Språklydsvansker

Språklydsvansker innebærer å ha vansker med å uttale ord som forventet ut fra alder og talenorm, noe som kan resultere i en mer eller mindre uforståelig tale.

Språklydsvansken kan være barnets primære utfordring, men kan også opptre som del av en større språkvanske. Dersom det foreligger en språkvanske, kan det være behov for å sette inn helhetlige tiltak for denne, og det er ikke sikkert det er språklydsvansken det er viktigst å jobbe med da.

Barn med språklydsvansker er en heterogen gruppe. Vanskene kan ha ulike årsaker og vise seg på ulike måter. Noen ganger kan språklydsvansken knyttes til en medfødt misdannelse eller motorisk funksjonsforstyrrelse, som leppe-kjeve-ganespalte eller cerebral parese. Når det ikke foreligger noen kjent årsak til språklydsvansken, snakker vi om en funksjonell vanske. Språklydsvansker med ukjent årsaksbakgrunn utgjør den største vanskegruppen. En vesentlig andel av brukerne som henvises til logoped er barn med funksjonelle språklydsvansker.

Barn med funksjonelle språklydsvansker er ikke en homogen gruppe. Dette gjenspeiles i de mange ulike betegnelsene vi finner for vanskene: artikulasjonsvansker, fonologisk forsinkelse, fonologiske vansker, inkonsistente fonologiske vansker, verbal dyspraksi. Snakker vi om samme vanske eller ulike typer av vansker – og hva har det å si for valg av tiltak?  

Alle barn uttaler ord feil tidlig i utviklingen. Dette skyldes at barna verken kan oppfatte alle lydlige forskjeller eller produsere lydene riktig. De vil derfor forenkle ord ved å utelate stavelser og/eller bytte ut enkeltlyder, f.eks. ved å uttale <katt> som [tɑt] - i dette tilfellet kan barnet ha vansker med å skille mellom den velare lyden /k/ og den alveolare /t/. Vi kaller disse forenklingene «fonologiske forenklingsprosesser» som viser til at lydsystemet (fonologien) hos barnet er en forenklet utgave av det voksne systemet. Vi ser de samme prosessene hos barn som er like gamle og type prosesser endrer seg etter hvert som barna blir eldre. Disse endringene følger et utviklingsmessig mønster, dvs. alle barn som følger et typisk utviklingsforløp bruker samme type prosesser i samme alder.   

Barns evne til å prosessere tale endrer seg over tid. Dette gjør at de kan oppfatte ordlengden og lydstrukturen i ord bedre, slik at uttalen gradvis blir mer voksenlik. Hos noen barn forblir imidlertid talen preget av forenklingsprosesser langt oppover i alder. Man tenker seg at årsaken til språklydsvansker kan være ulike underliggende taleprosesseringsvansker som så viser seg som ulike former for uttalefeil. Dette gir grunnlag for å dele språklydsvanskene inn i undergrupper ut ifra hvilke typer uttalefeil barnet gjør. Hver vanskegruppe knyttes til problematikk på et eller flere nivåer i taleprosesseringen. Eksempelvis at barna har vansker med å skille ulike språklyder fra hverandre, el. produsere språklyder på en riktig måte.  

Figuren nedenfor er en modell av taleprosesseringskjeden slik den skisseres hos Stackhouse & Wells (1997). Modellen viser hvordan tale oppfattes, lagres og produseres.

I den innledende fasen vil fysiske lydbølger nå øret som så vil registrere lydene (perifer auditiv prosessering). Deretter vil lydene skilles ut som språklyd eller ikke-språklyd før de går til fonologisk gjenkjennelse.  

For å gjenkjenne systemet i de sammenkjedede språklydene, må lydene først diskrimineres fonetisk, dvs. de ulike lydene må skilles fra hverandre. Når lydene er gjenkjent fonologisk, går informasjonen til fonologisk representasjon (lagring). Hele ord lagres/gjenkjennes på bakgrunn av at det gjøres en ny fonologisk analyse. Dette betyr at lagringskvaliteten er avhengig av kvaliteten på den fonologiske gjenkjennelsen. 

