Tilrettelegging i skole for barn med kombinerte sansetap

Barn med kombinerte syns- og hørselstap eller døvblindhet skal kunne delta i skolehverdagen på lik linje med andre barn. God planlegging og tilrettelegging, med utgangspunkt i kunnskap og kompetanse som fremmer læring og utvikling bidrar til et inkluderende læringsmiljø.

Overgangen fra barnehage til skole kan gi mange utfordringer for et barn med et kombinert syns- og hørselstap eller døvblindhet. Skoleforberedelser bør starte tidlig, der det er et samarbeid mellom barnehage, foreldre, aktuell skole og PPT. Statped kan delta i skoleforberedende møter og gi veiledning og kurs til den aktuelle skolen ved behov.

Det er nødvendig med informasjon og opplæring til rektor, kontaktlærer, spesialpedagog, assistent og andre aktuelle ansatte i skolen, slik at kompetansen er til stede når eleven starter på skolen. Denne opplæringen må skje i god tid.

Barnet bør få anledning til å til å bli kjent på skolen i løpet av det siste året i barnehagen.

Ny sakkyndig vurdering må komme så tidlig at skoleledelsen kan legge gode planer. Det må legges en plan for hvordan kompetansen fra barnehagen skal overføres til skolen, og hvordan dette skal ordnes.

Les mer om kombinerte sansetap og døvblindhet

Det anbefales at det skoleforberedende arbeidet starter tidlig på høsten året før skolestart for at tilretteleggingen skal bli så god som mulig, og for at overgangen skal bli så god som mulig for barnet.

På et skoleforberedende møte kan dette være et aktuelt innhold:

• informasjon om barnets kombinerte syns- og hørselstap og eventuelle diagnose
• kartlegging av behov for kurs på skolen
• informasjon om barnets kommunikasjonsform og eventuelt behov for spesifikk språkkompetanse i opplæringen, f. eks opplæring i og på tegnspråk (§ 2 – 6)
• vurdering av om eleven har rett til punktskriftopplæring og bruk av nødvendige tekniske hjelpemidler (opplæringslovens §2.14)
• vurdering av om eleven har rett på mobilitetsopplæring. Sterkt svaksynte og blinde elever i grunnskole og videregående opplæring har rett til opplæring i mobilitet (§ 2-14 og § 3-10)

For at en elev skal få gode lærings- og utviklingsbetingelser i skolen må det i forkant kartlegges om eleven har behov for:

• tilrettelagde hjelpemidler i opplæringen (PC, tavlekamera, digitale hjelpemidler, lydutjevningsanlegg)
• behov for spesifikk fysisk tilrettelegging (belysning, lydmiljø, teleslynge)

Barn med et kombinert syns- og hørselstap eller døvblindhet er svært ulike og gode opplæringsbetingelser krever en nøye individuell kartlegging. Statped kan hjelpe med denne kartleggingen.

Skolen er en viktig arena for alle barn og unge. Barn som er født med nedsatt syn og hørsel har rett på tilpasset undervisning ut fra individuelle forutsetninger. Læreplaner skal følges og tilpasses hver enkelt elev, ut fra individuelle sansemessige, kognitive, motoriske og sosiale forutsetninger.

Prinsippet om tilpasset opplæring er understreket både i opplæringslova og i læreplanverket. Skolehverdagen for barn og unge med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet vil variere fra person til person. Noen går i vanlig skole med seende og hørende elever, med spesielt tilrettelagt undervisningsopplegg som omfatter både klasseromsundervisning, gruppeundervisning og enetimer.

Andre går i skoler for hørselshemmede med vekt på tegnspråk, og noen får sin undervisning i en kommunal eller statlig spesialskole.

Ulike syns- og hørselsnedsettelser gir ulike konsekvenser. Selv to elever med samme tilstand eller diagnose, kan ha ulik syns- og hørselsfunksjon og benytte forskjellige kommunikasjonsformer. Her er det mye som spiller inn, blant annet: alder, erfaring, dagsform, fysisk tilrettelegging av omgivelsene (lys- og lydforhold) og tilgang til en kompetent kommunikasjonspartner.

Visuell støtte i kommunikasjon i form av munnavlesning, mimikk og kroppsspråk gir viktig tilleggsinformasjon for personer med hørselstap, også for de som bruker høreapparat og cochleaimplantat (CI). Mange med kombinerte sansetap eller døvblindhet er også avhengig av taktile tegn og taktil kommunikasjon.

