt, kommunikasjon og muligheten til å utforske og bli kjent med mennesker og det fysiske miljøet. Hvis du ikke har fysisk kontakt med barnet vil det ikke oppfatte at du er der.

Taktile kommunikasjonsformer

Taktil kommunikasjon omfatter blant annet kommunikasjon gjennom taktile tegn, kroppsnære tegn, kroppslig-taktile uttrykk, mimetiske uttrykk, spor-tegn og haptisk kommunikasjon. Bruk av disse formene vil variere individuelt, med utgangspunkt i alder, motorikk, sansemessige- og kognitive forutsetninger, erfaringer og eventuell tidligere bruk av tegnspråk som førstespråk. Felles for alle med taktil kommunikasjon som viktigste kommunikasjonskanal er at tilgangen til kommunikasjon gjennom talespråk eller visuelt tegnspråk er begrenset av det kombinerte sansetapet, og taktil kommunikasjon blir derfor et viktig alternativ.

Mange barn med kombinerte sansetap eller døvblindhet har en syns- og eller h

Vi tar her utgangspunkt i taktil kommunikasjon med barn, men de samme kommunikasjonsformene vil være aktuelle for barn i skolealder og voksne med kombinerte sansetap eller døvblindhet.

Taktile tegn

I taktil kommunikasjon bruker vi ofte tegn fra tegnspråk, og utfører disse i hendene til barnet vi snakker med på denne måten:

Hendene til barnet som vi snakker med ligger oppå våre hender og hun får på den måten muligheten til å avlese taktilt det vi sier med tegn. Barnet er da i en lytteposisjon og har det vi kaller lyttehender.

Når vi snakker med taktile tegn i barnets hender er vi selv i snakkeposisjon, og har det vi kaller lyttehender.

Kroppsnære tegn

Taktil kommunikasjon kan også innebære at vi plasserer noen av tegnene direkte på barnets kropp – på et annet sted enn hendene. Dette gjør vi for at barnet skal kunne avlese tegnene via berøringssansen et annet sted på kroppen enn hendene. Det stedet som tegnene plasseres på kalles for artikulasjonsstedet for tegnet.

På denne måten lærer barnet samtidig hvor på kroppen et tegn skal utføres og kan etter hvert selv peke mot dette stedet eller gjøre tegnet der, når dette er innlært. Vi kaller dette for kroppsnære tegn og dette er en del av den direkte kommunikasjonen vi har i en samtale med barnet.

Haptiske signaler

Haptisk kommunikasjon er en type kommunikasjon som består i å plassere tegn på kroppen til den vi snakker med. Haptiske tegn plasseres i hovedsak på rygg, overarm eller håndbak. Kne og vristen på foten brukes også. Målet med haptisk kommunikasjon er å gi en beskrivelse av omgivelsene til den vi snakker med som ikke selv kan oppfatte de via syn og hørsel. Haptisk kommunikasjon er ikke en form for direkte samtale, men mer en måte å beskrive og informere på.

Det som ofte beskrives og informeres om er:

• hvordan omgivelsene våre ser ut
• hvordan rommet er tilrettelagt
• retninger som høyre – venstre – rett frem.
• informasjon om at vi kommer eller går
• hvilke andre personer som er til stede
• hvordan andre mennesker reagerer
• hvilke emosjoner viser de?

Når vi bruker haptisk kommunikasjon har vi som oftest ikke en forventning om at den vi gir beskrivelsen til skal svare oss.

Kroppslig – taktile uttrykk- og samværsformer

Barn med kombinerte sansetap uttrykker seg ikke alltid på samme måte som den de kommuniserer med. Vi ser ofte at, mens vi kommuniserer med tegn, så svarer barnet på en annerledes måte der hele kroppen, stemmelyder og mimikk utgjør det vi kaller kroppslig-taktile uttrykk. Slike uttrykk ser vi ofte i lek med rim og regler som inkluderer lyd, tegn, bevegelse og spenning.

Mimetiske uttrykk

Alle kroppslige opplevelser i en hendelse eller aktivitet kan gjenskapes og uttrykkes i samme modalitet som den ble opplevd. Et barn som har vært på ridning kan eksempelvis fortelle om dette ved å reprodusere de bevegelsene som ble opplevd – altså mime det man opplevde på hesteryggen. Dette utrykket kan således få et språklig innhold, og kan tolkes som at barnet forteller om rideturen. Dette omtaler vi som mimetiske uttrykk.