Til hvert lagrede (lærte) ord er det knyttet 3 lagringsområder:  

• den fonologiske representasjonen (=ordformen) 
• den semantiske representasjonen (=ordbetydning) – her settes et bilde/betydning på ordet  
• det motoriske program – her forberedes og planlegges artikulasjonen av ordet 

Den fonologiske representasjonen inneholder informasjon som danner grunnlag for det motoriske programmet. Her ligger de motoriske instruksene som talemuskulaturen trenger for å produsere lydene i ordet. I den motoriske planleggingen vil det motoriske programmet påvirkes av faktorer som talehastighet og styrke. Her besluttes det hvor hurtig ordet skal uttales, om det hviskes, om det skal uttales som et spørsmål etc. Helt til slutt i taleprosesseringskjeden skjer den motoriske utførelsen, taleorganene aktiviseres og ordet artikuleres. 

Alle nivåer i taleprosesseringskjeden interagerer med hverandre. Underliggende vansker på ulike nivå i taleprosesseringen påvirker språklig output på ulike måter. Type uttalefeil barna gjør, gir grunnlag for å dele språklydsvansker inn i følgende undergrupper (Dodd, 2005):

• Artikulatoriske/fonetiske vansker
• Forsinket fonologisk utvikling
• Konsistente fonologiske vansker
• Inkonsistente fonologiske vansker
• Verbal dyspraksi

Artikulatoriske/fonetiske vansker

En forståelig og tydelig taleproduksjon forutsetter artikulatorisk presisjon. Det betyr at man må kunne lage språklyder med ulike artikulasjonsmåter og artikulasjonssted. Videre at lyder og stavelser produseres med riktig trykk, styrke og hurtighet. Barn som har artikulatoriske/fonetiske vansker, greier ikke å produsere enkeltlyder på en riktig måte. Dette er f.eks. tilfelle når et barn uttaler s-lyden ved at tungespissen stikker ut mellom tennene (lesping).  

Typisk er at barnet alltid produserer språklyden på samme, avvikende måte både isolert og i ord, uavhengig av om lyden produseres spontant eller imiteres. Dette innebærer ikke vansker med å gjenkjenne eller skille mellom språklyder. Man antar at årsaken er knyttet til den motoriske utførelsen, helt i slutten av taleprosesseringskjeden. En fonetisk vanske innebærer altså manglende motorisk kontroll/ferdigheter slik at den aktuelle lyden produseres feil. Det kan også være at barnet har kopiert et feil uttalemønster som det er vanskelig å avlære igjen.  

Som regel er det ingen spontan forbedring av denne type vanske og som tiltak anbefales det artikulasjonstrening (se tiltak) rettet mot de lyder som artikuleres feil.  

Forsinket fonologisk utvikling  

Barn med forsinket fonologisk utvikling behersker ikke lydsystemet i språket på samme måte som sine jevnaldrende. De følger et typisk utviklingsforløp, men i et langsommere tempo. Taleproduksjonen vil være preget av fysiologiske (typiske) forenklingsprosesser som vi finner hos mye yngre barn. Dette er tilfelle for en 5 åring som fremdeles bytter ut velare lyder (/k,g/) med alveolare lyder (/t,d/) og uttaler <kaffe> som [tɑfə].  

Barn med fonologisk forsinkelse har ikke vansker med å skille lyder fra hverandre og heller ingen munnmotoriske vansker. Man antar at utviklingen har stanset opp av årsaker som f.eks. periodevis hørselsnedsettelse (mellomørebetennelser). De innhenter som regel forsinkelsen uten logopediske tiltak, mens dette er sjeldnere for barn over 5 år. Ved 4 – 5 års alder bør man derfor være oppmerksom på disse barna. For barn med forsinket fonologisk utvikling kan det være hensiktsmessig å prøve ut om fonologisk intervensjon, f.eks. Metafon eller POPT (se tiltak) kan igangsette utviklingen igjen. Det er da viktig at man kun jobber med de fonologiske forenklingsprosessene som er forsinket.

Konsistente fonologiske vansker  

Barn med konsistente fonologiske vansker forenkler ord på en annen måte enn barn med typisk fonologisk utvikling. De bruker idiosynkratiske (utypiske) forenklingsprosesser som vi ikke finner i den regelmessige utviklingen. F.eks. erstatter de alveolare lyder (/t,d/) med velare lyder (/k,g/) slik at <tog> uttales [ko:ɡ].  