Når en person har nedsatt syn, vil det påvirke muligheten til å oppfatte visuelt tegnspråk – spesielt der perifere deler av synsfeltet/sidesynet er borte, som ved for eksempel øyesykdommen Retinitis Pigmentosa (RP). Faren for å miste deler av det som kommuniseres med tegn, mimikk og kroppsspråk er stor. Tegnspråk kan tilpasses et begrenset synsfelt ved å løfte tegnene tettere opp mot ansiktet og gjøre de mindre. Økt avstand til samtalepartneren gjør at eleven får med seg et større utsnitt, men muligheten til å se detaljer blir dårligere.

Tolk/ledsager-tjenesten er også viktig for å oppnå en best mulig kommunikasjon. En tolk/ledsager fungerer som et bindeledd mellom omverdenen og elever med kombinert syns- og hørselshemning. NAV hjelpemiddelsentral tilbyr gratis tolk/ledsager-hjelp til f.eks. møter, legebesøk, skolesammenhenger, fritidsaktiviteter eller sosiale sammenhenger. Begge partene kan ta initiativ til å bestille tolk/ledsager.

Les mer om konsekvenser av kombinerte sansetap.

Å kunne lese, skrive, regne, uttrykke seg muntlig og beherske digitale verktøy er definert som grunnleggende ferdigheter i Læreplanverket for Kunnskapsløftet.

Elever med kombinerte sansetap er en lite ensartet gruppe. Noen elever følger tilrettelagt ordinær undervisning med utgangspunkt i Læreplanverket for Kunnskapsløftet, og følger trinnets opplæring i grunnleggende ferdigheter.
For blinde og svaksynte elever omfatter dette også nødvendig opplæring i punktskrift og tekniske hjelpemidler (Opplæringsloven § 2 – 14).

Elever som har tegnspråk som førstespråk, eller som etter sakkyndig vurdering har behov for slik opplæring, har rett til grunnskoleopplæring i og på tegnspråk (Opplæringsloven § 2 – 6). Utdanningsdirektoratet har utviklet et rammeverk for grunnleggende ferdigheter i tegnspråk. Rammeverket for tegnspråk er et tillegg til rammeverket for hørende elever, og dekker muntlige ferdigheter, avlesing og produksjon av tegnspråktekst.

Elever som ikke har tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning, har rett til spesialundervisning. I vurderingen av hva slags opplæringstilbud som skal gis, skal det legges vekt på individuelle forutsetninger for læring og utvikling.
Når en elev får spesialundervisning, er dette vurdert som en nødvendighet for at eleven skal få et likeverdig opplæringstilbud. Det kan innebære at trinnets undervisning i grunnleggende ferdigheter velges bort for å få opplæring som er mer individuelt tilpasset. Vedtak om spesialundervisning skal gjøres på bakgrunn av en sakkyndig vurdering og opplæringsmålene skal være nedfelt i en individuell opplæringsplan (IOP).

Læreplanverket til Kunnskapsløftet gjelder også spesialundervisning. Det kan imidlertid også være behov for å gjøre avvik fra læreplanverket. Dersom det er behov for større eller mindre avvik fra kompetansemålene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet, enten for hele fag eller deler av fag, må det komme frem i den sakkyndige vurderingen og enkeltvedtaket om spesialundervisning. Elevens individuelle opplæringsplan (IOP) må også utdype dette ytterligere.

Opplæringsloven gir blinde og sterkt synshemmede rett til mobilitetsopplæring. Mobilitet betyr bevegelse og handler om muligheten og evnen til å orientere seg og ta seg trygt frem fra et sted til et annet.

Elever med kombinerte sansetap kan også ha problemer med å få oversikt over romlige forhold. Å lære å orientere seg er derfor en sentral og naturlig del av mobilitetsopplæringen.

Det kombinerte sansetapet påvirker elevens muligheter til å bevege seg fritt, og komme seg trygt fra et sted til et annet. Vi bruker begrepet mobilitet om disse funksjonene. Nedsatt hørsel vil påvirke muligheten til å kompensere for et synstap og omvendt. Retningshørsel kan være redusert og det kan føre til nye utfordringer og usikkerhet. Mobilitetsopplæring må derfor tilpasses hvert enkelt barn. Det må blant annet tas hensyn til barnets forutsetninger, behov, alder og syns- og hørselsfunksjon.

Målet er at forflytningen skal skje på en mest mulig selvstendig, effektiv og sikker måte i både kjente og ukjente omgivelser, med eller uten bruk av hjelpemidler. Selvstendighet betyr ikke nødvendigvis her å skulle forflytte seg helt alene, men med så mye egeninnsats som eleven klarer ut fra sine forutsetninger.

