Tolking og barn

Tolking er en relativt ung profesjon, og det finnes mange måter å omtale tolker på. Døvetolk, tegnspråktolk, minoritetstolk og innvandrertolk er slike benevnelser. Alle disse viser til den minoritetsspråklige deltakeren. Med det, reduseres tolken til en person som bare utfører en tjeneste for minoritetsspråklige. Partene, altså primærdeltakerne, har behov for å kommunisere med hverandre. Tolken tolker mellom begge (eller flere) språk, og er like viktig for den som ikke behersker det aktuelle minoritetsspråket.

En tolk utfører et språkarbeid og går inn i situasjoner og relasjoner for å levere sin tjeneste til alle primærdeltakere. I mange tilfeller, spesielt i nære og private samtaler, kan tolken oppleves som et «nødvendig onde». Primærdeltakerne har ingen mulighet til å kontrollere kvaliteten på tolkingen, og de må stole på at tolken ivaretar alle parter sin interesse. Etikk er sentralt i mange profesjoner, og for tolker er refleksjon rundt sin rolle en sentral del av profesjonsutøvelsen.

Et av grunnprinsippene for tolker sin yrkesutøvelse er at de skal tilstrebe så presise oversettelser som mulig, uten å legge til eller trekke fra noe. De skal kun tolke det som blir sagt. Et annet prinsipp er at de skal være upartiske. Det vil si at de ikke skal blande seg inn i dialogen. Strengt tatt vil det si at tolken ikke skal hilse, stille eller svare på spørsmål. Men en slik tilnærming vil i mange sammenhenger vekke oppsikt.

Hva som er passende rolleutøvelse, vil variere fra situasjon til situasjon. Tolken vil for eksempel måtte utøve sin rolle ulikt i en rettsak enn i et familieselskap. I en rettsak er det viktig at tolken opptrer formelt. I et familieselskap vil samme opptreden oppleves som ufint. Der er det forventet at du hilser og byr litt på deg selv.