Den inkluderende samlingsstunden

• Hendene holdes løs ved skulderhøyde
• Tonisk nakkerefleks: når hånden strekkes ut, snus hodet automatisk mot den utstrakte hånden. Etter hvert og ved mange gjentatte opplevelser av hodetretning – hånd-koblingen, blir babyen mottakelig for å se på egen hånd som en visuell belønning for å flytte hodet

• Hendene brukes stort sett for å føre objekter til munnen
• Tidlig gripe-evne er basert på refleksive bevegelser (palmar gripe-refleks, til stede før fødselen)
• håndbevegelser
  - gripe-tett rundt noe som settes i hånden
  - knaing - åpner og lukker fingrene samlet

• Når refleksen dør ut, er det midtlinjeorienteringen av hodet samt hendelser da babyen tilfeldig bringer hendene sammen som etter hvert fører til opplevelsen av enda mer taktil og visuell «belønning» for babyen. Babyen begynner å eksperimentere med hendene gjennom å berøre, bevege og pregripe.
• Barnet kobler etter hvert sammen visuelle erfaringer av hånd- og arm-bevegelser med det kroppslig-muskulære opplevelsen av å bevege hendene. Denne koblingen fører til forsøk på å få kontroll over hendene. Babyen oppdager at fingrene kan brukes til å utforske mikrostrukturen på overflater. I tillegg begynner babyen å mestre ferdighetene som å rekke hånden ut etter objekter, gripe, slippe og kaste.
• Frivillig grep, vanligvis sammen med synstyrte strekk-ut bevegelser
• Mellom 4-9 måneder: repeterende bruk av finger- og håndbevegelser i utforsking av et objekt: å klore, gni, vifte, banke på eller med, klemme på, dytte på, og overføre mellom hendene.
• Kun en hånd tatt i aktiv bruk, mens den andre hånden brukes til å stabilisere objektet mot noe annet eller til støtte for sittestillingen.

• Pinsett- grep: Pekefinger og tommelen kan føres sammen, atskilt fra de andre håndbevegelsene.
• Barnet begynner å peke (prepeking). Peking med første fingeren mens de andre fingrene og tommelen holdes sammenkrøllet ser ut til å være en universal første gest hos mennesker, uavhengig av kulturell bakgrunn. Pekegesten er en videreutvikling av «å strekke ut» hånden.
• Nyansering av gripe-evnen: Etter hvert kan alle fingrene føres mot tommelen en-og-en, eksempelvis for å justere på/posisjonere et objekt, utforske det nærmere, plukke opp mindre objekter, eller slippe objekter fra hånden på en kontrollert måte.
• Komplementerende 2-håndsaktiviteter: En hånd brukes til å støtte eller posisjonere objektet, mens den andre hånden brukes til å utforske det, eller til å utføre handlinger på objektet med bruk av et annet objekt.

Å kunne gripe tak i og peke på omgivelsene åpner opp en verden av begreper og meninger som kan deles med andre. I tillegg kan det seende barnet observere at den voksne følger etter pekegesten. Det får en bekreftelse på at den voksne har sett det samme som barnet selv. Det blinde barnet som hører, lærer å bruke stemmen til å peke etter lyder. Omsorgspersonen svarer med benevnelse og bringer verden til barnet, eller barnet nærmere verden for taktil utforsking.

Utfra denne delte oppmerksomheten blomstrer barnets subjektive og intersubjektive utvikling. Subjektivitet kan beskrives som det å tenke og føle, og bevissthet om eget perspektiv, både på seg selv og på verden, basert på disse tankene og følelsene.

Med intersubjektivitet menes både det å tenke og føle sammen med den annen, og bevisstheten rundt at den annen har sine egne følelser og tanker. Både barnets begrep om seg selv som et individ, barnets selvbilde og den selvfølelsen barnet har i tilknytning til selvbildet, skapes gjennom interaksjon med sentrale andre.

Barnet med alvorlig kombinert sansetap kan ikke oppfatte at en annen deler sin oppmerksomhet på noe i verden, og kan ikke oppdage fokuset den andre har, uten at dette kommuniseres taktilt. At Hjelperen følger med på barnets taktile oppmerksomhet (hva er barnet i kontakt med?) og bekrefter dette taktilt er avgjørende for barnets forståelse av å bli “sett” og “hørt”.

Uten syn, eller med store funksjonelle synsvansker, er det langt mindre stimuli tilgjengelig for barnet som kan motivere det for å streve etter å få kontroll over hendene og armene. Mens blinde, hørende barn bruker litt lenger tid enn seende og hørende før de kommer i gang med språkutvikling, klarer de å kompensere for synsmangelen med hørselen. For barnet med alvorlig kombinert sansetap derimot, er denne kompensasjonen ikke mulig. Dette kan fort føre til en ond sirkel:
Lite taktil erfaring

• fører til manglende orientering mot midtlinjen
• og dermed manglende strekk-ut- og gripe erfaringer
• og resultatet blir for lite taktil utforsking som er vanligvis heftet på denne

Lunde og Brodal (2022) har beskrevet hånden som en nevrologisk begrepsmotor.

• Hånden er kun en liten prosent av menneskekroppen, men hele 20% av alle nervecellene i hjernebarken som styrer kroppen er viet håndens bevegelser.
• Grunnlaget for nervesystemets funksjon er nerveceller som påvirker hverandre i utbredte nettverk.
• Det er mye kontakt-virksomhet mellom nervecellene og de elektriske impulsene dette skaper tar med seg mye informasjon videre som i et enormt veinett.
• Det finnes to typer hjernenettverk: a) viktighets nettverk, aktivt når noe har betydning eller interesse for barnet; og b) utførelsesnettverk, som er aktivt når barnet utforske noe og tar inn informasjon.

Hjerneforskning belyser at lærelyst og innsatsvilje avhenger i høy grad avhenger av læringsmiljøet. Det er her vi trenger Hjelperens innsats:

• til å bringe barnet i taktil kontakt med omverden, objekter og taktile kvaliteter i miljøet, med spesielt fokus på hendene
• til å støtte og være en stillas for barnets bruk av hendene sine i handlinger
• til å stimulere barnets hender kommunikkativt gjennom tegn i taktil modalitet med hånd- under-/hånd- over- hånd, eller snakke-/ og lytte stillinger.

Denne hjelpen vil gi støtte for flere prosesser samtidig, inkludert muskulære-sensoriske trening og motoriske ferdigheter, haptisk berøringsinformasjon og informasjonsinnhenting, begrepsbygging og språklig-kognitiv utvikling, og utvikling av kulturelt språk.