For et barn i skolealder kan mobilitetsopplæring handle om å lære å gå til og fra skolen, eller til en venn i nabolaget. Barnet blir selvstendig, deltagende og uavhengig når det kan slå følge med klassekamerater til skolen eller besøke venner på fritiden.

Ved hjelp av synet danner vi oss raskt en oversikt. Vi gjenkjenner symboler og gjenstander ved å vurdere størrelse, form, farge og plassering, og vi beregner avstand, retning og høyde. For elever med kombinerte sansetap kan slik orientering være spesielt vanskelig fordi hørselsfunksjonen også er nedsatt og retningssansen kan være dårlig. Da er det viktig å bruke alternative og kompenserende strategier.

Når syn og hørsel er nedsatt, kan orienteringen og forflytningen skje ved hjelp av:

• mobilitets- og orienteringsteknikker
• mobilitetshjelpemidler
• fysisk tilrettelegging av omgivelsene
• en ledsager – som også kan beskrive omgivelsene

Mobilitetsopplæringen er preget av mye lek for de yngste barna. De skal gjerne lære å finne fram til ulike steder hjemme og i nærområdet, og til garderoben, klasserom, arbeidsbord og utearealene på skolen.

Mange elever med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet vil ha utfordringer når det gjelder å samle holdepunkter for å skape mening, både praktisk og sosialt. Kombinasjonen av nedsatt syn og hørsel innebærer at mange elever bruker mye energi på å få med seg det som skjer i undervisningen og i friminuttene. Et tilpasset læringsmiljø vil bidra til at eleven kan bruke energien på lærestoff i stedet for å streve med å få med seg det som skjer.

Det er ikke uvanlig at elever opplever at tempoet på alt som skjer er altfor høyt, og at de derfor kan ha store utfordringer med å følge med på det som skjer. Dette kan dreie seg om for eksempel «smalltalk» som foregår i venninnegjengen eller samtaler om ting som skjer på fritiden og på internet. Dette kan føre til frustrasjon som kan misforstås og tolkes som utfordrende eller vanskelig atferd.

Det er derfor en gylden regel at tempoet må senkes betraktelig i alt du sier og gjør når du er sammen med barn og ungdom som har nedsatt syn og hørsel. Tegn må formidles i synsfeltet og skifter i aktiviteter må være tydelige.

Tilrettelegging og forståelse er viktig for at skolehverdagen til den enkelte skal bli så god som mulig. En skoledag kan være vellykket når:

• tekniske hjelpemidler fungerer slik de skal
• eleven møter forståelse for hvor slitsomt det er å måtte konsentrere seg for å få med seg undervisningen
• lærere og medelever vet hvordan de skal legge til rette for at eleven med kombinerte sansetap kan føle seg inkludert
• lærere tilpasser tempo i kommunikasjon og formidling til eleven med sansetap
• undervisningen ikke skifter tema for fort og ofte og skiftene formidles tydelig
• lærere bruker tydelig kroppsspråk og mimikk
• lærere tar hensyn til elevens syns- og hørselsfunksjon og tilpasser avstand ved tavleundervisning
• eleven opplever sammenheng og mening i skoleaktivitetene
• kommunikasjon blir vektlagt
• bakgrunnsstøy er redusert
• belysning er tilrettelagt for svaksynte
• forflytning går greit
• ekstrautstyr, som spesialpult og annet utstyr ikke lager hinder for lett omgang med andre elever
• eleven har fått en plassering i klasserommet som er tilpasset sansetapene. Eleven bør sitte slik at alle ansiktene til medelevene i klassen kan sees og med ryggen til eventuelt sollys som kan komme inn i klasserommet. Hestesko-plassering i klasserommet anbefales.
• Læremidler er tilgjengelige

Mange elever opplever at opplæring og skoleaktiviteter er både energi- og tidkrevende. Dette kan gi seg utslag i uttrykk og atferd som lett kan misforstås av omgivelsene, og forveksles med oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer. Kunnskap og god tilrettelegging kan gi gode betingelser for læring og utvikling.