Vansken knyttes til nivået fonologisk gjenkjennelse i taleprosesseringskjeden. Barna har problemer med å gjenkjenne og skille ulike lyder fra hverandre. Dette vil i sin tur påvirke lagringen av ordene. Ord vil lagres og produseres slik de oppfattes. Har barnet vansker med å skille mellom lukkelyden /t/ og frikativen /s/ vil et ord som <sol> kunne uttales [tu:l].   

Tiltak for barn med konsistente fonologiske vansker vil være en fonologisk intervensjon, f.eks. Metafon eller POPT (se tiltak). 

Inkonsistente fonologiske vansker  

Et særtrekk hos barn med inkonsistente fonologiske vansker er at de uttaler samme ord ulikt fra gang til gang, i et mye større omfang enn sine jevnaldrende. Et eksempel kan være at <blomst> uttales både som [bᴐmst], [bᴐms], [sᴐmst], [lᴐmt] og [fᴐm] (Clausen, 2014). Barna bruker både fysiologiske og idiosynkratiske forenklingsprosesser som kan variere fra gang til gang de kartlegges.  

Man antar at vansken er knyttet til den fonologiske planleggingen som spesifiserer i hvilken rekkefølge lydene i et ord skal uttales. Barnet har ingen munnmotoriske vansker el. store vansker med å imitere lyder. Vansken er knyttet til det å velge riktige lyder og sette dem sammen i riktig rekkefølge. Dermed greier ikke barnet å bygge opp stabile ordformer med tilhørende «motoriske oppskrifter» på hvordan ordene skal uttales. Ord vil derfor uttales ulikt fra gang til gang.  

Vansken er lavfrekvent. En dansk studie av 210 barn med språklydsvansker viste at kun to av barna (0.95%) hadde inkonsistente fonologiske vansker. Dette er i tråd med funn fra krysslingvistiske studier (Clausen, 2016).

Inkonsistente fonologiske vansker skiller seg fra de andre språklydsvanskene som har konsistent ordproduksjon. Tiltak vil være rettet mot inkonsistensen, se Core Vocabulary Therapy under tiltak. 

Verbal dyspraksi  

Verbal dyspraksi er en nevrologisk betinget vanske med å planlegge og utføre de talebevegelsene som er nødvendig for å produsere og danne ord av språklyder. Vansken resulterer i inkonsistente feil i uttalen av ord, samt en uvanlig prosodi (ASHA, 2007). Barna har vansker med å imitere og typisk er at det gjøres flere uttalefeil når ordlengden øker. Videre ser barnet ut til å anstrenge seg under artikulasjon og talen kan være preget av mye nøling, feiling og prøving. Vansken er lavfrekvent, anslagsvis har 1-2 av tusen barn verbal dyspraksi (Socialstyrelsen, 2020). For denne vanskegruppen rettes tiltak mot motorisk planlegging, se Praxis. 

Før man kan sette i gang et målrettet tiltak, er det helt nødvendig å kartlegge barnets språklydssystem. Siden språkvansker og språklydsvansker ofte kan opptre sammen, er det som regel viktig å kartlegge øvrige språklige ferdigheter (språkforståelse og språkproduksjon) for å forsikre seg om at man har en grundig forståelse av vansken. Barn kan ofte “lure” oss til å tro at de forstår alt som blir sagt, mens det egentlig er rammene, rutinene og alle de ikke-verbale signalene de forstår. Språklydsvansker kan også opptre sammen med andre vansker eller forstyrrelser, og for å være sikker på at man har den kunnskapen som trengs for en gunstig tilrettelegging, kan det også være hensiktsmessig å kartlegge nonverbale kognitive ferdigheter.

Verktøy som skal brukes til å kartlegge språklydsvansker, bør være normert. Det vil si at de bør være prøvd ut på et stort antall barn som er i ferd med å tilegne seg norsk. Formålet med normering er å få vite hva som er en typisk språklydsutvikling. Man må vite hva som er normalt for å kunne vurdere hva som er avvikende. 

Under følger en beskrivelse av de kartleggingsverktøyene som er mest brukt.

Differensialdiagnostisk kartlegging av språklydsforstyrrelser (Diffkas) er et normert kartleggingsverktøy for å avdekke språklydsforstyrrelser hos barn. Med Diffkas er det mulig å avgjøre hvilken undergruppe av språklydsforstyrrelser et barn tilhører, slik at tiltak kan tilpasses type vanske.

