Nevroutviklingsforstyrrelser

Hva menes med oppdagerkompetanse? Oppdagerkompetanse er i denne sammenheng et forsøk på å illustrere kompetanse pedagoger i barnehager og skoler bør ha for tidlig å kunne identifisere sårbarhet og utviklingsmessige forsinkelser som er i behov av tiltak jfr. tidlig innsats. Denne teksten handler om barn og unge med nevrotilstander og forebygging av skolefravær, men oppdagerkompetanse vil kunne brukes bredt. Med nevrotilstander menes tilstander som ADHD, Tourettes syndrom, Autismespekterforstyrelser og Utviklingsmessige språkforstyrrelser (DLD).

Målet med tidlig innsats må være å bidra til at barn og unge opplever mestring faglig og sosialt, og sørge for tiltak som fremmer aksept, tilhørighet og inkludering. Opplevelse av mestring og tilhørighet er nødvendig for å trives på skolen.

Mange elever søkes til Statped via PPT først når de går på ungdomsskolen. Elevene har fått ulike nevrodiagnoser opp igjennom skoletiden, utviklet ulike faglige og sosiale utfordringer, og gradvis har de så utviklet skolefravær.

En gjenganger er at foreldrene forteller at det var ulike diffuse vansker allerede i barnehagen, men at barnehagen klarte å ivareta barnet relativt godt. For de fleste barna ble vanskene betydelig større etter skolestart og i tidlige skoleår. Mange foreldre forteller om en stor endring i barnets trivsel allerede det første året på skolen.

Med erfaring fra mange slike saker synes det nødvendig å se nærmere på mulighetene for å forebygge denne uheldige utviklingen, ved bl.a. å se på hvordan disse elevenes vansker kan se ut i førskolealder. Videre vil det være av interesse å se på hvordan barnehagens informasjon og kompetanse på disse sårbare barna kan sikres overført til skolen ved skolestart.

Barnehagens rolle: Pedagoger i barnehagen bør ha kunnskap om de ulike nevrotilstandene, og spesielt om hvor mye overlapp det er, (jamfør ESSENCE) slik at de kan kjenne igjen det de ser og dermed setter inn adekvate tiltak.

Pedagogene som jobber med de yngste barna og elevene bør kunne kjenne igjen de tidlige tegnene på barn og unges sårbarheter. For ofte er det bare sårbarheter de kan se i tidlig alder. Det er sjelden satt diagnoser i tidlige år, som i barnehage - og tidlige skoleår. Pedagogene bør derfor ha kunnskap om hvordan barn med ulike nevrotilstander kan fremstå i tidlige år, og at de når barna/elevene er små, må se på funksjonsnivå og årsaken til atferd. Dette handler ikke om å sette merkelapper på barn i tidlig alder eller å lete etter vansker/diagnoser. Det handler om å kunne sette handling inn i begrepet tidlig innsats, både tidlig i barnets levetid og tidlig i vanskenes oppstart. På den måten vil barnehager og skoler kunne bidra til å hindre skjevutvikling, og forebygge følgevansker.

Barnehagen: På barnehagenivå omfatter oppdagerkompetanse god kunnskap om normalutvikling, slik at barnehagelærer kan kjenne igjen hvordan sårbare barn kan fremstå i tidlig alder.

Punktene over kan ikke uten videre settes i relasjon til nevrodiagnoser, det kan være andre grunner til barnets atferd. Men uansett bør atferden møtes med nysgjerrighet og oppfølging når den varer ved. Jo flere av punktene barnet «har treff på», jo viktigere er det å finne ut av hva det handler om og følge godt opp med tiltak og eventuelt utredninger.

Sårbarheter som nevnt over må alltid ses i kontekst, og samtaler med foresatte og eventuelt andre vil være nødvendig i arbeidet med å forstå barnets uttrykk og atferd.

Dette er barn som barnehagene vil være klar over har særlige behov, og som de i de aller fleste tilfeller vil klare å ivareta på en god måte. Mange av barna vil bli ivaretatt innenfor barnehagens rammer, mens noen av barna vil ha rett på spesialpedagogisk hjelp.

