Den inkluderende samlingsstunden

Innhenting av informasjon gjennom berøringssansen avhenger av bevegelse av huden i kontakt med det som skal berøres for at de nødvendige sanseinntrykkene både avdekkes (eksterne taktile kvaliteter) og skapes (interne, eller subjektive taktile inntrykk på huden til den som berører, eller er berørt).

Når det gjelder utforsking og informasjonsinnhenting, er det nemlig den utforskende hånd og ikke de forskjellige nevroreseptorene i huden alene som gir oss de nødvendige inntrykkene. Vi bruker hele hånden til å utføre flere «utforskende prosesser» når vi skal vurdere de taktile kvalitetene hos en gjenstand, for eksempel.

Vi bruker fingertuppene våre til å oppfatte tekstur og fine detaljer på overflater. Fingertuppene kalles ofte for berøringssansens «skarpsyn», og det finnes sterke koblinger mellom synskorteks i hjernen og de områdene som har med hånden og berøring å gjøre. Handlinger vi gjør med fingrene og fingertuppene tillater oss å oppdage kvaliteter som elastisitet og hardhet, blant mange andre inntrykk.

Hendene er også det organet som gir barnet med alvorlig medfødt kombinert sansetap eller døvblindhet tilgang til kulturelt språk, gjennom tegnstøtte i taktil modalitet.

Barna i målgruppen har ofte store utfordringer med sensorisk overfølsomhet, også når det gjelder berøringssansen, og især berøring med- og på hendene.

Den taktile sansen er sammensatt. Høyspesialiserte nerveceller responderer til et kontinuerlig «angrep» av taktile inntrykk fra omverden og den indre verden. Hovedkategoriene er trykk, elastisitet, flyt og lydbølger (vibrasjon). De forskjellige cellene er utviklet for rask, selektiv og differensiert respons på inntrykk fra «sine» inntrykkskategorier. Samtidig kan enkelte typer celler over- eller underreagere på inntrykk, og resultatet blir enten taktil støy eller taktile tomrom fremfor informasjon.

Samtidig er berøring en nøkkelfaktor i utløsing av hormonet oxytocin, som fremmer tilknytning, regulering, trygghet og følelsen av velvære hos spedbarnet. Oxytocin samarbeider med vasopressin, et hormon som fremmer «arousal», eller en slags årvåkenhet/ klarhet til å handle og respondere raskt til inntrykk fra miljøet.

Et funksjonelt samarbeid mellom disse to skaper et godt emosjonelt toleransevindu for tidlige berøringserfaringer. I balanse, skaper oxytocin en opplevelse av trygg oppmerksomhet mens vasopressin bidrar med en opplevelse av trygg årvåkenhet, det å være (litt) «på alerten», men allikevel på en avdempet og behagelig måte.

Spedbarnet er både beroliget på en regulert måte, men også oppmerksom mot inntrykk. Uten nok oxytocin eller ved manglende dynamikk mellom hormonene, kan berøringssituasjonen fort bli betegnet av utrygg beredskap – eller enkelt sagt en følelse av å være PÅ ALERTEN!

En annen kilde til overfølsomhet kan være manglende balanse mellom systemene som er ansvarlige for videreføring av taktile inntrykk fra reseptorene i huden til hjernen. Vi har to systemer for overføring av inntrykk fra det perifere nervesystemet til det sentrale nervesystemet (ryggmargen og hjernen): et mer moderne system (DCMLS), og et mer primitivt og gammelt system (ALS).

DCMLS eller Dorsal Column Medial Lemniscal System er ansvarlig for å overføre inntrykk relatert til:

• Taktil utforsking, å skille ut og identifisere taktile kvaliteter i mikrostruktur og identifisering og manipulering av gjenstand
• Oversikt over kroppens og håndens posisjon slik at det er mulig å raskt justere bevegelser underveis i en handling, for eksempel å forandre håndgrep for å unngå å miste noe i gulvet: lokalisere hendene, lokalisere gjenstanden, koordinere kroppsbevegelser
  

ALS eller Anterolateral system

• et eldre, autonomt system som fremmer reaksjoner for overlevelse
• lavt-nivå prosessering av grove inntrykk som smerte, temperatur, og grunnleggende taktil informasjon
• tilkoblet det limbiske systemet, eller «den emosjonelle hjernen»
• produserer raske emosjonelle responser, regulert av hypotalamus

Skader i ett av systemene kan medføre at det andre systemet blir overbærende. ALS er mer hardfør og mindre utsatt for skade enn DCMLS, og kan lettere dominere prosesseringen. Det kan resultere i at vanlige taktile inntrykk lett blir oppfattet som overveldende, og dermed blir tolket som faresignaler.

