Kombinerte sansetap, aktivitet og deltakelse

Med alternativ og supplerende kommunikasjon kan barn med kombinerte sansetap utvikle ulike individuelle former for kommunikasjon. Slik kan barnets «egen stemme» komme til uttrykk og mulighetene for kommunikasjon og deltakelse realiseres.

Mange barn med kombinerte sansetap utvikler tale og/eller visuelt tegnspråk, mens andre utvikler kommunikasjon basert på taktile tegn. Mange trenger supplerende støtte for å kommunisere. Det kan dreie seg om munnavlesning, tegn, bilder eller blandingsformer som også inkluderer gester, norsk med tegnstøtte, haptiske signaler (berøring), grafiske symboler og digitale kommunikasjonshjelpemidler som for eksempel Sarepta.

Barn og unge med medfødt døvblindhet – som ikke utvikler tale- eller tegnspråk, er i risiko for å ikke utvikle alternative eller supplerende kommunikasjonsformer, hovedsakelig på grunn av manglende kompetanse i støtteapparatet. En av de viktigste oppgavene i Statpeds rådgiverpraksis er å bidra til å utvikle et sosialt og kommunikativt miljø rundt hvert enkelt barn. Det krever en flerfaglig, teoretisk og praktisk skolering i tillegg til egnede arbeidsformer som eksempelvis videoanalyse. Dette innebærer å:

• Tilføre kunnskap om hvordan tap av fjernsanser påvirker kommunikasjon, mobilitet og tilgang til læring og informasjon
• hjelpe nærpersoner med å oppdage og forstå de gestuelle uttrykkene.
• hjelpe nærpersoner med aktivt å forholde seg til disse spontane kroppslige uttrykkene, slik at de blir henvendte og oppmerksomhetsrettede gestuelle ytringer.
• å hjelpe partnere til å språkliggjøre det den døvblinde ser ut til å være oppmerksom på, uttrykker eller tenker på i øyeblikket, slik at de får muligheter til å svare på disse uttrykkene.

Vi prøver med dette å gi mennesker med atypiske kommunikative uttrykk samme utviklingsbetingelser for kommunikasjon og språk som andre barn uten videre har tilgang til. For mennesker med komplekse kommunikasjonsbehov vil det være avgjørende at mangfoldet av ytringsformer, enten førspråklige, kroppslige eller atypiske ytringsformer, gjøres kjent og forstått blant fagpersoner og andre nærpersoner. Bare slik kan barnets «egen stemme» komme til uttrykk og det iboende potensial for kommunikasjon og deltakelse realiseres.