Overgangen til skolen: Så kommer avslutningen på barnehagetiden, og overgangen til skolen. Tiltakene som skisserer her vil kreve at foresatte gir sitt samtykke, og gjerne deltar i deling av informasjon om barnet til skolen.

Denne gruppen sårbare barn synes å være i behov av en bedre tilrettelagt overgang til skolen og en bedre tilpasset oppfølging i tiden etter skolestart enn de ofte får. Dette kan gjøres ved at den kompetansen barnehagen har om hva barnet trenger, hva som fungerer og hva barnehagen har gjort, blir overført til skolen.

Slik det er nå blir ofte denne viktige informasjonen borte i overgangen mellom barnehage og skole. Dersom barnehagens informasjon og kunnskap om barnet sikres overført til skolen, vil skolen være bedre forberedt på å ta vare på, møte og tilrettelegge for barnet før, ved og etter skolestart. Det tilrådes derfor at barnehagen og skolen lager avtaler om særlig oppfølging av denne gruppen sårbare barn.

Skolen og barnehagens oppgave sammen

• Sette av tid til at barnehagen og foreldrene kan informere om barnet og dets behov
• Skolen får skriftlig dokumentasjon på barnets behov for tilrettelegging
• Skolen og foreldrene lager avtale om hvordan de skal kommunisere for eksempel at det er viktig at foreldrene reagerer raskt hvis de opplever at barnet ikke synes å trives, strever faglig etc.

De yngste elevene: Det stilles tidlige krav til elever i dagens skole. I denne sammenheng blir det vesentlig å spesielt løfte frem 1. trinn og tilrettelegging for de yngste elevene. Det er nødvendig at lærere følger godt med på alle elever i de tidlige årene, men spesielt følger opp elever de vet er særlig sårbare. Her er informasjonen fra barnehagen vesentlig.

1.trinn inneholder mye nytt for elevene, de skal lære bokstaver, lyder, tall og tegn, for så å kunne lære å lese og regne. Mange av elevene som senere utvikler skolefravær opplevde å komme til kort allerede i den tidlige begynneropplæringen, ofte uten at skolen oppfattet at de strevde faglig og etter hvert falt langt bak. I tillegg er det økte krav til stillesitting og styrte aktiviteter, samt ha orden på seg og sitt.

Som for barnehagebarnet må også lærere se på elevenes funksjonsprofil og atferd. Når «vondtene» dukker opp, i form av vondt i magen, vondt i hodet, vansker med å sovne før skoledager, og motstand mot å gå på skolen om morgenen, må alarmen gå. Foreldrenes tidlige bekymring må her tas på alvor umiddelbart slik at tiltak kan settes inn.

Oppdagerkompetanse for lærere betyr at de må vite noe om hva som kjennetegner de vanligste nevrodiagnosene (ADHD, TS, Autisme og DLD) hvor mye overlapp det er diagnosene i mellom, og hva kamuflering og maskering er. De bør også kunne relativt mye om eksekutive funksjoner og de bør vite hva sensorisk annerledeshet er. Lærere bør ha så god kompetanse at de kan se på atferd og funksjon, og kunne forstå mer av hva som kanskje kan ligge bak, bli nysgjerrige og klare å snakke med elevene på en god måte. Elevens stemme er alltid en vesentlig faktor for å finne ut av om det vi tror vi ser faktisk stemmer. Små barn, både i barnehage og skole skal høres, og de vil ofte kunne mene og fortelle oss mye om hva som plager dem og hva de ønsker annerledes hvis vi klarer å snakke med dem på en måte som er godt nok tilpasset dem.

Kunnskap om denne gruppens forhøyede stressnivå i skolen er også vesentlig, og her bør lærere kunne kjenne igjen tegnene på stress hos elever og ha kunnskap om hva kronisk stress fører til.

Målet med oppdagerkompetanse er at de som er nær barna/elevene skal forstå det de ser og erfarer, at de skal kjenne igjen ulike elevreaksjoner, se på elevens funksjonsprofil, klare å hente ut barnets/elevens stemme, og via kunnskap få en så riktig forståelse som mulig, slik at tiltak kan settes inn så tidlig som mulig. På denne måten vil mange elever kunne få hjelp raskt før vanskene blir så store at skole blir et for vanskelig og ubehagelig sted å være.