Norsk fonemtest 

Norsk fonemtest er utarbeidet av Heidi Tingleff, og ble utgitt i 2002. Det er en billedbenevningstest som består av 104 bilder. Den kartlegger barnets uttale av alle norske konsonanter og de vanligste konsonantgruppene først, i midten og sist i ord. Testen inneholder også en analysedel med tabeller for ulike fonologiske prosesser.  

Testen er foreløpig den beste som finnes på det norske markedet, men det trekker ned at den ikke er normert. Testen kan bestilles fra Haugen bok. 

NLLs språklydsprøve 

Norsk logopedlags språklydsprøve er utarbeidet av Vidsjå, Hauglid, Kloster-Jensen og Skei og er utgitt i 1983. Den består av billedmateriell, noteringsark og veiledning. Den kartlegger barns språklyder ved ettersiing og spontantale. I tillegg til kartleggingen av språklyder, har språklydsprøven også en del som kartlegger munnmotorikk (Del IV Bevegelighet i taleorganene). Testen er ikke normert.  

Noteringsheftet, Del IV Bevegelighet i taleorganene og billedkort kan lastes ned gratis fra Logopedlagets nettside. Testen er utgått og kan ikke lenger bestilles i papirformat. 

NOT-S 

Nordisk Orofacial Test Screening er en kartleggingsprotokoll som brukes ved mistanke om oralmotoriske vansker. Den består av en intervjudel der det spørres om sensorikk, pust, tygging, svelging og sikling og en undersøkelsesdel for å vurdere ansiktet i hvile, nesepust, mimikk, tyggemuskel og kjevefunksjon, oralmotorikk og tale. Det er laget en billedmanual til bruk i undersøkelsen, og screeningen kan brukes for barn fra ca 3 år. 

NOT-S er ikke normert, og den er ment å brukes som en første screening for å vurdere om det foreligger vansker som det er grunnlag for å undersøke nærmere. Protokoll, intervjuguide og veileder kan lastes ned gratis fra Mun-H-Centerets nettside, og billedmanualen kan bestilles fra samme sted. 

SVANTE-N 

Svensk artikulasjons- og nasalitetstest norsk versjon er en billedbasert artikulasjonstest laget for barn født med leppe-kjeve-ganespalte. Testen består av en orddel, en setningsdel og en spontantaledel. Formålet med denne testen er å vurdere artikulasjon av enkeltlyder samt hypo- og hypernasalitet, og denne testen er dermed bare aktuell å bruke for den gruppen den er beregnet for. Testen har svenske normer for aldersgruppene 3, 5, 7 og 10 år og norske normer for aldersgruppen 4 år.  Testen kan bestilles fra Cappelen Damm.  

Før man kan sette i gang et målrettet tiltak, er det helt nødvendig å kartlegge barnets språklydssystem.

Oralmotoriske øvelser 

Oralmotoriske øvelser er oppgaver der det ikke er forventet at barnet skal produsere tale eller språklyder. Mye brukte øvelser er blåsing, suging, tungeøvelser (for eksempel «vaske huset» og å ta tungen opp mot nesen og ned til haken) og leppeøvelser (lage trutmunn, overdrevet smil). Noen programmer bruker også hjelpemidler som biteblokker for å stabilisere kjeven, fløyte og sugerør til blåsing og sugerør av ulik tykkelse til suging. Målet med disse øvelsene er at de skal styrke musklene og forbedre forutsetningene for å produsere tale.

Barn med dysartri har motoriske vansker, og kan i noen tilfeller ha nytte av slike øvelser, ikke nødvendigvis for å bedre talen, men for å øve opp bedre muskelkontroll for å avhjelpe sikling og få bedre tygge- og svelgefunksjon. 

For barn med forsinket fonologisk utvikling og fonologiske vansker vil ikke oralmotoriske øvelser ha noen effekt. Deres vansker er ikke motoriske. Det er ingen grunn til å tenke at man må styrke musklene for å utvikle bedre tale. Ved tale brukes kun en liten prosent av talemuskulaturens totale kapasitet. Det er heller ingen grunn til å tenke at man blir bedre til å tale av å blåse eller gjøre tungeøvelser som ikke er relatert til tale. Det finnes ingen språklyder som krever at man skal gjøre disse bevegelsene.  

