Tolking og barn

I litteraturen finner vi lite om tolking med små, tegnspråklige barn. Fagrapporten «Kommunikasjon med barn via tolk» (Kanstad og Gran, 2016) baserer seg på studier av hørende, minoritetsspråklige barn som kommuniserer via tolk i barnehagen. Mye av det som berøres i rapporten samsvarer med erfaringene til de tegnspråktolkene og pedagogene vi har møtt. Blant annet det som blir tatt opp i neste film, barnas forståelse av tolkens oppgave.

Barn forstår nok ikke tolkens rolle på samme måte som voksne, men i mange situasjoner handler barna adekvat. Barna forstår at de må forholde seg til språklige ytringer via tolken. De ser på tolken, men kommuniserer med den personen de er tenkt å skulle kommunisere med. Dette er mest tydelig i organiserte situasjoner der voksne har regien og det er et mål med samtalen/aktiviteten.

I ustrukturerte situasjoner, som for eksempel frilek, er det straks vanskeligere å være både barn og tolk. Det blir ofte mange personer å forholde seg til, og mye som skjer samtidig. For tolken kan det bli en utfordring å tolke alt som blir sagt, og hvem som sier hva. Det kan bli vanskelig for barnet som ser på tolken å komme inn i samtalen på riktig sted, og samtidig ta del i barnefellesskapet (turtaking og blikkontakt). I slike situasjoner er det vanskelig for barn å forstå at tolken ikke har de samme oppgavene som andre voksne. Da er det naturlig for dem å henvende seg til tolken for å ha noen å snakke og leke med.