Spor-tegn

Spor-tegn, innebærer at barnet peker mot «minnespor» på kroppen, fra en opplevelse eller hendelse som har gjort kroppslig og emosjonelt inntrykk. Sporene refererer til opplevelsen slik barnet opplevde den. Dette kan illustreres slik:

Mor kysser alltid barnet på kinnet når det blir levert i barnehagen. Når barnet senere peker mot - eller tar seg på kinnet, sier vi ikke at det peker eller berører selve kinnet, men at det viser til minnesporet etter mammas kyss. På samme måte som ved mimetiske uttrykk får da spor-tegn et språklig innhold, og kan her for eksempel bety mamma.

Noen barn med kombinerte sansetap lager selv tegn basert på visse egenskaper ved et objekt som utforskes med hendene, som f. eks form og funksjon. Slike tegn viser gjerne til det som er meningsbærende eller interessant ved objektet og tegnene kan ofte se annerledes ut enn det vi forventer. Det er derfor viktig å følge med på hvordan barnet utforsker, da dette kan gi oss informasjon om hva tegnet de lager kan bety, og hva det viser til ved objektet.

Taktil støtte

Hos et ban som har en hørselshemming, kan selv små synsproblemer gi store utslag for kommunikasjon. Om barnet utvikler tegnspråklig kommunikasjon, kan et lite synsproblem gjøre det vanskelig å veksle mellom å se på ansikt og hender i bevegelse.

Barnet klarer kanskje ikke de raske blikkskiftene og den simultane sanseoppfattelsen som er viktig for å få med seg meningen i kommunikasjonen. Mange barn kan da ha nytte av taktil støtte til tegnene i form av berøringsmessig kontakt med partnerens hender.

Det å kunne uttrykke tanker, meninger og følelser gjennom et språk, krever at det finnes noen å dele dette med. Tilgang til en erfarings- og opplevelsesverden kan gi grunnlag for å utvikle begreper om omverdenen.

Når det syns- og hørselshemmede barnet er i småbarnsalderen, er det ikke alltid lett å gi noe helt sikkert svar på hva slags språk barnet vil utvikle. Ethvert barn er unikt og har individuelle sansemessige og kognitive forutsetninger:

Noen barn med både syns- og hørselsrest utvikler norsk tale og/eller visuelt tegnspråk, mens andre utrykker seg ved hjelp av taktil kommunikasjon. For noen er det viktig å ha supplerende støtte i både ekspressiv og impressiv forståelse og kommunikasjon. Det dreier seg om munnavlesning, tegn, bilder eller blandingsformer som også inkluderer gester, norsk med tegnstøtte, haptiske signaler, grafiske symboler og digitale kommunikasjonshjelpemidler.

Om barnet utvikler tegnspråklig kommunikasjon kan et lite synsproblem gjøre det vanskelig å veksle mellom å se på ansikt og se på hender i bevegelse. Barnet klarer kanskje ikke de raske blikkskiftene og den simultane sanseoppfattelsen som er viktig for å få med seg meningen i kommunikasjonen. Mange barn kan da ha nytte av taktil støtte til tegnene, i form av å ha berøringsmessig kontakt med partnerens hender.

For å vurdere barnets språkutvikling og språkform er det nødvendig med en kartlegging av barnets forutsetninger. En kartlegging bør omfatte grad av syns- og hørselstap, motoriske ferdigheter, kognitiv kapasitet, syndromspesifikke atferdsmønstre, interesser og personlighet, slik at mulighetene for kommunikasjon blir så gode som mulig.

Livsutfoldelse gjennom lek er en viktig del av hverdagen for alle barn. Lystbetonte aktiviteter sammen med andre mennesker kan gi mange og varierte sanseinntrykk og opplevelser, og kan bidra til motivasjon til å utforske omgivelsene. Lek danner en god arena for læring på mange områder.

Lek handler om å ha det moro sammen, utforske, synge, danse og bevege seg, lukte, smake og dele gode opplevelser. Lek er ikke noe man gjør i et bestemt rom på en bestemt tid av dagen og lek er ikke strukturert trening. Lek er barnets måte å lære om livet på, om mennesker, om sammenhenger og om begreper.

Barn kommuniserer mye gjennom tale, latter og andre vokale uttrykksmåter. Leken, både auditivt, visuelt og fysisk, endrer seg med raske skifter, det er høyt tempo og det kan bli utfordrende for et syns- og hørselshemmet barn å følge med. Da trenger det kanskje hjelp til å skape sammenheng. Barn kan være mange på en gang i leken, og dette kan by på utfordringer. Deler av leken blir kanskje ikke oppfattet eller forstått, slik som for eksempel raske beskjeder om temaskifte i leken, forandring på steder der noe foregår og beskjeder fra voksne.

Noen barn velger da å holde seg på utsiden av leken, og heller være sammen med voksne. Det behøver ikke å bety at barnet ikke har lyst til å leke med andre barn, men det trenger hjelp for å komme inn i leken. Og den voksne må sørge for at organiseringen av leken gjør det mulig for barnet å delta.