For å få en forbedret tale, er man faktisk nødt til å øve på å snakke. Man må jobbe med den ferdigheten man skal forbedre.

Det er ikke uvanlig å bruke munnmotoriske øvelser som oppvarming i logopedisk behandling. Oppvarming er fornuftig når man skal utføre krevende øvelser som fordrer at man bruker maksimal muskelkapasitet, som ved vektløfting eller løp. Ved tale bruker man imidlertid langt under maksimal kapasitet, og det er ikke behov for noen oppvarming.

Artikulasjonstrening 

Artikulasjonstrening vil si trening i å uttale enkeltlyder. Artikulasjonstrening brukes når barnet ikke får til å uttale en lyd riktig, men er i stand til å diskriminere lyden auditivt, altså for barn som har artikulasjonsvansker, eller fonetiske vansker (se over). I artikulasjonstreningen starter man med å bevisstgjøre barnet på hvordan lyden uttales. Det kan være gunstig å starte med en lyd barnet får til å produsere. En metode for å kjenne hvor artikulasjonsstedet er, kan være å plassere tungen på riktig sted og så suge inn luft. Det stedet det blir kaldt, er der det er størst innsnevring. Hvis man for eksempel skal jobbe med /s/, skal man kjenne at det blir kaldt mellom tungebladet (lamina) og den harde ganen (alveoli). Noen logopeder bruker speil for å vise artikulasjonssteder. Det finnes også ulike illustrasjoner man kan bruke, blant annet Kari Holes artikulasjonskort og PAS (Pictografisk-artikulatoriske symboler).  

Dersom det er flere lyder barnet ikke får til å uttale, og man er sikker på at det dreier seg om en fonetisk vanske, bør man begynne å jobbe med den lyden som tilegnes tidligst i en typisk språklydsutvikling. Hvis barnet f eks strever med velare lyder (/k, ɡ, ŋ/) og med /r/, bør man begynne med velarene fordi de ofte tilegnes tidligere enn /r/ i barns språklydsutvikling. Men husk: vansker med velare lyder er ofte fonologisk, og ikke bare artikulatorisk, betinget, og da blir tiltakene annerledes.

Ved artikulasjonstrening er det vanlig å først øve på lyden isolert, deretter i en stavelse og til slutt i flerstavelsesord og setninger. En del barn mestrer disse nivåene når de er hos logopeden. De klarer å si Den røde ørreten spiser rødgrøt med fine /r/’er når de konsentrerer seg, men i det de går ut av døren og treffer vennene sine, sier de <Jeg haj aldji spilt gjis føj> (Jeg har aldri spilt gris før). Det å overføre en ferdighet fra øvelsessituasjonen til spontantale, kan være komplisert, dels fordi det er vanskelig å forandre en innarbeidet vane og dels fordi det krever stor grad av bevissthet og fokus på noe som man aldri tenker på ved spontantale, nemlig hvordan man sier ordene, og ikke bare hva man sier. For eldre barn er også måten å snakke på en del av egen identitet, og det kan føles rart å legge om sammen med venner. En hjelp på veien kan være å ha fokusord som alltid skal uttales riktig. Ordet/ordene velges sammen med barnet, og foreldrene og lærer/barnehagelærer skal vite hvilket ord det er. Når barnet sier det riktig, skal det få en diskret liten tommel opp eller et annet avtalt hemmelig tegn fra en voksen i nærheten. Det må velges ord som er høyfrekvente og viktige for barnet. Barnet selv kan velge om de voksne også skal si fra/kremte når ordet blir sagt feil. Alternativt kan barnet og familien avtale en tid på dagen, for eksempel ved middagsbordet, hvor barnet skal fokusere på å produsere lyden riktig i alle ord. Det er viktig at barnet er med på å bestemme hvordan dette skal gjøres.

Fonologisk intervensjon 

En fonologisk intervensjon forutsetter at barnet har et godt nok utviklet talespråk til at det faktisk har et fonologisk system. Dersom barnet bare har 30-40 ord det bruker aktivt, eller barnets lydinventar er sterkt begrenset, er det andre tiltak som må settes i gang først. Da må det jobbes med generell språkstimulering, inkludert begrepslæring. 

Som for all intervensjon, er det nødvendig med en grundig kartlegging før man setter i gang, ellers vet man ikke hva det er hensiktsmessig å jobbe med.  

