Tolking og barn

Mye av det vi gjør når vi snakker sammen, gjør vi uten at vi tenker over det. Det er noe vi har tilegnet oss gjennom livets utallige samtaler. Foruten replikker av ord/tegn, bruker vi også tonefall, tempo, pauser, blikk og ansiktsuttrykk når vi uttrykker oss. Men det er samtalepartneren som tillegger det vi sier mening. Samtaler blir med det sosiale handlinger, der vi forhandler om mening. Vi samarbeider for å komme frem til felles forståelse.

Samtalens maskineri
Turtaking er en viktig del av samtalens maskineri. Vi er som regel høflige og venter på tur. Men når vet vi at det er vår tur? I møter der vi har en ordstyrer er det veldig greit. Da ber vi om ordet og får beskjed når det er vår tur. Men i de fleste samtaler må vi klare oss uten ordstyrer. For å få ordet kan vi for eksempel øke blikkontakten, heve øyebrynene, nikke eller be om ordet. Vi kan også ta tur ved å begynne å snakke på et tidspunkt der samtalepartnerne ikke vil oppleve dette som en avbrytelse. Den som har ordet, kan også signalisere at andre kan ta ordet, for eksempel med økende blikkontakt eller nikk. Det kan også gjøres mer tydelig med uttrykk som «hm?» eller «ikke sant?». Hvordan denne turtakingen foregår er kulturelt betinget og det varierer ut ifra situasjonen vi er i, og hvem vi snakker med.

Vi skal med andre ord jobbe godt sammen for å oppnå felles forståelse. Mye av den jobben gjør vi heldigvis uten å tenke over det. Det hadde ikke vært lett å snakke sammen hvis vi i tillegg skulle tenkt på alle de spillereglene vi må følge for å få samtalen til å fungere.