Kombinerte sansetap, aktivitet og deltakelse

Hvorfor taktil kommunikasjon?

Når syn og hørsel (som er fjernsansene våre) ikke er gode nok til å kunne holde kontakt med nærpersoner over avstand, så betyr det at barnets verden og kontaktflate omfatter det som kan oppfattes innenfor en armlengdes avstand.

Det er også innenfor denne kontaktflaten – som omfatter berøring og bevegelse – at barnet gjør seg erfaringer om verden. Vi sier at dette er kroppslige-taktile erfaringer, og disse danner utgangspunktet for måten barnet danner seg begreper på, og uttrykker seg på. Måten et barn uttrykker seg på avspeiler gjerne hvordan det opplever mennesker, objekter, følelser og hendelser gjennom berøring og bevegelse.

Mange barn med kombinerte sansetap eller døvblindhet har en syns – og/eller hørselsrest som ofte kan utnyttes ved hjelp av hjelpemidler som kan gi bedre tilgang til kommunikasjon og informasjon.

For mange er berøringssansen allikevel den viktigste inngangen til kontakt, kommunikasjon og muligheten til å utforske og bli kjent med mennesker og det fysiske miljøet. Hvis du ikke har fysisk kontakt med barnet vil det ikke oppfatte at du er der.

Taktile kommunikasjonsformer

Taktil kommunikasjon omfatter blant annet kommunikasjon gjennom taktile tegn, kroppsnære tegn, kroppslig-taktile uttrykk, mimetiske uttrykk, spor-tegn og haptisk kommunikasjon. Bruk av disse formene vil variere individuelt, med utgangspunkt i alder, motorikk, sansemessige- og kognitive forutsetninger, erfaringer og eventuell tidligere bruk av tegnspråk som førstespråk. Felles for alle med taktil kommunikasjon som viktigste kommunikasjonskanal er at tilgangen til kommunikasjon gjennom talespråk eller visuelt tegnspråk er begrenset av det kombinerte sansetapet, og taktil kommunikasjon blir derfor et viktig alternativ.

Mange barn med kombinerte sansetap eller døvblindhet har en syns- og eller h

Vi tar her utgangspunkt i taktil kommunikasjon med barn, men de samme kommunikasjonsformene vil være aktuelle for barn i skolealder og voksne med kombinerte sansetap eller døvblindhet.

Taktile tegn

I taktil kommunikasjon bruker vi ofte tegn fra tegnspråk, og utfører disse i hendene til barnet vi snakker med på denne måten:

Hendene til barnet som vi snakker med ligger oppå våre hender og hun får på den måten muligheten til å avlese taktilt det vi sier med tegn. Barnet er da i en lytteposisjon og har det vi kaller lyttehender.

Når vi snakker med taktile tegn i barnets hender er vi selv i snakkeposisjon, og har det vi kaller lyttehender.

Kroppsnære tegn

Taktil kommunikasjon kan også innebære at vi plasserer noen av tegnene direkte på barnets kropp – på et annet sted enn hendene. Dette gjør vi for at barnet skal kunne avlese tegnene via berøringssansen et annet sted på kroppen enn hendene. Det stedet som tegnene plasseres på kalles for artikulasjonsstedet for tegnet.

På denne måten lærer barnet samtidig hvor på kroppen et tegn skal utføres og kan etter hvert selv peke mot dette stedet eller gjøre tegnet der, når dette er innlært. Vi kaller dette for kroppsnære tegn og dette er en del av den direkte kommunikasjonen vi har i en samtale med barnet.

Haptiske signaler

Haptisk kommunikasjon er en type kommunikasjon som består i å plassere tegn på kroppen til den vi snakker med. Haptiske tegn plasseres i hovedsak på rygg, overarm eller håndbak. Kne og vristen på foten brukes også. Målet med haptisk kommunikasjon er å gi en beskrivelse av omgivelsene til den vi snakker med som ikke selv kan oppfatte de via syn og hørsel. Haptisk kommunikasjon er ikke en form for direkte samtale, men mer en måte å beskrive og informere på.

Det som ofte beskrives og informeres om er:

• hvordan omgivelsene våre ser ut
• hvordan rommet er tilrettelagt
• retninger som høyre – venstre – rett frem.
• informasjon om at vi kommer eller går
• hvilke andre personer som er til stede
• hvordan andre mennesker reagerer
• hvilke emosjoner viser de?

Når vi bruker haptisk kommunikasjon har vi som oftest ikke en forventning om at den vi gir beskrivelsen til skal svare oss.

Kroppslig – taktile uttrykk- og samværsformer

Barn med kombinerte sansetap uttrykker seg ikke alltid på samme måte som den de kommuniserer med. Vi ser ofte at, mens vi kommuniserer med tegn, så svarer barnet på en annerledes måte der hele kroppen, stemmelyder og mimikk utgjør det vi kaller kroppslig-taktile uttrykk. Slike uttrykk ser vi ofte i lek med rim og regler som inkluderer lyd, tegn, bevegelse og spenning.

Mimetiske uttrykk

Alle kroppslige opplevelser i en hendelse eller aktivitet kan gjenskapes og uttrykkes i samme modalitet som den ble opplevd. Et barn som har vært på ridning kan eksempelvis fortelle om dette ved å reprodusere de bevegelsene som ble opplevd – altså mime det man opplevde på hesteryggen. Dette utrykket kan således få et språklig innhold, og kan tolkes som at barnet forteller om rideturen. Dette omtaler vi som mimetiske uttrykk.

Spor-tegn

Spor-tegn, innebærer at barnet peker mot «minnespor» på kroppen, fra en opplevelse eller hendelse som har gjort kroppslig og emosjonelt inntrykk. Sporene refererer til opplevelsen slik barnet opplevde den. Dette kan illustreres slik:

Mor kysser alltid barnet på kinnet når det blir levert i barnehagen. Når barnet senere peker mot - eller tar seg på kinnet, sier vi ikke at det peker eller berører selve kinnet, men at det viser til minnesporet etter mammas kyss. På samme måte som ved mimetiske uttrykk får da spor-tegn et språklig innhold, og kan her for eksempel bety mamma.

Noen barn med kombinerte sansetap lager selv tegn basert på visse egenskaper ved et objekt som utforskes med hendene, som f. eks form og funksjon. Slike tegn viser gjerne til det som er meningsbærende eller interessant ved objektet og tegnene kan ofte se annerledes ut enn det vi forventer. Det er derfor viktig å følge med på hvordan barnet utforsker, da dette kan gi oss informasjon om hva tegnet de lager kan bety, og hva det viser til ved objektet.

Taktil støtte

Hos et ban som har en hørselshemming, kan selv små synsproblemer gi store utslag for kommunikasjon. Om barnet utvikler tegnspråklig kommunikasjon, kan et lite synsproblem gjøre det vanskelig å veksle mellom å se på ansikt og hender i bevegelse.

Barnet klarer kanskje ikke de raske blikkskiftene og den simultane sanseoppfattelsen som er viktig for å få med seg meningen i kommunikasjonen. Mange barn kan da ha nytte av taktil støtte til tegnene i form av berøringsmessig kontakt med partnerens hender.