Tolking og barn

Kanstad og Gran (2016) peker på at det er lettere å tolke i strukturerte situasjoner. Når det er klare rammer for en aktivitet der en voksne styrer samtalen, er det lettere for barn å forholde seg til tolket samhandling. Se for deg en samtale via tolk mellom en voksen og et barn. Tre parter som har god oversikt over hvem som sier hva og hvordan de andre responderer på det som blir sagt. Slik som denne illustrasjonen viser.

I både barnehage og skole kan samtalen i seg selv være en aktivitet, der barna får utfolde seg og der tema for samtalen blir til underveis. Ingen vet hvilken retning det går, det er deltakernes initiativer og responser som bestemmer det. I denne type samtaler kan det være utfordrende for tolken å få med seg alt som blir sagt, og hvem som sier hva. Og for den som får samtalen via tolk, blir det vanskelig å henge med og være en aktiv deltaker.

I filmen under kan du se et klipp fra et måltid i en barnehage. Her er det det er mange deltakere og tema for samtalen rundt bordet er ikke satt. Tolken er primært til stede for den tegnspråklige voksne. Tre av barna er tegnspråklige, og de lener seg også til tolken i løpet av samtalen. Legg merke til hvordan den voksne sitt blikk på tolken påvirker hvor i samtalen hun kommer inn med sine responser.

Her så vi at den voksne ble litt hengende etter i samtalen. Hennes respons kom ofte litt sent og samtalen hadde allerede gått videre. Denne type forsinkelse representerer en begrensning i spontane reaksjoner og umiddelbar deltakelse.