Uansett årsak, er taktil overfølsomhet sterkt hemmende, og en egen funksjonshemming som resulterer i at:

• Barnet trekker seg unna berøringserfaringer eller er i beredskap for å kjempe imot («flight or fight»).
• Dette fører til mangelfull utvikling av taktile diskriminerings (utforskings-) funksjoner som DCMLS er med på å formidle.
• DCMLS blir svakere og barnet kan få en deprivasjonstilstand. Erfaringer med berøring (både å berøre noe eller bli berørt av noe) blir i økende grad opplevd som fare- eller ubehagssituasjoner som barnet kun kan håndteres med å trekke seg unna, unnvike og/eller unngå.
• Dette har tydelige konsekvenser for sosial- og kognitiv utvikling.

Hovedpedagogiske utfordringer:

• Vansker med å utforske verden og dermed med utvikling av begrepsforståelse.
• Vansker med å delta i aktivitet.
• Vansker med taktil kommunikasjon og språkutvikling.
• Vansker med oppnåelse av milepælene som objekt forståelse/objekt permanens og felles oppmerksomhet. Disse er avhengige av regelmessige erfaringer med, og bruk av, berøring.
• Taktil passivitet.

Musikk, prosodi, rytme, lydvibrering og dans

Musikk og andre lyder produserer vibrasjoner som kan kjennes på kroppen på en mer global eller helhetlig måte enn det å bli berørt av en gjenstand eller en annen person. Denne typen berøring av kroppen kan oppleves som mer skånsom og være enklere å tåle. Rytmer og prosodi har en direkte effekt på hjerteslag og den emosjonelle hjernen – de kan snakke høyere og raskere enn frykt- eller ubehagsreaksjonene.

Å bevege seg sammen gjennom dans til musikk kan ha en omsluttende/omfavnende effekt på hele nervesystemet uten at barnet opplever å bli «holdt fast» eller «holdt tilbake». Å bevege seg til musikk kan både aktivisere og neddempe etter behov for regulering. Barnet kan ofte tåle å være i taktil kommunikasjon bedre når musikk og/eller prosodi er til stede, som i fremføring av en barneregel eller barnesang med taktile tegn.

Intense fysiske aktiviteter

Intense fysiske aktiviteter som fremhever et utadrettet kroppslig-taktilt fokus. For eksempel, å klatre i klatrevegg, ri på en hest, eller tandem-slalåmski.

Hjelperen som «stillas» for barnets taktile utforskning

Barnet kan få hånd over hånd støtte fra Hjelperen under berøring av noe, slik at det kan trekke hånden sin oppover på Hjelperens hånd når taktile inntrykk blir overveldende.

Hjelperen som kroppslig-taktil tolk

Hjelperen kan hjelpe barnet å oppdage og tolke taktile detaljer, slik at de blir kjente (og kjente på!).

Mobilitet

Utvikling av forflytningskompetanse gjennom orientering langs ruter etter taktile kjennemerker, og økt spatial forståelse.

«ADL» aktiviteter

Hverdagslige gjøremål og handling tilknyttet vanlige oppgaver. Taktil kontakt med gjenstand og det fysiske miljøet generelt gjennom deltakelse på gjøremål (barnet blir hjulpet til å delta). Stellesituasjon, borddekking, på-/avkledning – alle situasjoner er mulige læringssituasjoner og arenaer for deltakelse.

Utforske utenfor den nære sfære

Å berøre noe, eller utforske rommet utenfor det nære sfære med et redskap, kan for eksempel gjøres med et plastrør. Barnet kan oppdage taktile detaljer uten å måtte være i direkte kontakt med disse. Inntrykkene på huden dempes samtidig som inntrykk av form- og fasong, størrelsen og grove overflatestruktur kommer tydelige frem i hendene til barnet. Det er mulig å utforske gjennom å produsere vibrasjoner med et redskap – som ved å slå bort i en lysstolpe med en pinne, for eksempel.

Kommunikasjon og å snakke om det som kjennes på

Med å bruke språk i forbindelse med opplevelsene av å berøre, hjelpes barnet til å tematisere og reflektere over taktile opplevelser. Dermed kan barnet bli tryggere og mer nysgjerrig på omverdenen. Språkets modalitet (auditiv, taktil, og/eller visuell) må være mulig å oppfatte for barnet.