En fonologisk intervensjon er basert på fonologien som system, og fokus er på begreper og mening, ikke på motoriske aktiviteter eller isolerte enkeltsegmenter. Målet er at barnet skal bli i stand til å oppdage systemet og generalisere over det, for der igjennom få en mer forståelig tale. Derfor skal man også jobbe med prosesser eller mønstre i uttaleavvikene, ikke med enkeltlyder. Hvis et barn for eksempel har fronting av /k/, /ɡ/ og /ŋ/ til [t], [d] og [n] som en aktiv prosess, skal man jobbe med hele gruppen av velare og alveolare lyder i ord, og fokusere på kontrastene mellom lydene. Barnet må gjøres oppmerksom på at <kopp> og <topp> er to forskjellige ord, og når barnet uttaler begge som [tɔp] så kan det bli vanskelig å forstå hva barnet mener. I fonologiske intervensjoner begynner man med at barnet skal lytte ut og diskriminere kontrastene i ord, og først når barnet er helt sikker på det, kan man kreve at barnet selv skal produsere ordene.  

Den mest brukte metoden for fonologisk intervensjon i Norge, er Metafon-metoden. Den er utviklet av Howell og Dean (1994), og manualen og materialet er oversatt og tilrettelagt for dansk. Den finnes ikke på norsk, så det er den danske versjonen som brukes. Dette er en strukturert terapimetode for barn med fonologiske vansker. Hensikten er å øve opp evnen til å diskriminere mellom språklyder og å øke barnets bevissthet på hvordan språklydssystemet er organisert. Arbeidet er organisert i to faser. Det viktigste målet i fase 1 er å fange barnets interesse for lyder og for språkets lydsystem. Her skal man sammen med barnet utforske lydenes distinktive trekk og snakke om hvilke egenskaper klasser av lyder har, f eks hva som kjennetegner frikativer (lange lyder) og plosiver (korte lyder). Barnet skal lytte og reflektere, det stilles ikke krav om at barnet selv skal produsere tale. I fase 2 utnyttes bevisstheten barnet har fått i fase 1 i en kommunikativ kontekst. Her skal barnet selv produsere tale, og logopeden gir tilbakemelding f eks ved å si Jeg hørte <topp> med en kort lyd. Skulle jeg ha hørt <sopp> med en lang lyd? Hver av fasene består av ulike nivåer. Fase 1: begrepsnivå, lydnivå uten språklyder (f eks musikkinstrumenter), lydnivå med språklyder, fonemnivå og ordnivå. Fase 2: ordnivå og setningsnivå. Det er nødvendig å evaluere arbeidet jevnlig, og når man har vært igjennom begge fasene for en prosess skal man ta en pause på ca 4 uker. 

Et nyere alternativ til Metafon, som blir gradvis mer brukt i Norge, er POPT (en psykolingvistisk intervensjonsmetode for barn med språklydsvansker). Den er utviklet for tysk av Annette Fox-Boyer, og kom i dansk utgave ved Marit C. Clausen. Norsk utgave kom i 2022 og finnes på Info Vest forlag. Formålet med POPT er, som ved Metafon-metoden, å øke barnets metafonologiske bevissthet. Det skjer først gjennom at barnet skal lære å identifisere lydlige kontraster perseptuelt, og deretter produsere kontrastene selv, først i stavelser, deretter i nonord og så i virkelige ord. Tilnærmingen har mye felles med Metafon, men de to tilnærmingene skiller seg blant annet i hvilken prosess de anbefaler at man begynner med. Metafon anbefaler at man starter med den som undertrykkes tidligst i typiskutviklede barns språklydsutvikling, mens POPT anbefaler at man begynner med den av de idiosynkratiske prosessene som i størst grad går ut over forståeligheten i barnets tale. Tanken bak dette er at hvis man jobber med en idiosynkratisk prosess, så vil også de fysiologiske prosessene som skulle ha vært undertrykket tidligere, bli undertrykket. En POPT-intervensjon skal utføres to ganger i uken i 10 uker, og deretter 10 uker pause. Dette er mest av praktiske hensyn, og nøyaktig antall uker kan varieres, men det skal være en pause etter at man er ferdig med å jobbe med en prosess. Her, som ved alle intervensjoner, er kartlegging i forkant og evaluering ved start og slutt av hver intervensjonsperiode helt nødvendig.  