Noen barn blir fortvilet over å ikke klare å henge med, og uttrykker dette på den måten de kan. Hvis man ikke er oppmerksom på hvilke sansemessige utfordringer barnet har, kan barnets uttrykk lett misforstås og oppfattes som utfordrende eller vanskelig atferd.

Når barnet uttrykker frustrasjon og fortvilelse er det ofte en måte å kommunisere på, og det blir viktig å analysere de situasjonene der frustrasjonen oppstår.

Utfordringer i lek kan være:

• å få nok erfaringer fra dagligdagse gjøremål som barna kan bearbeide og teste ut i leken
• å få nok erfaringer med ulike typer lek generelt, og vite hva jevnaldrende barn er opptatt av og liker å gjøre
• å få med seg småsnakking
• å komme i gang med, opprettholde og henge med på andres tempo i leken
• å få til god kommunikasjon og godt samspill med andre, imitere og tolke andres kroppsspråk
• å få oversikt over rommet, hvilke leker og materiell som finnes, hvordan lekene er organisert og hvem som deltar og hva slags rolle de har i leken
• å få riktig mengde og riktig type voksenstøtte i begynnelsen slik at en sikrer tilstrekkelig hjelp ved overganger i leken, og unngår misforståelser på grunn av sansetapene.

Mange barn med medfødte syns- og hørselsvansker har stor glede av friluftsaktiviteter, og mange liker å være ute i vær som «kjennes», som eksempelvis regn og vind. Turer i terreng som ikke er for utfordrende kan gi store læringsmuligheter og gode opplevelser.

Turer eller aktiviteter i friluft gir mange muligheter for læring og opplevelser gjennom å sanse verden, kjenne lukter i naturen, eller ved å berøre stein, trær eller annet som man finner. Slik lærer også barn at alt ute i naturen har ulike teksturer og har et navn.

Det å gå sammen med en trygg voksen til et sted der det tennes bål og grilles pølser kan gi opplevelser som det er fint å kommunisere om etterpå. Om vinteren er det flott å kunne ake i en bakke, gå på ski eller bare base i snøen.

Friluftsaktiviteter er som skapt for fysisk aktivitet og det å ha det moro sammen.

Mange barn synes det er gøy å besøke en bondegård. Her er det dyr som kan berøres og luktes på, og lukten i et fjøs er helt annerledes enn de fleste andre lukter. Her får barnet erfaringer og opplevelser som det videre kan kommuniseres om gjennom samtaler og lek.

Terapiridning er eksempelvis på en aktivitet som mange barn i vil ha glede av, og som vil gi verdifulle kroppslige erfaringer som kan være utgangspunktet for å leke med tegn.

Det er viktig å bli lest for, - for alle barn og det er viktig at barn får utforske bøker.

• Barn med nedsatt syn og hørsel kan ha glede av bøker som er spesielt tilrettelagt for synshemmede.
• En kan også lage bøker selv, med selvlagede historier, eventyr som utgangspunkt – og med taktile illustrasjoner med ulike teksturer.
• Det går også an å lage taktile bøker selv. Bøkene kan lages av stoff, skinn, plast eller andre materialer. Bruk materialer og tema som du vet at barnet er interessert i, og lag historier fra barnets liv. Det kan være historier om mamma og pappa, hunden, lekekameraten eller noe som barnet har opplevd.
• For barn som er blinde, finnes det bøker med punktskrift og/eller taktile bilder (bilder som man kan oppfatte via berøringssansen).

Når du leser for et barn er det viktig å tenke på dette:

• Lyset bør komme inn fra siden eller bakfra for å unngå blending.
• For å unngå skjevstillinger, kan et skråbrett eller skråpult hjelpe.
• Sørg for at barnet får god tid til å studere bilder på nært hold enten det bruker synet eller berøringssansen. Kanskje trenger barnet å bruke lupe og/eller forstørrende TV til å se på små detaljer i bildene ved behov.

Velg bøker:

• med matt papir: unngå gjenskinn/blending
• med fotografier: kan gi riktigere gjengivelse enn tegninger
• med enkle tegninger (eventuelt tegn opp strekene med tusj for å gjøre dem mer synlige)
• med fargebilder: lettere å tolke/gir mer informasjon enn bilder i sort/hvitt
• som ikke har for mange detaljer i bildene eller for store bilder (kan være vanskelig å få oversikt over)
• som har god kontrast mellom bilde og bakgrunn

Musikk, dans og drama er lystbetonte samværsformer for mange barn. Denne typen aktivitet kan barnet delta i og mestre, uavhengig av språklig kompetanse.

