Før man kan sette i gang et målrettet tiltak, er det helt nødvendig å kartlegge barnets språklydssystem. Siden språkforstyrrelser og språklydsforstyrrelser ofte kan opptre sammen, er det viktig å kartlegge øvrige språklige ferdigheter (språkforståelse og språkproduksjon) for å forsikre seg om at man har en grundig forståelse av vansken. Barn kan ofte «lure» oss til å tro at de forstår alt som blir sagt, mens det egentlig er rammene, rutinene og alle de ikke-verbale signalene de forstår. Språklydsforstyrrelser kan også opptre sammen med andre vansker eller forstyrrelser, og for å være sikker på at man har den kunnskapen som trengs for en gunstig tilrettelegging, kan det også være hensiktsmessig å kartlegge nonverbale kognitive ferdigheter.

Verktøy som skal brukes til å kartlegge språklydsforstyrrelser, bør være normert. Det vil si at de bør være prøvd ut på et stort antall barn som er i ferd med å tilegne seg norsk. Formålet med normering er å få vite hva som er en typisk språklydsutvikling. Man må vite hva som er typisk for å kunne vurdere hva som er utypisk.

Differensialdiagnostisk kartlegging av språklydsforstyrrelser (Diffkas) er utarbeidet av Anne M. Sandø-Frank og Kirsten M. Bjerkan i Statped, og er utgitt i 2023. Dette er en billedbenevningstest som består av 101 items, og er det første normerte kartleggingsverktøyet for språklydsforstyrrelser på norsk. Det at testen er normert, gjør at det er mulig å skille mellom barn som har en språklydsforstyrrelse og barn som har en typisk språklydsutvikling. Med Diffkas er det mulig å avgjøre hvilken undergruppe av språklydsforstyrrelser et barn tilhører, slik at tiltak kan tilpasses type vanske.

Kartleggingsverktøyet består av en hovedtest (Stimulusbok 1), en inkonsistenstest (Stimulusbok 2) og analyseark 1- 4 -og to typer skåringsark. Det følger også med en manual som beskriver den teoretiske bakgrunnen for Diffkas, og casebeskrivelser som gir eksempler på ulike undergrupper av språklydsforstyrrelser.

Diffkas er først og fremst ment for logopeder, men kan også være nyttig for PP- rådgivere og andre spesialpedagoger som jobber med barn som har språklydsforstyrrelser. Diffkas kan kjøpes her.

Norsk fonemtest

Norsk fonemtest er utarbeidet av Heidi Tingleff, og ble utgitt i 2002. Det er en billedbenevningstest som består av 104 bilder. Den kartlegger barnets uttale av alle norske konsonanter og de vanligste konsonantgruppene først, i midten og sist i ord.

Testen inneholder også en analysedel med tabeller for ulike fonologiskeprosesser. Testen er ikke normert. Norsk Fonemtest kan bestilles fra Adlibris

NOT-S

Nordisk Orofacial Test Screening er en kartleggingsprotokoll som brukes ved mistanke om oralmotoriske vansker. Den består av en intervjudel der det spørres om sensorikk, pust, tygging, svelging og sikling og en undersøkelsesdel for å vurdere ansiktet i hvile, nesepust, mimikk, tyggemuskel og kjevefunksjon, oralmotorikk og tale. Det er laget en billedmanual til bruk i undersøkelsen, og screeningen kan brukes for barn fra ca. 3 år.

NOT-S er ikke normert, og den er ment å brukes som en første screening for å vurdere om det foreligger vansker som det er grunnlag for å undersøke nærmere. Protokoll, intervjuguide og veileder kan lastes ned gratis fra Mun-H-Centerets nettside, og billedmanualen kan bestilles fra samme sted.

DYMTA

DYMTA er en test for vurdering av talemotoriske ferdigheter og kan anvendes fra ca. 3-årsalder. Testen er særlig aktuell ved mistanke om verbal dyspraksi, og kan brukes differensialdiagnostisk for å skille barn med talemotoriske språklydsforstyrrelser fra barn med andre type språklydsforstyrrelser (f.eks. fonologiske forstyrrelser). Resultatene fra kartlegging med DYMTA kan brukes som grunnlag for planlegging av et intervensjonsforløp, og for å evaluere intervensjon. Testen gir også informasjon om vanskeomfang.

DYMTA er utviklet av Susanne Rex, Anita McAllister og Kristina Hansson, og bygger på normdata fra svenske barn (3-9 år). Pamela Åsten og Susanne Rex har utarbeidet en norsk versjon av testen. DYMTA kan bestilles fra Mun-H-Centerets nettside, og den norske versjonen inngår da i bestillingen (https://www.mun-h-center.se/hjalpmedel/orofaciala-test/dymta/).

SVANTE-N

Svensk artikulasjons- og nasalitetstest norsk versjon er en billedbasert artikulasjonstest laget for barn født med leppe-kjeve-ganespalte. Testen består av en orddel, en setningsdel og en spontantaledel. Formålet med denne testen er å vurdere artikulasjon av enkeltlyder samt hypo- og hypernasalitet, og denne testen er dermed bare aktuell å bruke for den gruppen den er beregnet for. Testen har svenske normer for aldersgruppene 3, 5, 7 og 10 år og norske normer for aldersgruppen 4 år. Testen kan bestilles fra Cappelen Damm.

Logopediske tiltak

Logopediske tiltak for barn med språklydsforstyrrelser må rettes direkte mot det barnet strever med. Før man kan sette i gang et målrettet tiltak, er det derfor helt nødvendig å kartlegge barnets språklydssystem, slik at man vet hvilken type språklydsforstyrrelse barnet har.

Oralmotoriske øvelser

Oralmotoriske øvelser er oppgaver der det ikke er forventet at barnet skal produsere tale eller språklyder. Mye brukte øvelser er blåsing, suging, tungeøvelser (for eksempel «vaske huset» og å ta tungen opp mot nesen og ned til haken) og leppeøvelser (lage trutmunn, overdrevet smil). Noen programmer bruker også hjelpemidler som biteblokker for å stabilisere kjeven, fløyte og sugerør til blåsing og sugerør av ulik tykkelse til suging. Målet med disse øvelsene er at de skal styrke musklene og forbedre forutsetningene for å produsere tale.

Barn med dysartri har motoriske vansker, og kan i noen tilfeller ha nytte av slike øvelser, ikke nødvendigvis for å bedre talen, men for å øve opp bedre muskelkontroll for å avhjelpe sikling og få bedre tygge- og svelgefunksjon.

For barn med forsinket fonologisk utvikling og fonologiske forstyrrelser vil ikke oralmotoriske øvelser ha noen effekt. Disse barnas vansker er ikke motoriske. Det er ingen grunn til å tenke at man må styrke musklene for å utvikle bedre tale. Ved tale brukes kun en liten prosent av talemuskulaturens totale kapasitet. Det er heller ingen grunn til å tenke at man blir bedre til å tale av å blåse eller gjøre tungeøvelser som ikke er relatert til tale. Det finnes ingen språklyder som krever at man skal gjøre disse bevegelsene.

For å få en forbedret tale, er man faktisk nødt til å øve på å snakke. Man må jobbe med den ferdigheten man skal forbedre.

Det er ikke uvanlig å bruke munnmotoriske øvelser som oppvarming i logopedisk behandling. Oppvarming er fornuftig når man skal utføre krevende øvelser som fordrer at man bruker maksimal muskelkapasitet, som ved vektløfting eller løp. Ved tale bruker man imidlertid langt under maksimal kapasitet, og det er ikke behov for noen oppvarming.