Noen huskeregler kan være nyttige i tilrettelegging av gruppe- eller klasseromsundervisningen, enten eleven er tegnspråklig eller talespråklig, slik at læringsutbyttet blir best mulig:

• Det er energikrevende å konsentrere seg når syn, hørsel og eventuelt balansen er nedsatt, og det kan være behov for hyppige pauser og variasjon i arbeidsoppgavene.
• En elev som er døv og synshemmet kan ikke bruke synet til å avlese alle aspekt ved tegnspråk (både tegn og ansiktsmimikk), og eleven risikerer å miste viktig i meningsinnhold i kommunikasjonen. Resultatet kan være at eleven trekker seg tilbake. Det betyr ikke at eleven ikke er interessert.
• Mange elever bruker mye energi på å orientere seg mot hva medelever holder på med samtidig som de selv skal jobbe med egne oppgaver. Dette er ressurskrevende og kan tolkes som manglende oppmerksomhet mot læringsoppgaver.
• Hvis læreren beveger seg mye når det foregår tavleundervisning, reduseres muligheten for eleven til å oppfatte sammenhenger og betydning.
• Når læreren skriver på tavle og snakker samtidig uten mikrofon, er det umulig for elever som bruker munnavlesning som støtte, å få informasjon.
• Hvis undervisningen og samtaler i klasserommet har for høyt tempo eller hyppig skiftende tema, kan det være vanskelig for eleven å følge med. Å flytte syns- og hørselsoppmerksomhet tar tid og er energikrevende. Eleven bør få tid på å orientere seg mot den som snakker.
• Hvis tekniske hjelpemidler mangler, ikke virker eller ikke er godt nok tilrettelagt reduseres elevens muligheter for utbytte av undervisningen.
• Dersom en elev viser uvilje mot å lese tekst som inneholder mange detaljer og bilder med dårlig kontrast er det viktig å finne årsaken for å kunne kompensere med hjelpemidler.
• En elev som er syns- og hørselshemmet, kan ha store utfordringer i kommunikasjon med andre. De visuelle signalene i kommunikasjonen (f. eks mimikk) kan lett overses eller mistolkes. Eleven kan heller ikke støtte seg på hørselen dersom den er nedsatt, og det kan være vanskelig å oppfatte intonasjonen i det som blir sagt.
• For elever som bruker tegnspråk er det hensiktsmessig å bruke tolk. Dette sikrer at eleven får informasjon på sitt språk, og øker dermed utbytte av læringen.

Kombinerte sansetap og døvblindhet kan innebære at eleven – uten god tilrettelegging – risikerer å ikke få med seg det som skjer i klasseromsundervisningen. For å tilrettelegge best mulig for individuell undervisning, er det noen huskeregler det kan være nyttig å ha med:

• Noen elever klarer ikke å bruke både syns- og hørselsrest samtidig. At en elev snur seg vekk betyr ikke nødvendigvis mangel på interesse eller oppmerksomhet, men kan bety at eleven konsentrerer seg om å lytte.
• Sviktende kommunikasjon mellom personen med kombinert syns- og hørselstap eller døvblindhet og omgivelsene kan lett føre til uro, misforståelser og frustrasjon. Dette kan gi seg utslag i uttrykk og utfordrende atferd som kan oppleves som problematisk av omgivelsene, men som er elevens måte å kommunisere frustrasjon på.
• Når en elev virker passiv så innebærer ikke det nødvendigvis mangel på interesse eller evnen til å konsentrere seg. Passivitet kan være et resultat av å ikke bli sett, hørt og besvart. Det kan også skyldes at undervisningen ikke er tilpasset elevens sansemessige og kognitive forutsetninger, at tempoet er for høyt og at eleven derfor ikke blir møtt på sitt nivå.
• Mange av uttrykkene til elever med medfødt døvblindhet kan virke fremmede, fordi de ikke likner på de vi ser hos seende, hørende barn. Risikoen for at uttrykkene ikke blir sett på som betydningsfulle, og besvart, er stor.
• Det er viktig at de som skal undervise er godt informert om syns- og hørselstapet hos eleven, og hvilke konsekvenser disse sansetapene kan ha.
• Mangel på oversikt, forutsigbarhet, struktur og forberedelse kan føre til passivitet. Når det gis beskjeder må de gjøres tydelige for elever med sansetap,
• En syns- og hørselshemmet elev som søker mye fysisk kontakt med andre, er ikke nødvendigvis klengete eller uselvstendig. Kanskje er berøringssansen den viktigste kanalen for å oppleve kontakt.

En elev som har en synshemning, er avhengig av hørselen og et godt lydmiljø. På samme måte vil en elev med hørselshemning være avhengig av synet og et godt visuelt miljø. Når begge disse sansene er svekket, vil eleven, i tillegg til å bruke restkapasitet på fjernsansene, også ta i bruk berøringssansen i stor grad.

Mange elever med kombinerte sansetap vil trenge god tilrettelegging når det gjelder det fysiske miljøet. Mange vil også ha nytte av syns- og hørselshjelpemidler. Gode lys- og lytteforhold og fysiske, taktile markører i miljøet gjør det enklere å være en aktiv deltaker når du har nedsatt hørsel og syn.

