Kombinerte sansetap, aktivitet og deltakelse

Barn som er født med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet er ofte sårbare for det å få gode nok muligheter til å inngå i meningsfylt samspill og kommunikasjon med nærpersoner.

Grunnleggende samspill sikrer nærhet og emosjonell tilknytning til andre mennesker. Det gir også muligheter for å sanse, oppleve glede, utforske og oppleve verden på en måte som gir meningsfull forståelse av omverdenen.

Kommunikasjon handler ikke bare om å uttrykke grunnleggende behov eller ønsker om å få noe eller om å få noe til å skje. Kommunikasjon handler også om å dele følelser, opplevelser og tanker.

Noe av dette deler vi gjennom språket, og mye deler vi gjennom det vi kaller non-verbal (ikke språklig) kommunikasjon.

Dette omfatter vanligvis:

• ansiktsmimikk
• blikkretning
• stemmeleie
• setningsmelodi
• pusterytme
• bevegelsesrytme
• kroppsholdning
• tempo på bevegelser eller setninger

Det er denne delen av kommunikasjonen som gir mening til ordene.

Når vi er sammen med et barn som er født med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet må vi finne flere måter å uttrykke non – verbal kommunikasjon på. Bevegelse, berøring og rytme blir viktig.

Hvert enkelt barn vil utvikle den type kommunikasjon, eller språk, som er mest naturlig og hensiktsmessig ut fra kognitive og sansemessige forutsetninger.

Noen barn lærer å snakke, andre lærer å kommunisere ved hjelp av gester, tegn eller tegnspråk. Andre igjen kombinerer tale og tegn, mens datahjelpemidler og grafiske symboler/tegn kan bli en god løsning for barn som trenger hjulpet kommunikasjon.

Mange barn lager også egne gester og tegn med utgangspunkt i de sensoriske og emosjonelle opplevelsene de har hatt og det er viktig at nærpersoner svarer på disse og forsøker å finne ut hva de kan bety. Da må man gjerne vite hva barnet har vært med på og hva det kan ha opplevd.