Den inkluderende samlingsstunden

Nafstad og Rødbroe (2015) beskriver tre perspektiver på barnet som Hjelperen kan ha i samværet. I JEG-perspektivet betrakter Hjelperen barnet ut fra eget ståsted. I samværet med barnet må Hjelperen ta fortløpende stilling til barnets beste på en helhetlig måte. Den engasjerte Hjelperen har gjerne flere tanker i hodet samtidig:

• Hva er vanligvis best å gjøre i forskjellige situasjoner og hvordan gjør vi det?
• Hvilke tiltak er nødvendige når det oppstår utfordringer?
  

Noen ganger glemmer vi at vårt eget JEG-perspektiv på hva barnet opplever, føler, eller prøver å kommunisere, ikke nødvendigvis samsvarer med barnets eget perspektiv. Vi kan ofte glemme at det vi tror om barnets tanker og følelser, alltid kun er våre teorier eller antakelser om disse tankene og følelsene, ikke de aktuelle tankene og følelsene i seg selv.

For mye vektlegging av eget JEG-perspektiv kan fort føre til at barnet blir mer og mer fremstilt som et «DET». Barnet er et NOE fremfor en NOEN. DET-perspektivet kommer til syne i utsagn som «Han er alltid gretten om morgenen», eller «hun er aldri med på sangstund». Vi omtaler barnet i tredjeperson. Hvis denne måten å henvise til barnet på blir dominerende, kan det skape et inntrykk av at barnet er et noe, et objekt fremfor et subjekt. Barnet blir til en samling av fakta, trekk, og reaksjonsmønstre fremfor en person.

Det er kun når vi prøver å innta et DU- perspektiv på barnet at vi blir i stand til å være en god støtte for barnets utvikling av subjektivitet, av et JEG. I DU- perspektivet prøver vi innimellom å betrakte både barnet og vår egen praksis med et nybegynnerblikk. Når vi ser barnet som et DU, dropper vi en stund å være eksperten som har løsningen eller fasiten på barnet. Nybegynnerståstedet tillater oss å stoppe opp og være nysgjerrig både på barnet og vår egen praksis. Slik kan vi oppdage nye måter å være sammen på, nye responser eller initiativ fra barnet eller nye ferdigheter som så vidt begynner å merkes.

Hjelperen inntar en «ikke-vitende» posisjon angående barnet og undrer seg over barnet. Kanskje Hjelperen oppdager noe nytt?

Hjelperen prøver underveis å lytte like mye som å snakke. Lyttingen kan også være taktil, for eksempel ved å følge barnets handlinger med en hånd lett oppå barnets hånd. Hvilke vokaliseringer bruker barnet? Hvor mange forskjellige? Bruker barnet spontane uttrykk, gester eller tegn?

Når vi forventer noe fra den vi er sammen med, er vi mentalt og følelsesmessig til stede på en mer aktiv måte enn når vi ikke har noen forventninger.

Hjelperen følger barnets eget initiativ. Selv om barnets selv-initierte handlinger kan være bittesmå, utydelige, eller kanskje ikke ekte initiativ likevel. Vi responderer alltid til barnet som noen det uansett er interessant å følge med på.

Å reflektere tilbake barnets handlinger eller initiativer med å gjengi dem på en inntunet måte. Dette kan tenkes på som mikrospeiling. Hjelperen speiler tilbake det barnet gjør på en skånsom måte som ikke forstyrrer barnets egen prosess.

Hjelperen kan snakke høyt, på vokal- og/eller taktil måte, om hva barnet har gjort, har fått til, er engasjert i, eller prøver å gjøre. Hjelperen beskriver barnets aktivitet med en bekreftende omtale fremfor en mekanisk bekreftelsesgest.

Hjelperen kan være henvendt til barnet uten å henvende seg direkte til barnet. Hjelperen er oppmerksom på barnet og kommuniserer dette gjennom hele sin væremåte.

Hjelperen slutter en stund med å lede an eller stopper helt opp med å følge et opplegg og tillater barnet å handle eller uttrykke seg uten føringer. Hjelperen lar barnet påvirke aktiviteten, og gir plass for at nye ting kan oppstå i en kjent aktivitet.

Hjelperen lar det gå litt tid mellom det å gjøre en observasjon og å svare på det som er observert. Hjelperen tar seg god tid og venter og ser litt lengere. Denne avstanden kan være kraftfull og fruktbar for både Hjelperen og barnet fordi den gir en mulighet for det uforventede eller ikke-observerte å skje.

Hjelperen gir informasjon til barnet gjennom egne væremåter, kroppslige bevegelser, og posisjonering. Hjelperen blir en nøktern ledsager for barnet.

Hjelperen betrakter det barnet gjør med nysgjerrighet og åpenhet, uten å kategorisere eller trekke konklusjoner. Etterpå når vi ikke er sammen med barnet, kan vi reflektere over hva vi har observert og analysere dette.

En kognisjonspartner støtter barnets subjektive utvikling med å noen ganger være til stede på mindre demonstrative eller instrumentelle måter. Hjelperen skaper plass i øyeblikket for at barnet kan tre frem som et individ med et eget subjektivt perspektiv. Holdningene som støtter utviklingen av Hjelperens DU-perspektiv på barnet og tilnærming til barnet som et subjekt, øker også oppdagerkompetansen hos Hjelperen og beriker praksis.