• Vi kan lage lyd på mye av det vi har rundt oss, det behøver ikke være musikkinstrumenter og det trenger ikke foregå i et musikkrom. Å tromme på et tomt malingspann eller et oljefat ute kan gi vel så morsomme opplevelser som det å spille på en tromme.
• En afrikansk tromme (djembe) kan gi ekstra god lyd når vi trenger lyd som kan strukturere en fellesaktivitet som det å gå eller danse på rekke. Den gir også gode vibrasjoner i gulvet.
• Trommelyden kan ledsage det å gå rundt i rommet. Når lyden stopper, så stopper vi bevegelsene. Når lyden starter, kan vi fortsette. Rask tromming kan bety at vi skal løpe, og sakte tromming kan bety at vi skal gå sakte. Når trommen spiller med sterk lyd kan vi trampe. Men når den svake lyden kommer, så lister vi oss på tå.
• Gitar kan være et godt instrument å leke med. Den har en resonanskasse og det er enkelt å få lyd ved å dra fingeren over strengene.

Samspill med utgangspunkt i dans og dramatisering av leker og eventyr kan være gode innfallsvinkler til å etablere gode og meningsfulle relasjoner mellom barnet og nærpersonene. Slike aktiviteter gir også erfaringer med strukturer i hendelser som også finnes i rim og regler.

Musikalsk samspill har vist seg å ha mange av de samme kvalitetene som man finner i samspill mellom småbarn og voksne. Det kreves ingen språklig kompetanse for å delta, og improvisert samspill gjør det mulig å møte barnet med dets uttrykk, der og da.

Formingsaktiviteter handler mye om å få konkrete erfaringer med ulike materialer og redskaper, utforske kreativitet samt å lære begreper.

Et barn med nedsatt syn og hørsel trenger tid på å kjenne på materialer og objekter. Ved behov for håndledning kan prinsippene ved «hånd over hånd» brukes. Det er håndledning der barnet legger sine hender oppå ledsagerens hender. Barnet holder fingertuppene foran ledsagerens og må selv være aktiv for å kjenne på det hun eller han skal utforske og undersøke.

På denne måten kan barnet selv trekke til seg hendene om det ønsker. Unngå å gripe og føre barnets hånd. Å ha kontakt med ledsagerens hender kan skape trygghet for barnet.

Aktiviteter der en må bruke hørsels-, berørings-, smaks- og luktesansen er noe alle barn vil ha læringsutbytte av. I tillegg til at det legges vekt på bruk av sansene, vil det ofte kreves annen tilrettelegging og gode forberedelser.

Forming med barn som er blinde med nedsatt hørsel

Her er det viktig å forberede aktivitetene ved å:

• Skape en oversiktlig arbeidsplass; for eksempel et brett med kant på slik at ikke ting forsvinner
• Ha en kurv eller lignende med saks, limstift, tråd, farger og eventuelt andre redskaper i – avhengig av hva en skal lage
• Merke bokser og kurver med materialene en skal jobbe med sortert etter type og farge og materialer med ulik taktil overflate
• Sørge for at lydmiljøet er godt. Reduser gjenklang i rommet og unngå bråk fra stoler (sett tennisballer på stolbenene)
• Gjøre en vurdering av om barnet har mest utbytte av å jobbe alene med en voksen eller om gruppeaktiviteter kan fungere like bra
• Ta hensyn til om barnet trenger pauser. Å orientere seg, med nedsatt syn og hørsel er energikrevende
• Sørge for at dere først og fremst skal dere ha det moro sammen

Les mer om Tegnepakke fra Statped.

Forming med barn som er svaksynt med nedsatt hørsel

Ved forberedelser og tilrettelegging er det viktig å sørge for at

• Materialene har gode farger
• Materialene hat god kontrast til underlaget
• Underlag er ensfarget
• Arbeidsflaten har godt lys

Ved valg av materialer har vi noen tips:

• bruk matte plastduker (blanke plastduker skaper blending)
• tusj gir bedre kontraster og er lettere å se enn fargeblyanter
• myke blyanter gir bedre strek og er lettere å se enn harde blyanter
• bruk konditorfarge i trolldeig
• bruk konditorfarge i melisglasur
• bruk gjerne store tegneark og stor tusjer (noen barn har motoriske utfordringer)
• malingsaktiviteter som innebærer store bevegelser med stor pensel, kan være aktuelt for barn som ikke mestrer finmotoriske aktiviteter
• reduser støykilder og sett tennisballer på stolben for å dempe støy

Aktiviteter der en må bruke hørsels-,berørings-, smaks- og luktesansen er noe alle barn vil ha utbytte av. I tillegg til at det legges vekt på bruk av sansene, vil det ofte kreves annen tilrettelegging og gode forberedelser.