Den inkluderende samlingsstunden

Å utforske en klementin med metoden de minst 12

I denne videoen vil dere se Indiane, Gro og en klementin. Gro kjenner Indiane svært godt. Hun gjenkjenner Indianes måte å vise glede på. Hun vet hvor lenge hun skal vente. Hun kjenner hvordan hun skal ta kontakt og holde den, slik at Indiane kan rette oppmerksomheten mot det som foregår.

Det er en utfordring å finne en god sittestilling for Indiane. Det krever både en utredning og tid. Her prøver Gro å tilpasse slik at Indiane har allikevel tilgang til en god opplevelse mens de venter på en bedre tilpasning av stolen hennes.

I videoen kan du se at opplevelsen med klementinen er langt mer enn en spisehendelse. Selve spisingen består i seg selv av flere delopplevelser og inntrykk. Spising er bare en av mange kilder til forskjellige inntrykk som Gro tar i bruk for å gi Indiane tilgang til en rik opplevelseskontekst.

Forberedelse før utforsking

Personalet i barnehagen skulle utforske metoden de minst 12. Alle i personalgruppen skrelte en klementin. Vi undersøkte prosessen grundig og kom fram til mange flere handlinger enn tolv. Denne bevisste skrellingen ble et mektig bevis, både på hvorfor det var viktig å være i skrellingen over tid og på hvordan Hjelperen Gro kunne få til en utvidelse av opplevelsen sammen med Indiane.

Da alle de aspektene ved skrelle-opplevelsen skulle noteres, fikk vi en oversikt i form av en rekke punkter, og vi opplevde dette som kunstig. Flyten som vi hver for oss hadde opplevd under øvelsen ble borte i det øyeblikket de ulike stegene i utforskingen skulle noteres ned - helst i kronologisk rekkefølge.

Det dukket opp spørsmål i personalgruppen, som «tenk om vi har glemt noen trinn i skrellingen?” og "hva om vi har byttet om på rekkefølgen?». Tankekartet vi endte opp med når vi gjennomgikk prosessen mentalt etterpå kjentes bindende eller som en oppskrift. Det var viktig å ha lagd overskriften, men det var også viktig å bruke den som veiledende neste gang vi var sammen med barnet – noen elementer kunne vektlegges mer, og noen måtte hoppes over. Lista måtte gjøres om til et lite prosjekt om Indiane og klementinen som fikk lov å vokse frem på en naturlig måte, over mange omganger - i sneglefart (Heimdahl & Fulland, 2020).

Både personalet og vi rådgivere var opptatt i utgangspunktet av gjenstandene som er en del av handlingen “Spise en klementin”; en tallerken til å legge båtene i, en serviett for å tørke hendene og ansiktet på til slutt. Vi erfarte derimot at disse kunstige gjenstandene forstyrret dypdykk i den kroppslig-taktile opplevelsen. Det ble fort slik at vi sluttet å legge vekt på dem etter første runde, og heller konsentrerte oss om å finne enda flere detaljer å dvele med i klementin-skrelling opplevelsen ved hver gjentakelse.

Klementinen som en helhetlig opplevelse

Under kan du lese om eksempler på mikro-opplevelser og handlingene som gjorde klementinen til en liten sanseverden i seg selv for både personalet og for Indiane og Hjelperen Gro.

Hjelperen og Indiane gjentar klementin-skrelling og smaking dag etter dag. De koser seg med alle bevegelsene og sensoriske inntrykk og praten rundt klementinen. For Indiane må gjenstanden jobbes “inn i kroppen” taktilt og gjennom handling. Den blir forstått ut fra hennes opplevelse som hun deler med Hjelperen. “Klementin” har først mening som “klementin-rulling-skrelling-smaking-spising-sammen-med Gro”.

Hjelperen tar Indiane på en reise hvor både kartet og veien blir til mens man går. Vi kan kalle det en reise med minst tolv etapper. En sanselig utforskning som skal sette spor. Kjeden med handlinger under utforskningen består av øyeblikk som blir meningsfulle. Rekkefølgen i handlingene er ikke forhåndsbestemt, men følger barnets reaksjon og respons. Kommunikasjonen om og deling av opplevelsen rundt objektet holdes levende gjennom gjensidig respons, Hjelperen – Barnet.