Fysiske omgivelser bør i størst mulig grad tilrettelegges før barnet begynner på skolen, for å kunne skape et godt lyttemiljø og et oversiktlig visuelt og fysisk miljø ute og inne. God tilrettelegging skaper gode betingelser for aktivitet, læring og deltakelse. Elever med syns- og hørselsnedsettelse kan ha bruk for, og nytte av hjelpemidler for å avhjelpe, erstatte eller kompensere for sansetapene.

Behovene for fysisk tilrettelegging vil variere avhengig av blant annet barnets synsfunksjon, hørselsfunksjon, alder og eventuelle tilleggsvansker.

Vi omgir oss til enhver tid med lyder, gjerne uten at vi tenker på det: stoler og bord som trekkes mot gulvet, jakker og andre klær i bevegelse, hosting og harking, kulepenner, tasting på mobiltelefon. Alt dette skaper lyd og gjør det vanskelig å skille ut stemmen man vil høre. Det kan lett oppstå feiltolkinger og misforståelser, og en elev kan bli oppfattet som ukonsentrert når det «melder seg ut» fordi det ikke oppfatter det som blir sagt i omgivelsene.

Lydmiljøet påvirker mulighetene for å kommunisere uanstrengt. Det er særlig to forhold som påvirker lytteforholdene:

• etterklangstid
• støy

Etterklangstiden sier noe om hvor lang tid det tar før en lyd blir borte i rommet.
Støy oppleves annerledes ved hørselstap enn ved normal hørsel.

Lydmiljø og et godt visuelt miljø henger sammen, og skolen må være spesielt oppmerksom på:

• bakgrunnsstøy (ventilatorer, vaskemaskiner som går, støy fra leker)
• blending og motlys
• belysningsstyrke
• etterklangstid
• lys på tavler
• barnets plassering i forhold til vinduer, nærperson og resten av gruppen
• gode lysforhold
• plassering av eleven slik at han ikke har motlys (det er vanskelig å avlese ansikter i motlys)
• plassering av eleven slik at han ser ansiktene til de andre. Det er lettere å oppfatte tale når en ser ansiktet samtidig
• visuell støy (bevegelser eller gjenstander som tar oppmerksomhet, rot eller andre forstyrrende synsinntrykk)

Lydutjevningsanlegg har lenge blitt brukt i klasserom hvor det er elever med nedsatt hørsel, men man ser også god effekt for elever med andre utfordringer.

Bakgrunnsstøy kan medføre at et barn med både nedsatt syn og hørsel får reduserte muligheter til å oppfatte tale eller viktige omverdenslyder. Det kan også forstyrre oppmerksomheten til et barn som bruker energi på å oppfatte synsinntrykk.

Vi anbefaler at skolen legger vekt på å:

• lydregulere rom (gardiner, tepper og møbler kan dempe etterklang)
• slå av radioen/TV-en/musikk/støyende maskiner i bakgrunnen
• lukke dører til rom med støyende maskiner (vaskemaskin, oppvaskmaskin og kaffetrakter)
• lukke vinduer dersom det er støy utenfor, for eksempel trafikk, veiarbeid osv
• legge ensfargete matter eller voksduk (gjerne med underlag) på bordet til både lek og måltid
• bruke ensfarget teppe eller matte til for eksempel klosse- og toglek på gulvet
• sette filtknotter, tennisballer eller liknende under stolben, bord osv
• legge allergivennlige, ensfargete teppefliser på gulvene
• velge lekemateriale som ikke avgir så mye støy
• polstre bunnen av lekekasser eller benytt lekekasser av materiale som demper støy

Elever som har et kombinert sansetap, vil ofte ha nytte av gode visuelle og fysiske markeringer. Et godt lydmiljø, orden og struktur er viktig for alle barn, men spesielt viktig for de med nedsatt syn.

Et godt tilrettelagt miljø gjør at eleven:

• får bedre oversikt
• kan bevege seg tryggere og sikrere
• blir mer selvstendig
• blir mer uavhengig
• slipper å bruke krefter på å skaffe seg oversikt
• får mer energi til å delta aktivt i lek og i det sosiale miljøet

Før skolestart bør det kartlegges om barnet har behov for:

• tilrettelagt lydmiljø
• fysisk tilrettelegging og hjelpemidler
• fargemarkeringer i miljøet ute og inne
• gode lys- og blendingsforhold

Her er noen tips til hva skolen kan gjøre for å skape et godt, og oversiktlig visuelt miljø for elever med et kombinerte sansetap:

• Bevisst bruk av farger og kontraster på omgivelsene. Kontrast er ikke synonymt med fargeforskjeller. Lyse farger på mørk bunn og mørke farger på lys bunn gir god kontrast.
• For å lette orienteringen, kan markering av lekeapparater i en kontrastfarge gjøre det enklere og tryggere for barnet å finne frem. Dette hjelper også barnet til å ta i bruk hele lekeplassen på egenhånd.
• marker øverste og nederste trappetrinn slik at en ser hvor trappen begynner og slutter både når en går oppover og nedover
• bruk kontrastfarge på dører og dørkarmer
• interiør bør skille seg ut fra vegg og gulvflate
• marker frittstående stolper både inne og ute
• marker glass i glassdører
• marker snøen i akebakken med kontrastfarge (maling på sprayflaske), slik at det er lettere å finne trygg vei opp igjen
• bruk ensfarget underlag til leker
• bruk for eksempel spisematte i en kontrastfarge til tallerken og kopp

En elev med nedsatt syn og hørsel bruker mye tid og krefter på å skaffe seg oversikt og orientere seg. Dette gjelder både innendørs og utendørs.

Har eleven oversikt over hvor ting er vil det bli mer selvstendig, og kanskje også mer aktivt. Det er av stor betydning at miljøet blir tilrettelagt slik at det er best mulig å ferdes i.

Et godt inne- og utemiljø vil bidra til:

• trygghet
• selvstendighet
• delaktighet
• samspill med andre barn

Orden og struktur er nøkkelord i denne sammenheng:

• Leketøy bør ha faste plasser.
• Hyller og lignende bør ikke være overfylte da det gjør det vanskeligere å finne enkelte ting.
• Dører, skap, hyller, lekekasser, fast plass i garderobe og stol ved bordet osv bør merkes ut fra elevens alder og synsfunksjon.
• For barn som er blinde merker en med punktskrift og/eller taktile symboler eller gjenstander. Symbolene eller gjenstandene skal kunne gjenkjennes ut fra struktur og/eller form.
• For barn som er svaksynte merker en med enkle bilder eller symboler/gjenstander i passe størrelse med gode farger og kontraster til bakgrunnen.
• Møbler bør stå på faste plasser.
• Husk å fortelle og vise barnet dersom ting er flyttet på.
• Møbler og tepper som ikke flyttes på kan brukes som holdepunkt i forhold til orientering.
• Dører skal være helt åpne eller helt lukket.
• Gå faste turer, gjerne til en fast turplass. Det å bli kjent i et lite område om gangen gir trygghet.

Elever med kombinerte sansetap lever med en belastning som er mer omfattende enn en synshemming pluss en hørselshemming. Begge fjernsansene er rammet, og tilgangen til kommunikasjon og informasjon og lærestoff blir påvirket. Det å oppfatte det som andre formidler kan være både tid- og energikrevende og misforståelser kan oppstå.

Mange opplever at de kun får med seg bruddstykker av tilværelsen, og det er energikrevende å skulle sette sammen disse fragmentene til noe meningsfullt.

Hørselstapet gjør at det krever stor konsentrasjon for å få med seg det som blir sagt. Jo vanskeligere lyd- og støyforholdene er, jo mer må munnavlesning, avkoding av kroppsspråk og mye gjettearbeid brukes for å få med innholdet. Vanskelige lysforhold kan gjøre munnavlesning vanskelig, og non-verbal kommunikasjon som mimikk, kroppsspråk kan bli vanskelig å oppfatte. Dette kan avhjelpes med god tilrettelegging av det fysiske miljøet i tillegg til at en samtalepartner posisjonerer seg riktig.

Ofte er det behov for tilrettelegging både av fysiske omgivelser og av arbeidsoppgaver, for eksempel merking (taktilt eller ved farger/kontraster), tolking, lys- og lydforhold, hjelpemidler, tilpassede arbeidsmetoder i undervisningen og/eller organisering av arbeidet eller innholdet i skolehverdagen.

Det er også viktig at eleven er i et inkluderende miljø som tar hensyn til at det er slitsomt å leve med sansetap.

Elever med kombinerte sansetap lever med utfordringer som er mer enn et hørselstap pluss et synstap. Hørselstapet gjør at de må konsentrere seg ekstra om hva som blir sagt. Avhengig av lyd- og støyforholdene, må det brukes munnavlesning, kroppsavlesning og en del gjettearbeid for å få med innholdet i det som sies. Høreapparat og CI er ofte til god hjelp, men gir ikke normal hørsel. Også støy vil kunne forsterkes i apparatene og gjøre lyttesituasjonen krevende.