Artikulasjonskort 

Kari Hole har utviklet kort som viser ulike artikulasjonsstillinger. Kortstokken består av 55 kort som viser artikulasjonsstillinger for de fleste norske fonemer. Kortene kan brukes både ved artikulasjonstrening, fonologisk intervensjon og i bokstavinnlæring. Kortstokken kan bestilles fra InfoVest forlag, og illustrasjonene kan lastes ned som font og i PDF-format fra samme sted. 

PAS – Pictografisk-artikulatoriske symboler 

PAS er et piktografisk-artikulatorisk symbolsystem utviklet av Torhild Kausrud ved Bredtvet Kompetansesenter (nå Statped ). Materiellet tydeliggjør det norske språklydsystemet, og kan brukes til retting av artikulasjon, arbeid med fonologiske vansker og som en støtte i bokstavinnlæringen for elever som har problemer med å automatisere forbindelsen mellom språklyd og bokstav. 

Symbolene viser på en skjematisk måte ulike fonemers karakteristiske trekk. De ble i utgangspunktet konstruert som et hjelpemiddel til å forstå sammenhengen mellom språklyd og bokstav (Ottem & Kausrud 2001) i norsk. Artikulatorisk og akustisk egenskap illustreres som et ”bilde av lyd”. Symbolene består av enkle, geometriske figurer, der bare trekk som er viktig for den enkelte lyd, vises. Grunnlaget for uttalen er normalisert østnorsk. Konsonantene vises som kvadrater med markering for leppene på høyre side. Ulike symboler representerer tannrekke, tungens berøringspunkt inne i munnen, lydens kvalitet og stemthet:     

Tiltak for barn med dyspraktiske vansker 

En dyspraktisk vanske er en vanske med motorisk planlegging. Tiltak må derfor rette seg mot å automatisere motoriske bevegelser i tale. Målet er å automatisere riktige bevegelser for derigjennom å fremme en forståelig tale.  

I intervensjonen for denne gruppen, kan det være nyttig å kombinere auditive og visuelle stimuli i intensive treningsøkter (som f eks bruk av Praxis-alfabetet, se under). Det er bedre å trene på stavelser enn på enkeltlyder. Stavelsene må ha en enkel struktur (KV, VK, KVK). Øk vanskegraden gradvis, men ta små steg og vær sikker på at en ferdighet er automatisert før du går videre. Bruk variasjoner i trykk, intonasjon og rytme. 

Praxis 

Praxis er en svensk versjon av «The Nuffield Centre Dyspraxia Programme», utviklet ved Nuffield Hearing and Speech Centre i London for å hjelpe og støtte taleutviklingen til dyspraktiske barn i alderen 3-7 år. 

Intervensjonen med Praxis deles inn i fire hoveddeler: Grunnleggende trening av stemme og oralmotorikk, produksjon enkeltfonem og stavelser, sekvensiering av fonem og stavelser til ord og kombinasjon av ord til setninger. 

Tiltak for barn med inkonsistente fonologiske vansker 

Barn med inkonsistente fonologiske vansker har behov for en annen intervensjon enn barn med konsistente fonologiske vansker (se beskrivelsene av vanskegruppene over). 

Det antas at den underliggende vansken hos barn med inkonsistente språklydsvansker, er en vanske med fonologisk planlegging.  Core Vocabulary Therapy er en intervensjonsmetode som er utviklet spesielt for denne gruppen. Intervensjonen begynner med at barnet, foreldrene og logopeden samarbeider om å velge ut 50 ord som er viktige for barnet. Det kan være barnets eget navn og navn på familiemedlemmer og venner, steder barnet liker å være, ord tilknyttet barnets hobbyer og interesser, høflighetsfraser osv. Ti ord velges fra denne listen, og den beste produksjonen (uttalen) barnet får til av disse ordene, drilles inn i logopedtimer to ganger i uken. På slutten av uken skal barnet produsere hvert av ordene tre ganger. De ordene som blir produsert konsistent, fjernes fra listen. Uken etter velges ti nye ord fra listen, som så drilles inn på samme måte. Målet er at barnet skal øke sine ferdigheter i motorisk planlegging, og det antas at dersom dette er barnets eneste vanske, vil det fonologiske systemet falle på plass gjennom denne tilnærmingen.