Til hovedinnhold

Kombinerte sansetap, aktivitet og deltakelse

Smakssansen

Smakssansen (den gustatoriske sansen) er den sansen som stimulerer vår appetitt og som gir informasjon om giftstoffer i mat. Smaksreseptorene (smaksløkene) utvikles tidlig i fosterlivet og et nyfødt barn kan diskriminere mange typer smak. Allerede fra barnet er noen måneder gammelt vil det utforske verden ved å smake på ting.

Smak og lukt samarbeider og når vi spiser mottar vi inntrykk fra begge sansene. Gjennom synet av det vi smaker og lukter, samt erfaring, bygger vi opp sammenhenger mellom disse sansene. Når vi for eksempel ser et eple forventer vi at det smaker som et eple. Når disse forventningene ikke innfris, kan vi få ubehagelige smaksopplevelser.

Luktesansen og synssansen er viktig for oss når vi skal kunne skille mellom ulike typer smak. For barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet kan vi tenke oss at lukt- og smaksreferansene er sterkt forbundet med det å spise, og barnet blir kanskje ekstra sensitivt på hva det vil spise. Barnet bør få god tid til å lukte og smake på maten. Dersom et barn blir matet, er det viktig å forberede på hva som kommer på skjeen før barnet får den i munnen.

Noen barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet har nedsatt smakssans (som ved Charge syndrom). En dysfunksjonell smakssans er vanskelig å identifisere da denne kan være en del av det samlede bilde av det sansemessige, motoriske og kognitive funksjonsbildet. Det er derfor viktig å respektere barnets smakspreferanser så mye som mulig og oppmuntre til å smake på ulik mat og drikke.

Side 6 av 25