Synstapet gjør at man kan gå glipp av viktige aspekter ved kommunikasjonen som munnavlesning, mimikk og annen nonverbal kommunikasjon. Lysforhold vil også påvirke oppfattelsen av det som skjer i omgivelsene.

Dess mer man strever med å få tak i hva som sies, eller hva som kommuniseres med mimikk, jo mer spennes muskler og pusten blir overfladisk. Nakken og skuldrene skytes frem, og kroppen kommer ut av den balanserte kroppsaksen. Det fører til at musklene og leddene ikke har noen hvilestilling i stående og sittende. På sikt kan dette gi tretthet, stivhet, smerte og dårlig balanse.

Det er viktig at de som arbeider i skolen er oppmerksom på at det å konsentrere seg om å oppfatte lyd og visuelle stimuli, er energikrevende. Mange barn kan uttrykke dette språklig, mens andre uttrykker dette gjennom atferd som kan oppfattes som utfordrende – men som kan være et uttrykk for behov for pause. Voksne personer er ikke alltid bevisste på at det å leve med sansetap er slitsomt. Skolen bør derfor ha et rom som eleven kan trekke seg tilbake til når det er behov for det.

Nedsatt hørsel er ikke synkront med dårlig balanse, men erfaring viser at mange hørselshemmede sliter med balansen. Dette kommer ikke av at balanseorganet er skadet, men kan skyldes for mye uhensiktsmessig muskelspenning og endret kroppsstilling og vil ofte påvirke elevens energi.

Noen elever med kombinert syns- og hørselsnedsettelse har dårlig balanse, slik som ved Usher syndrom.

Dårlig balanse i kombinasjon med nedsatt syn og hørsel gjør at eleven bruker synsresten på å holde balansen og kan derfor gå glipp av det som skjer rundt. Ballspill er et eksempel på en aktivitet som vil være spesielt utfordrende.

Taktile symboler og planer blir særlig brukt av barn og unge som har en synsnedsettelse, et kombinert sansetap eller døvblindhet. Planene er tredimensjonale og leses ved at barnet berører symbolene på den måten som er hensiktsmessig.

Kombinerte sansetap eller døvblindhet påvirker særlig disse områdene:

• Sosialt samspill og kommunikasjon.
• Tilgang til informasjon om omgivelsene og tilgang til lærestoff.
• Mulighet for å kunne orientere seg og beveg seg fritt og trygt.

Barn og unge med kombinerte sansetap eller døvblindhet strever ofte med å tilegne seg tilstrekkelig informasjon fra omgivelsene. Manglende informasjon kan påvirke muligheten til å ta initiativ, kommunisere og påvirke aktivitetene de deltar i. Barna blir dermed ofte mer avhengige av voksne som informasjonskilder og tilretteleggere enn barn og unge uten syns- og hørselsvansker.

Mangel på struktur, oversikt og forutsigbarhet kan også resultere i atferd som først og fremst er et uttrykk for frustrasjon, og som må oppfattes og tolkes som kommunikative uttrykk. Taktile planer kan redusere frustrasjon og mangel på oversikt, og videre gi barnet mer hensiktsmessige måter å uttrykke seg på.

Taktile symboler og planer må tilpasses det enkelte barn, og her er det viktig å ha kunnskap om barnets:

• syns- og hørselsfunksjon
• interesser og behov
• motoriske forutsetninger
• symbolforståelse
• utholdenhet
• erfaring med bruk av objekter
• utforskingsbehov
• bruk av berøringssansen. Bruker barnet fingertupper eller hele håndflaten? Noen barn bruker også føtter som berøringsflate
• bruk av andre sanser som lukt og smak

Taktile symboler har ofte enkle former og forskjellige overflater slik at de er lette å kjenne igjen. Et symbol kan eksempelvis være

• en gjenstand eller deler av en gjenstand
• taktile materialer
• reliefftegninger
• modeller
• tekst i punktskrift

Ofte er symbolene festet til en eller annen type bakgrunn eller underlag.

Taktile symboler behøver ikke ligne på det de refererer til, men det er viktig at det er lett å skille de fra hverandre.

Taktile planer kan omfatte en plan for en dag, en aktivitet eller del av en aktivitet. En taktil plan gir informasjon om hvilke aktiviteter som skal foregå og rekkefølgen de kommer i. Den kan også inneholde opplysninger om tidspunkt, hvor aktiviteten skal foregå og hvem barnet skal være sammen med.

Mobilitet handler om muligheten og evnen til å orientere seg og ta seg frem fra et sted til et annet.

Helt fra vi er født bruker vi sansene våre som informasjonskilder. Barnet får informasjon om omgivelsene gjennom å bruke sansene sine, og grunnlaget for omverden forståelse starter tidlig.

Sanseinntrykk fra synssansen, hørselssansen, luktesansen, smakssansen og følesansen, samt muskel- og bevegelsessansen (den kinestetiske sans), gjør at barnet kan kjenne igjen, tolke og bruke informasjon fra omgivelsene. Denne informasjonen hjelper barnet til å orientere seg og bevege seg rundt.

Mobilitet betyr bevegelse. Når vi bruker ordet i forbindelse med personer som har nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet, mener vi evne til å orientere seg og ta seg frem fra et sted til et annet.

Målet er at forflytningen skal skje på en mest mulig selvstendig, effektiv og sikker måte i både kjente og ukjente omgivelser, med eller uten bruk av hjelpemidler. Selvstendighet betyr ikke nødvendigvis her å skulle forflytte seg helt alene, men med så mye egeninnsats som barnet klarer ut fra sine forutsetninger.

Orientering handler om å finne ut:

• Hvor er jeg?
• Hvor skal jeg?
• Hvordan kommer jeg dit?

Forflytning handler om å kunne bevege seg i omgivelsene. For små barn kan dette for eksempel innebære å åle, rulle, krabbe, krype, gå eller løpe.

Barn får mobilitetserfaringer allerede i barnehagealder. Grunnlaget for å oppfatte verden starter allerede når et sterkt synshemmet barn

• lytter til fremmede lyder
• tar sine første skritt
• deltar i lek med andre barn

Mobilitetsopplæringen er preget av mye lek for små blinde barn. Barna skal gjerne lære å finne fram til ulike steder hjemme og i nærområdet, og til garderoben, spisebordet og lekeplassen i barnehagen.

Mobilitetsopplæring må tilpasses hvert enkelt barn. Det må blant annet tas hensyn til barnets forutsetninger, behov, alder og syns- og hørselsfunksjon.

Mobilitetsopplæring er prosesser som går over tid og det er hensiktsmessig å starte tidlig. Barn kan få mobilitets stokk som de kan bli kjent med lenge før de kan bruke den til orientering.

I hjem, barnehage og skole kan fysisk tilrettelegging gå ut på å merke dører eller bruke ledelinjer (vegger, rekkverk, gresskant m.m.) slik at det blir lettere å forflytte seg til lekeareal, klasserom og andre steder.

Et eksempel på en ledelinje kan være et tau i håndhøyde som leder fram til lekeapparatene.

Universell utforming er å gjøre noe tilgjengelig for alle. Det er å utforme produkter og omgivelser slik at de kan brukes av alle.

Universell utforming av miljøet rundt elever med kombinerte sansetap eller døvblindhet søker å oppnå like muligheter til samfunnsdeltagelse og motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Universell utforming har hele befolkningen som målgruppe, uavhengig av alder og funksjonsevne. Alle skal kunne delta på samfunnets ulike arenaer enten det gjelder utdanning, arbeidsliv, kulturtilbud eller å ta seg frem i det offentlige uterom.

Opplæringslovens kapittel 9a handler om elevenes skolemiljø. I § 9a heter det at: «Alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Her er noen eksempler på fysisk tilrettelegging som gjør inne- og uteområder godt tilgjengelige for elever med kombinerte sansetap i barnehage og skole og dermed brukervennlige for alle:

• logiske planløsninger i bygningsmassen
• gode akustiske forhold og reduksjon av støykilder og støynivå
• ryddig visuell bakgrunn der det skal foregå undervisning
• tilstrekkelig belysning som ikke blender
• sammenhengende rekkverk, kantmarkeringer og ledelinjer
• taktile og visuelle oppmerksomhetsfelt for å varsle endringer i miljøet som for eksempel ved kryss, trapper, ramper og inngangsdører
• søyler og rekkverk som har kontrastfarger til omgivelsene
• glassdører og andre glasspartier utstyres med markører, farget tape eller lignende
• betjeningspanel i heis merkes med punktskrift eller relieff
• unngå gjenstander som innebærer kollisjonsfare og hindrer fremkommelighet
• informasjonsskilt som er godt belyst, har tilstrekkelig skriftstørrelse og gode kontraster
• har skrift i relieff eller punktskrift (Braille)
• har symboler som er enkle og tydelige

Et godt tilrettelagt miljø gjør at barn, unge og voksne med kombinerte sansetap eller døvblindhet

• får bedre oversikt
• kan bevege seg tryggere og sikrere
• blir mer selvstendig
• blir mer uavhengig
• slipper å bruke krefter på å skaffe seg oversikt
• får mer energi til å delta aktivt i lek og i det sosiale miljøet